Hausmannsgate 16 – røft og intelligent

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Oslo bys tyngdepunkt er på vei til å flytte seg østover, og ikke minst langs Akerselva danner det seg nå klynger av interessante virksomheter. I Hausmannsgate 16 trer det i disse dager fram et helt nytt innhold i et gammelt bygg. Norsk Designråd og Norsk form samlokaliseres – noe som utvilsomt er fornuftig – i et eldre murbygg som ligger i Hausmannsgate 16, ved siden av Jacobs kulturkirke og med utsyn over Akerselva.

TransformeresOpprinnelig har Hausmannsgate 16 huset Norges eldste transformator, og var lenge et hjerte i Oslo Lysverkers virksomhet. Nå er alt det historie og opp av fortidens industrielle lokaler gror det nå fram et prosjekt som både huser boliger og næringseiendom. Det skal bygges 43 leiligheter på toppen av eiendommen, og det skal skapes 1500 kvadratmeter kontorlokaler, men den mest interessante blir den delen som har fått navnet Senter for design og arkitektur. Bak dette navnet holder Norsk Form og Norsk Designråd til. Begge organisasjoner har hatt en ganske trang tilværelse, i henholdsvis Kongens gate og i Oscars gate. Ved å legge dem i den delen av byen som er mest vital og interessant er det et håp at begge virksomhetene kan utvikle seg. Det som spesielt har vært et problem for Norsk Form har vært dårlige utstillingslokale. Det var lavt under taket i Kongens gate, og utstillingene kunne ikke være for omfattende. For Norsk Designråd – som skal være promotør for økt bruk av design i næringslivets – byr de nye lokalene på en mulighet for å være nærmere den virkelige verden og for å utvikle kontakten med designmiljøene. Langs Akerselva finner vi Arkitekthøyskolen som jo utdanner industridesignere, vi finner Kunsthøyskolen og vi finner mange av de unge gode norske designkontorene.

Interessant historieHausmannsgate 16 er ikke så enkel å få øye på om man kommer gående i selve gaten, det er jo en støyende og kaotisk gate, men den skjuler store skatter. Hausmannsgate 16 er delvis skjult bak Jacobs Kirke. Men kommer man gående langs Akerselva er virkeligheten en annen. Eiendommen var opprinnelig bygget som transformatorstasjoner for Oslo Lysverker og består av flere bygg som er sammenføyd, noe kun i to etasjer, andre ruver litt mer og måler hele fem etasjer. Komplekset er bygget i ulike etapper mellom 1898 og 1948, men er allikevel svært godt integrert i elvelandskapet og har også suverene arkitektoniske kvaliteter. Den første delen er signert arkitektene Astrup, Hjort og Linthoe, og stod ferdig i 1903. Dette er et treetasjes teglbygg som er tilpasset Jacobs kirke. I 1917 fikk Linthoe tegnet utvidelsen, mens det bygget som ligger nærmest elva – Ankertorget Understasjon – ble oppført i 1948. Det er tegnet av Astrup junior. Arkitekten har laget et industrielt bygg, men som har en svært distinkt funksjonalistisk design med utsøkt balanse mellom bruken av runde og rette former.

Fra lys til læringMed årene har Oslo Lysverker forandret navn et utall ganger og moderne teknologi har gjort av behovene for disse lokalene forsvant. De ble lagt ut på markedet og Aspelin Ramm vant budrunden. I dag er de fleste leietagere på plass, men noe ledig plass i kontorer finnes fortsatt samt at leilighetene ennå ikke er solgt. Nå er jo markedet for byleiligheter godt og det vil sikkert ikke by på problemer å få solgt dem. Leilighetene skal ligge på toppen av den gamle transformatoren, og strekke seg fra tredje til syvende etasje, der de to øverste etasjene er nybygde. For dem som vil ha en stor byleilighet er ikke dette stedet, Aspelin Ramm har nok bruk kalkulatoren flittig når de har lagt leilighetene fra ett til tre rom (25 -76 kvm). Halvparten får sin egen takterrasse, mens de andre må dele på en fellesterrasse.Leilighetene vil være lekre minimalistiske slik tidsånden forlanger. I yttervegger er det deler av den originale teglen som eksponeres, men det er lagt inn feltet av den nye farsotten: lerketre, samt Reihnsink som er blitt forpatinert. De to nye etasjene bryter aktivt med den tradisjonelle arkitekturen og er lette konstruksjoner med mye glass. Slik vil byggets to nye etasjer fremtre som både nytt og lite dominerende.

FrapperendeDet mest frapperende ved Hausmannsgate 16 vil være Senter for design og arkitektur. Det er dette som er byggets kjerne. Selve utstillingshallen vil være det mest interessante rommet i denne virksomheten . Ikke bare fordi den er stor, den er på omlag 500 kvadratmeter, men også fordi det er hele 12 meter opp til taket. Denne hallen er i seg selv svært vakker, store matte vinduer lar lyset fra Hausmannsgate falle inn i rommet. Vinduene er høye, de går nesten helt opp til taket og inngir en fornemmelse av høytid og respekt. Det er noe sakralt over dette rommet.Når jeg står inne i det nå tomme rommet er det to ting som slår meg, at det kan rigges til fantastiske utstillinger her, og at det trengs ekstremt dyktige mennesker i denne jobben. Det at høyden er så vanvittig, 12 meter er faktisk veldig mye, byr ikke bare på behageligheter. Lager man en utstilling som ikke utnytter eller utforder høyden blir det hele ganske blast. Det er som om denne utstillingshallen forlanger noe mer, med andre ord må Norsk Designråd og Norsk Form bruke mye ressurser på utstillinger. I alle fall mye mer enn de gjør i dag. Det er et tankekors at denne hallen kunne være delt opp i to haller med nesten seks meter under taket, og det ville også vært gode utstillingsrom. I tilknytning til utstillingshallen er det skapt en konferansesal som rommer 130 mennesker. Med andre ord har byen med dette fått en ny konferansefasilitet, som også vil være mulig for eksterne å leie.

Ikke noe dill dallBåde romløsningene og estetikken på innsiden av veggene i dette bygget tjener arkitektene til ære. Et slikt bygg ville i de flestes hender blitt redesignet til noe svært jålete og lett blitt et rent estetiserende prosjekt. Skodvin og Jensen har vært usedvanlig gode til å ikke gå i den fella. Materialbruken er både nøysom, lite prangende og tiltalende for det blotte øye. Bruken av solide stålkonstruksjoner er et gjennomgående trekk. Ofte er de rent bærende stålkonstruksjonene synlig, og i og med at dette er et bygg hvor mange bærende vegger er fjernet og erstattet med ulike støttesystemer, er det mange slike konstruksjoner. Den upussede betongen, de konstruktive elementene i den delen av bygget som er fra 1948, er heller ikke fjernet. Tvert i mot er de eksponert i all sin selvfølgelighet, og kan gi enkelte et inntrykk av uferdighet og fravær av detaljering. Imidlertid kan en slik løsning også sees som et utrykk for at arkitektene har en form for real arbeidsmetodikk. “Det som funker det funker. Det bør stå”, kanskje er det slik de har tenkt.

Røft og praktiskHvis vi forflytter oss til de rommene – eller kanskje mer presist; sonene – som skal tjene som kontorer, vil vi oppdage at også her er de estetiske grepene preget av en røff og praktisk tanke. Norsk Form og Norsk Designråd er så heldige at de får egen kontorpulter i stål designet av Skodvin og Jensen. Det er ikke rustfritt og wallpaper-aktig, men industrielt og grovt. Imidlertid er det lagt opp til et rent anarkisk fargeprogram. Hver enkelt medarbeider selv får velge hvilke farge den linoleumslignede dekket på pulten skal ha. Ergo vil det samlede estetiske uttrykket bli uforutsigbart og preget av alle de individene som har sitt arbeidssted her.Også toalettene har et slikt merkverdig preg, de mest sjokkerende farger – lilla, signalrødt med mere – er kombinert med sylindriske former og en tung metallisk estetikk. Et annet element som er verdt å trekke frem er trappene. Både innvendig og utvendig brukes det samme grepet. En myk bølgende formgitt betongtrapp går igjen. Den er i seg selv vakker, rent ut poetisk og langt fra det vi ellers opplever av trapper. Hvis det hadde eksistert egne priser for trapper burde denne konstruksjonen fått dem alle. Ikke minst blir dette åpenbart når vi møter trappen i sin egen dobbelt versjon. Skodvin og Jensen har laget en trapp som går ned til Formlaben – en avdeling for formeksperimenter for barn og unge – som har sin parallell med en trapp som har identisk form, men der trinnene er dobbelt så store som i den normale trappen. Slik blir trappen til å gå i for dem med store steg, men også vel egnet til å sitte i, og gjør slik at det store atriumet trappen ender ut i også kan brukes til møter. Da blir trappen galleriet.

Godt bygg og god politikkDet aller beste ved dette bygget er at det har klart å gi Norsk senter for arkitektur og design en ramme som er fjernt fra ren estetisering. Slik sett får organisasjoner som Norsk Form og Norsk Designråd en hud rundt sitt liv som inviterer til dyp og ordentlig refleksjon om hva arkitektur og design i dag kan og bør være.Sett i europeisk sammenheng er det også unikt at det nasjonale design- og arkitektursenteret får så rå omgivelser. Drar man for eksempel til den danske versjonen vil man møte et glatt og friksjonsfritt bygg som mest av alt ser ut som en brandstore for dansk design. Det er verdt å takke, ikke bare arkitektene som har gjort denne jobben, men også Næringsdepartementet (som er Norsk Designråds finansiør) og Kulturdepartementets (som er Norsk Forms hovedsponsor) administrative og politiske ledelse som har vært framsynte nok til å samlokalisere de to organisasjonene. Hvis Norsk Form og Norsk Designråd ikke lykkes i å nå sine målsetninger i framtiden, er det i alle fall ikke bygget som har skylden!