Høyesterett avsa dom 9. februar 2015 som gjaldt spørsmål om utleiers krav på tilbakebetaling av tidligere innbetalt merverdiavgift til staten, når det viser seg at leietaker ikke kan betale leien og leiefordringen er tapt.
Lønningshaugen-15 AS, et datterselskap av Vendere Eiendom AS, fikk medhold i Høyesterett i at det ikke var grunnlag for å nekte slik tilbakebetaling selv om misligholdet hadde vart i ca 1,5 år. Selskapet hadde dermed krav på å få merverdiavgift refundert fra staten.
Les også: Bjørvika-saken i Høyesterett nå
Bakgrunn
Bakgrunnen for saken var at eiendomsselskapet Lønningshaugen-15 AS i Bergen leide ut lokaler til to selskaper i Johs Lunde-konsernet i tidsrommet medio 2009 og frem til disse gikk konkurs i 2011. Begge leietakerne hadde misligholdt sine leieforpliktelser i hele perioden til tross for gjentatte skriftlige og muntlige purringer.
– Kravene på leiebetalinger gikk endelig tapt som følge av konkursen. Lønningshaugen hadde fortløpende beregnet utgående merverdiavgift ved fakturering av leie, og hadde innbetalt dette til staten. Da selskapene gikk konkurs krevde Lønningshaugen pengene tilbake fra staten i medhold av merverdiavgiftsloven § 4-7, sier advokat Torgeir Fjeldskaar i Advokatfirmaet Thommessen AS.
Fjeldskaar prosederte saken på vegne av Lønningshaugen-15 AS i alle instanser.
Les også: Skattesmell i lagmannsretten
Les også: Nye parkeringsregler på trappene
Statens syn var at det ikke var grunnlag for å tilbakebetale merverdiavgift, fordi kravene hadde endret karakter til å bli noe annet enn ”ordinære kundefordringer”; at det var gått lang tid uten at utleier hadde gått til hardere innfordringstiltak enn rutinemessige purringer var ikke forretningsmessig begrunnet, men begrunnet i et interessefellesskap.
– Staten mente manglende betaling av leie skyldtes at Johannes Lunde hadde gitt instruks om at leien ikke skulle betales før leietakerne hadde fått betalt sine egne fordringer innad i Lundekonsernet. Lunde var styreleder i alle tre selskaper og hadde i tillegg indirekte deleierskap i utleierselskapet. Kundefordringene måtte etter statens syn anses konvertert til finansiell bistand slik at tilbakeføring av merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 4-7 er avskåret, sier Fjeldskaar.
Les også: Ny momsfelle i eiendomstransaksjoner
Les også: Kritisk til skattedom
Høyesteretts syn
Høyesterett la til grunn at det ikke vil være grunnlag for tilbakeføring av merverdiavgift dersom en leverandørkreditt uttrykkelig avtales omdannet til en del av en langsiktig finansiering eller til ansvarlig lån. Det samme vil i utgangspunktet gjelde dersom slik omdanning fremkommer av den regnskapsmessige behandling.
Høyesterett sier videre at det ikke nødvendigvis må foreligge en uttrykkelig avtale. Det kan også være grunn til å nekte tilbakeføring når kundefordringen eller leverandørkreditten har ”skiftet karakter” til en annen form for tilgodehavende.
Les også: Ikke mva-pliktig leietaker?
Les også: En avtale er en avtale – eller..?
Les også: Slurv gir skattesmell
Les også: Avklarende om rentefradrag
– Høyesterett slår fast at spørsmålet om karakterendring må avgjøres etter en konkret vurdering, men hvilke kriterier som skal legges til grunn for en slik vurdering i det enkelte tilfellet er ”vesentlig mer problematisk å redegjøre for”. Det gis anvisning på en noe ulik vurdering i henholdsvis interessefellesskapstilfeller og i leieforhold mellom uavhengige parter, sier advokat Fjeldskaar, og lister opp følgende punkter:
1) I interessefellesskapstilfellene vil det være et vesentlig moment om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer, og om handlemåten i forhold til fordringene er forretningsmessig begrunnet ut fra kreditors ståsted alene. Spørsmålet synes å være om interessefellesskapet er årsaken til handlingsmåten.
2) I forholdet mellom uavhengige parter er det et naturlig utgangspunkt at utvidet leverandørkreditt nettopp er forretningsmessig begrunnet fra kreditors side. Her skal det altså vesentlig mer til for å fastslå karakterendring. Dette må forstås slik at det må foreligge sterke holdepunkter for at en fordring kan anses for å ha skiftet karakter til finansiering.
– Høyesterett foretok en samlet vurdering av den aktuelle saken og kom til at det ikke var grunnlag for å anse det slik at kundefordringene var blitt del av debitorselskapenes alminnelige finansiering. Det at misligholdet hadde vart over 1,5 år var ikke tilstrekkelig i seg selv. Det avgjørende synes å være at det ikke kunne påvises noen hensikt fra utleier om å styrke leietakernes økonomi.
Les også: Ny mva-dom gir store konsekvenser
Les også: Ingen utvidet fradragsrett
Betydning for andre utleiere
Etter Høyesteretts dom er det ikke noe i veien for å være fleksibel ved inndrivelsen av krav, men ved vesentlig mislighold av leie bør man ta forholdsregler og sørge for å ha dokumentasjon for at handlingsmåten er forretningsmessig begrunnet.
Da bør man kunne unngå diskusjon med skattekontoret om retten til tilbakebetaling av tidligere beregnet utgående merverdiavgift dersom kravet viser seg å gå tapt, sier advokat Torgeir Fjeldskaar og avslutter slik:
– Avgiftsmyndighetene har i en rekke saker nærmest lagt til grunn en fri skjønnsmessig vurdering av om ”staten bør bære tapet”. Høyesteretts presiseringer vil derfor i enkelte tilfeller kunne gi grunnlag for gjenopptakelse av flere slike saker slik at man kan få tilbakebetalt uriktig beregnet merverdiavgift.
Les også: Dette er landets beste eiendomsadvokater
Les også: – Fallgruve fjernes
Les også: Ny dom vekker oppsikt
