Svarer Fossen: – Byen blir bedre av flere boliger

Erling Fossen har et par nylige innlegg i Estate nyheter, der han kritiserer de som mener det er boligkrise i Oslo. For meg er ikke det semantiske rundt ordet krise spesielt interessant. Det er helt greit å ikke kalle det en boligkrise. Men det bør bygges mer i Oslo. Jeg synes Fossens innlegg viser svært dårlig forståelse for boligbygging og byvekst. Det kan være interessant å lese anekdoter fra Fossens liv og karriere, men som grunnlag for boligpolitikk bør man basere seg på faglige argumenter.

For det første misforstår Fossen sykepleierindeksen ved å ta den altfor bokstavelig. Den handler ikke kun om sykepleiere. Lønnen det gjelder er omtrent gjennomsnittslønn for befolkningen, og høyere enn medianlønnen. Mange vil altså ha dårligere råd enn dette. Men det virker som om Fossen mener det er helt greit at minst halvparten av alle de med en inntekt – altså single og aleneforsørgere – skal konkurrere om en- og to-roms i noen perifere bydeler, samt i andre kommuner. Det er riktig at det er kort fra Ski eller Lillestrøm til Oslo S. Men ikke alle skal til Oslo S. Og alle de som får høye pendlerkostnader, eller lang avstand til jobb, familie eller venner, virker ikke bety noe for ham.

Les også:

Byrøkter Erling Fossen: Sykepleierindeksens uutholdelige letthet

Så kommer det noen betraktninger om «fordelene» ved boligmangel, som virker svært dårlig fundert. Boligmangel skal skape mer mangfoldige boligprodukter. Det virker mer sannsynlig at boligmangel skaper ensformige, trange bokser, fordi det er det kundene har råd til.

At det skal være bra for samfunnet at folk må jobbe to eller tre jobber for å få råd til bolig, som Fossen hevder, fremstår også merkelig. Det er neppe bra for de det gjelder i hvert fall. Og jeg tviler på at samfunnet blir mer innovativt av at folk som jobber i butikk også må ha kveldsjobb som taxisjåfør. Litteraturen som omhandler innovasjon beskriver agglomerasjoneffekter, fordeler for innovasjon av byer der mange mennesker møtes og utveksler erfaringer. Det betyr nok heller at man bør legge til rette for at mange mennesker kan møtes, nettopp ved å la flere få bo i byen.

Fossen hevder at mangel på boliger i sentrum skaper et bedre byliv. Det fremstår heller ikke særlig troverdig. Flere beboere sentralt styrker livsgrunnlaget til restauranter og butikker. Og lavere boligkostnader gir økt inntekt til andre formål. Å tvinge alle med lav inntekt eller plassbehov til å bo i kommunene rundt Oslo, som Fossen vil her, hjelper neppe. Det er jo også interessant her at Fossen samtidig gjør narr av «åndsforlatte boligfelter» utenfor Kristiansand og Stavanger. Hvor tror han at de menneskene han nekter å bo i Oslo slår seg ned, foruten i nye boligfelter i Nittedal, Lillestrøm og Jessheim. Ingen steder i landet har raskere befolkningsvekst enn Oslos omlandskommuner.

I sitt andre innlegg går Fossen inn på konkrete tall for boligbygging. Han skriver at boligbyggingen i Oslo er (så vidt) høyere enn gjennomsnittet fra 1946. Men det gir ikke så mye mening å sammenligne direkte boligbyggingen i 1946, da befolkningen var 417 000, eller i 1982, da befolkningen var 450 000 med dagens by med 720 000 innbyggere. Som andel av befolkningens størrelse (eller vekst) er byggetakten svært lav nå.

Les også:

OMA-sjefen: Fossen bommer grovt om bolig og byutvikling

Videre mener Fossen at det ikke går an å bygge seg ut av høye boligpriser. Han begrunner det med å sammenligne boligbygging med veibygging og «induced demand» – fenomenet der nybygd kapasitet på en vei snart blir fylt opp av nye biler, og trafikken går like sakte. Men det er en sentral forskjell på vei- og boligbygging: kostnaden for bilister ved å kjøre på vei er veldig lav i forhold til byggekostnad. Og svært mange bilister som kan tenke seg å kjøre på en utrafikkert vei, nesten gratis. Dermed blir det kø igjen. Boliger er ikke nesten gratis å bruke. Boligkjøpere betaler faktisk hele byggekostnaden (om ikke alle eksterne kostnader). Dermed er det ikke uendelig stor etterspørsel etter nye boliger til en gitt pris, og bygges det mer vil prisene falle. Ekstra boligbygging i Oslo fører dermed til noe lavere boligpriser, og at noen flere får en bolig der de ønsker å bo. Det er da ikke så dumt?

Men Fossen har fått der for seg at 2400 boliger i året den riktige utbyggingstakten. Fordi han ikke liker, Løren, Grefsenbyen, Ensjø, og et tilfeldig boligprosjekt i Milano. Det er lett å se forbedringspotensialet til Løren og Ensjø, men de er uansett blitt mer interessante steder enn industriområdene de var før (for ikke å snakke om hva Bjørvika og Sørenga har tilført byen). Og det bor masse mennesker der. De ønsker heller å bo der, nært byens liv, enn noe annet sted de ellers har mulighet til å bo.

Det er rett og slett vanskelig å forstå hvordan folks liv og bylivet blir bedre ved boligmangel, som gjør det dyrt, trangt og vanskelig for folk å bo der de ønsker. Jeg ønsker heller at man i større grad ville gi byliv og gode boliger til alle de som vil bo i Oslo.

Les også:

Erling Fossen: Boligdebatten krysser Rubicon