Madserud allé: Villastrøket som nesten forsvant

Det er ikke alle gater forunt å få en egen bok. Men Morten Ole Mørch og Peder Valle lagde et 300 sider langt bokverk om det eksklusive villakvartalet like ved Frognerparken.

Kjempet for bevaring

Tenk deg at du svinger inn Madserud allé nede ved Galleri Dobag. På hver sin side av veien oppover ligger de historiske, hvite villaene som perler på en snor. Så, gjennom nakne novembertrær, får du øye på den. En ruvende boligblokk i seks etasjer, på plassen der Madserud Gårds gule tempelfront fra 1874 en gang lå. Videre forbi, inneklemt mellom enda flere blokker og garasjeanlegg, står de siste gjenværende husene som bleke minnetavler over et strøk som en gang var.

Slik gikk det heldigvis ikke. Eiendomsutvikleren Selvaags opprinnelige byggeplaner fra 80-tallet møtte sin overmann i Fortidsminneforeningen og beboerne i Madserud Vel, med Erik Sture Larre i spissen. Fra 1974 og frem til 2007 kjempet de innbitt for å få området regulert til bevaring. Det lyktes de med. Nå har det omsider også blitt bok, tilegnet den tidligere velformannen gjennom mange år.

Madserud-beboer Erik Sture Larre (1914–2014) var tidligere Milorg-leder, forretningsadvokat, investor, Nordmarka-forkjemper og kulturminnebevarer. Da Selvaag-konsernet midt på 70-tallet begynte å kjøpe opp eiendommer med mål om å rive dem for å bygge blokker på Madserud, var det nok ingen som kunne forestille seg en konflikt som etter hvert skulle inkludere husbrann, okkupanter, rivningsforsøk, sivil ulydighet og politioppbud i gaten. Lenge så det mørkt ut for bevaring av Madserud, og beboerne holdt flere ganger på å gi opp kampen og gi tillatelse til de mindre inngripende forslagene som etterhvert kom på bordet. Men aldri velformannen.

– Larre sa konsekvent nei. Han mente at om man ga dem lillefingeren, så tok de hele hånden, forteller Mørch.

Da området endelig fikk sitt lovfestede vern for ettertiden, var Erik Sture Larre blitt 93 år gammel. – Fortidsminneforeningen har etterpå sagt at de aldri har vært involvert i en så lang vernekamp. Det viser jo at den lille mann kan slå den store. Selv om jeg er ganske så usikker på om vi egentlig kan kalle Larre den lille mann, slår Mørch fast.

Spesiell villabebyggelse

Det var nåværende formann i Madserud Vel, Helene Jebsen Anker, som først tok kontakt med forfatter Morten Ole Mørch for å høre om han var interessert i et bokprosjekt om Madserud allé. Det var han, men ikke før han hadde ferdigstilt arbeidet med sin bok om arkitekten Magnus Poulsson.

– Helene troppet opp flere år senere på boklanseringen og sa «Nå kan du og jeg snakke sammen», minnes Mørch.

Han foreslo likevel at prosjektet gikk til kunsthistorikeren Peder Valle, som takket ja – til tross for at han akkurat da skrev en doktoravhandling ved Universitetet i Oslo. Enden på visa ble at de to skulle dele på oppgaven.

– Først skulle jeg bare hjelpe litt til, men så begynte jeg å dykke ned i materialet. Det var så spennende og interessant at jeg til vårt første redaksjonsmøte allerede hadde skrevet masse, mens Peder nesten ikke hadde kommet i gang, humrer Mørch.

De ble enige om at Valle først og fremst skulle skrive om arkitekturen, mens Mørch fikk ansvaret for historien om området og menneskene der. Endelig delte de eiendommene mellom seg, som alle har fått hvert sitt kapittel, komplett med plantegninger, historiske og oppdaterte fotografier.

Noe av det som gjør Madserud allé så spesiell, er det brede utvalget av arkitektoniske uttrykk fra en relativt avgrenset tidsperiode. Riksantikvaren har tidligere kalt det «en byggkatalog» for perioden 1909–1925.

– Villabebyggelsen der er et godt uttrykk for en tid da arkitekturen hadde mye større variasjon enn det vi ser i dag. Fordi de ble påkostet av folk i øvre samfunnslag, er også stiltrekkene større, tydeligere, utdyper Valle og nevner karnapper og tårnformer som eksempler på dette.

I tillegg kommer at villaene er håndverksmessig solid utført, og i ettertid veldig godt bevart.

– Det gjør området veldig morsomt, her kan du se jugendstil og nasjonalromantikk side ved side, takvarianter og vindustyper av alle slag. Og siden tomtene ikke er så store har man så godt som unngått oppdeling og fortetting, slik som i andre tilsvarende områder.

Madserud Gård ble oppført i 1874 av marinekaptein Fredrik Wilhelm Georg Sverdrup, men et senere funn av to flotte gullringer fra eldre jernalder avslørte at det har bodd folk lenge på Madserud. Selv om området rundt århundreskiftet lå utenfor hovedstaden som den gang het Kristiania, hadde forlengelsen av den elektriske sporveien frem til Skøyen gjort tomtene her ute tilgjengelig for flere.

Ikke slik å forstå at folk sto i kø for å slå seg ned her.

– Etter børskrakket i 1899 lå området nesten brakk i ti år. Det ble rykket inn enormt med annonser for å få solgt tomtene, forteller Mørch.

Byggemarkedet løsnet etter hvert opp mot første verdenskrig, og de som ville kjøpe seg hus kunne nærmest velge og vrake. Som kjent var det svært velstående familier som fant veien hit, og allerede på 1920-tallet dukket det opp henvisninger til «millionærkvartalet i Madserud allé» i populærpressen og litteraturen.

Drabantbyen var idealet

Boligmangelen etter annen verdenskrig førte til at villaområder som Madserud ble betraktet som avleggs, mens drabantbyen var det nye sosialdemokratiske idealet blant politikere og planmyndigheter. Etter hvert vendte man også blikket mot indre by. Vanlige folk skulle vel også få muligheten til å bo på de dyreste adressene, mente Selvaag, som var langt mer opptatt av utnyttelse enn bevaring.

Så hva hadde skjedd om disse tankene vant frem?

– Det mest åpenbare er jo verdiene man mister ved å rive eller forandre slik bebyggelse, forklarer Peder Valle. Området uthules fra det som gjør det spesielt, og som gir det stedsidentitet.

– Jeg har full forståelse for eiendomsutviklerne, men det som går tapt i det økonomiske regnestykket er identitet. Det ironiske er jo at når man bygger i dag, så bruker man nettopp identitet som trekkplaster; områder med visse kvaliteter, og som har blitt tatt vare på, er noe av det som er med på å gjøre et område attraktivt. Det kan nok faktisk være god butikk, i et større perspektiv, å ta vare på de historiske verdiene, konkluderer han.

Blant alle de imponerende villaene som har blitt bevart, trekker Morten Ole Mørch gjerne frem Madserud allé 38 – Evenstad. Ikke så rart kanskje, da den både ble tegnet, oppført og bebodd av en av Norges mest kjente arkitekter, Arnstein Arneberg. For snart 20 år siden gav Mørch ut en annen bok om nettopp Arneberg, hans liv og byggverk.

– Første gang jeg kom dit, bodde datteren Eva Mohr fortsatt i sidebygningen, forteller han. Eiendommen var da eid av hennes bror, Per, som hadde gjort stor karriere i USA. Og det var heldig, for da var hovedhuset bare bebodd de gangene han og familien var på norgesbesøk. Ellers har alt stått uforandret fra foreldrenes tid, inkludert det meste av innredningen

Av det godt vedlikeholdte husets mer spesielle detaljer finner man vakre dekormalte tak og vegger, utført av Arneberg selv. Dette ble også trukket frem av Riksantikvaren i kampen om Madserud allé for sin «vesentlige kulturminneinteresse».

Boken bør tiltale en blanding av folk som har tilknytning til området, samt folk som er opptatt av byhistorie og arkitektur, mener forfatterne som begge er strålende fornøyd med både samarbeidet og resultatet. Likevel har de ikke noen illusjoner om at alle vil lese den fra perm til perm.

– Du må huske at 90% av dem som kjøper boken faktisk ikke leser, men ser på bildene, forteller Mørch at han fikk høre fra en forlegger om et tidligere prosjekt.

– Boken skulle derfor bli en fest for øyet, og det synes jeg den har blitt, avslutter han.