Artikkelforfatter er advokat (H) og partner i Brækhus advokatfirma, Per Christian Grant-Carlsen.
Kim Bye
Når er utbedringsforsøk å anse som erkjennelse?
Høyesterett tok helt nylig stilling til dette spørsmålet, og konkluderte med at en entreprenørs forsøk på å utbedre en anført mangel ikke var å anse som erkjennelse av reklamasjonskravet i foreldelseslovens forstand. Dommen gir nyttig og avklarende veiledning for et spørsmål som ikke helt sjelden dukker opp i praksis.
En reklamasjon – et mangelskrav – er
rettslig sett en fordring som er underlagt normal foreldelse etter
foreldelseslovens regler. Når en entreprenør eller selger leverer noe som i
ettertid viser seg å være mangelfullt vil dette være å anse som et
kontraktsbrudd, og foreldelse starter å løpe ved overleveringen. Etter foreldelsesloven
§ 3 foreldes mangelskravet på dagen tre år etter overlevering, med mindre
byggherren/kjøperen har krav på tilleggsfrist på ett år etter fel § 10. For at
ikke kravet skal bli foreldet må fordringshaveren/byggherren avbryte foreldelse
ved å gå til rettslige skritt. Foreldelse kan imidlertid også avbrytes ved at
skyldneren i ord eller handling erkjenner forpliktelsen. Dette var tema i
Høyesteretts sak, hvor entreprenøren hadde iverksatt undersøkelser og forsøkt å
utbedre en påberopt mangel.
Det spesielle i saken var at
entreprenørens forsøk på utbedring rettet seg mot andre antatte årsaker til
funksjonssvikten som var gjenstand for reklamasjon, enn det som virkelig var
feil i bygget. Slik vil det nokså ofte være, der en reklamasjon er generell og
uten noen helt konkret årsak. I slike situasjoner vil ofte entreprenøren
iverksette undersøkelser og prøve forskjellige tiltak for å løse problemet. I
denne saken viste det seg derimot at årsaken var noe annet og langt mer
omfattende enn det entreprenøren (og byggherren) hadde sett for seg. Men når
dette kom for en dag var foreldelsesfristen utløpt.
Høyesteretts tidligere praksis og denne
nye dommen forteller at vurderingen av om det foreligger fristavbrytende
erkjennelse vil bero på en tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte. Det
sentrale ifølge dommen vil være om skyldnerens handlinger objektivt sett må
kunne oppfattes som en erkjennelse, og da av det kravet eller den reklamasjonen
som er fremmet. Det er ikke nok at entreprenørens handlemåte har gitt motparten
rimelig grunn til å anta at erkjennelse var gitt, med den følge at
byggherren/kjøperen unnlater å gå til sak. I dette ligger det en konstatering
av at skyldnerens/entreprenørens opptreden må være meget klar og konkret rettet
mot den faktiske årsaken eller kilden til kravet, for at utbedringsforsøk skal
anses om fristavbrytende.
Høyesterett fremhever også at selv om en
entreprenør/selger har erkjent ansvar for en mangel, har man ikke dermed uten
videre erkjent ansvar for tilgrensende mangler, og heller ikke for et mulig
erstatningsansvar som følger av mangelen. I en sak fra 2007 aksepterte en
selger av en buss ansvar for en defekt vifte, men ble ikke ilagt ansvar for at
bussen brant ned som følge av en latent feil i den viften som ble montert. Dette
viser at erkjennelsen som eventuelt blir gitt eller vist ved handling må
underlegges konkret og streng vurdering for å avklare hvilket faktisk og
objektivt innhold dette kan tillegges.
En entreprenør har både en utbedringsrett
og en utbedringsplikt. Dette nevnes av Høyesterett som et moment i vurderingen
av en erkjennelse. Dette er naturlig, fordi en entreprenør ofte handler som
følge av en pliktoppfatning fremfor en vurdering og erkjennelse av å være
ansvarlig. Der en entreprenør eller selger mottar en reklamasjon som er klar og
enkel å forstå årsaken til, er saken normalt grei. Da vil utbedring av dette
konkrete forholdet være erkjent ved utbedringsarbeidet. Og om man har foretatt
en konkret utbedring som siden viser seg å svikte på grunn av dårlig arbeid,
kan man ikke uten videre påberope seg foreldelse. Dette ble behandlet i en sak
i 2013 omkring mislykket utbedring av en bruktbil. Men dersom
reklamasjonskravet er mindre konkret, gjerne mer rettet mot en funksjon eller
at noe ikke virker å være som det skal være, bør entreprenøren være oppmerksom
på hva det er man tilbyr seg å sørge for utbedring av. Det er ofte slik at antatt
årsak A er en nokså grei sak å ordne, men om det skulle være årsak B som
er tilfellet, står man overfor noe helt annet, og som man av ulike grunner
kanskje overhodet ikke vil erkjenne ansvar for. Dommen her gir anvisning på at
utbedring av årsak A ikke samtidig medfører avbrudd av foreldelse av krav som
følge av årsak B. For at noe slikt skal skje, må utbedringsarbeidet klart og objektivt
sett kunne anses som erkjennelse også av årsak B.
Dommen vil også ha betydning for de
situasjoner der entreprenøren foretar utbedringsarbeider som en rent defensiv
aksjon. Altså der man møter en reklamasjon med å tilby en utbedring, selv om
man skulle mene at reklamasjonen er urettmessig. Det er mange tilfeller der det
er mer ressurseffektivt for en entreprenør å utbedre et påberopt mangelsforhold
enn å bruke krefter på å bestride reklamasjonen. Men i slike tilfeller er det
viktig å være tydelig på akkurat dette, nemlig at entreprenøren påtar seg
utbedringsarbeidene uten at det betyr at han erkjenner ansvar for mangelen, men
at utbedring velges av hensyn til ressursbruk og som en god service mot kunden.