Skjebnemøte i Norges Bank: Her er styringsrenten gjennom 200 år

Det er nå svært usikkert om det blir et rentekutt 27. mars, som Norges Bank har annonsert. Verken DNB, Nordea eller Handelsbanken tror på det. De sterke inflasjonstallene for februar og nettverksrapporten til Norges Bank ble spikerne i rentekista.

Skal Norges Bank droppe rentekuttet, må de for første gang siden 2014 gå imot sine egne signaler. Ikke siden desember 2023 har utfallet av rentemøtet vært så uvisst. Men verden har denne vinteren forandret seg.

Kari Due Andresen i Akershus Eiendom ivrer varmt for et kutt. I et innlegg i Finansavisen skriver hun at Norges Bank ikke bør bidra med mer usikkerhet nå. Styringsrenten har i over ett år vært klart innstrammende. 

Hun peker på at Norges Bank er den eneste sentralbanken i den vestlige verden som ikke har klart å senke renten. I Sverige er den på halvparten av nivået. Men det som ikke nevnes, er at den sesongjusterte arbeidsledigheten i Sverige er på 8,9 prosent. I Norge er den på 2-tallet.

Due Andresen viser blant annet til at det er petroleumsindustrien som holder aktivitetene oppe. I fastlandsnæringene går det ikke så bra. Det samme var sjeføkonom Kjetil Martinsen i Swedbank Norge inne på i januar. Han trakk også frem offentlig sektor som en drivkraft. Verken offentlig sektor eller petroleumsnæringen er spesielt rentefølsomme.

Les også:

Plus

Handelsbanken: – Verdifallet fra toppen anses som permanent

Akkurat på snittet

Men er norske renter så høye? Nei, ikke i et historisk perspektiv. Norges Bank har faktisk historikk tilbake til 1820. 

Som en kuriositet: I 1820 lå styringsrenten på 4,4 prosent. Men det var utlånsrenten. 

En styringsrente i dag på 4,5 prosent er på gjennomsnittet fra 1820. I perioden 1820 og frem til andre verdenskrig var snittet på 4,3 prosent, ifølge Norges Banks egne beregninger. Kanskje representerer 1820-1939 der rentene bør ligge på over tid (se figur nedenfor).

Klart unntak

I perioden 1940-1973 var gjennomsnittlig styringsrente i Norges Bank på 3,5 prosent. Fra 1983 til 1992 hadde vi tosifrede renter. Det er en stor unntaksperiode i norsk rentehistorikk, som følge av inflasjonsproblemene vi fikk utover 70-tallet. I 1981 steg prisene med over 13 prosent. 

Gjennomsnittlige markedsrenter lå på det høryste i 1986 og 1987 på over 14 prosent. Styringsrenten toppet ifølge Norges Bank seg med 13,6 prosent.

Rentene har gjennom 200 år variert med pengepolitikk, politisk styring, inflasjon, oppgangstider og nedgangstider. 

Hva så med ferskere data? Fra 1993 til 2008 var snittet ifølge Estate Nyheters beregninger på 4,75 prosent. Vi fikk i 2001 et inflasjonsmål på 2,5 prosent. Pengepolitikken har endret seg gjennom tidene. Så fikk vi finanskrisen, og styringsrenten var i perioden 2009-2019 på lave 1,3 prosent. 

Det var en rente vi strengt tatt ikke trengte. Ida Wolden Bache har vært klar på at vi ikke skal tilbake til de nivåene. Koronarentene i 2020 og 2021 hopper vi glatt over. Hva vi skal tilbake til, er ikke like klart.

Lavere vekst

En hovedinnvending mot historisk snitt er at veksttakten i økonomien nå er lavere. Fra 1995 til 2009 vokste norsk økonomi i snitt med 3,1 prosent. De seneste 15 årene er veksttakten under 2 prosent. Trendvekst anslås til 1,5-1,7 prosent.

Ser vi på BNP-vekst og inflasjon, har inflasjonen på 2000-tallet vært marginalt høyere enn den totale BNP-veksten (2,5 prosent mot 2,3 prosent). I 2024 lå inflasjonen derimot klart over den økonomiske veksten. Men dette er ikke noe målfestet forhold for Norges Bank eller økonomene.

Og det er heller ikke et én til én-forhold mellom økonomisk vekst og renter på kort sikt. Norges Banks primæroppgave er dessuten å sikre en lav og stabil inflasjon over tid. Det er ingen analysemiljøer som venter at den frem til 2027 vil komme ned på prismålet på 2 prosent.

Les også:

Plus

SSB spår fem rentekutt ut 2026: Slik begrunner forskningslederen kuttene

Hva er nøytralt?

Mer relevant er å ta utgangspunkt i Norges Banks anslag for en nøytral realrente over tid. Og den ble i fjor endret til mellom 0 og 1 prosent. Eksperter har tolket det som at den skal ligge i den øvre delen av intervallet. Fra 1971 til 2024 var realrenten svakt negativ.

Men de første 30 årene av denne perioden hadde vi en annen pengepolitikk. Med et inflasjonsmål fra 2018 på 2 prosent, snakker vi om en styringsrente ned mot 2,75 prosent, markedsrenter på 3 prosent. Det er trolig dette nivået kritikerne av Norges Bank ser for seg over tid.

Men den forrige sentralbanksjefen Øystein Olsen sa i januar at anslaget for realrenten trolig er for lavt. Det er uvisst om Olsen også mente det som sentralbanksjef. Da han gikk av, var det offisielle anslaget for realrenten mellom -0,5 og 0,5 prosent.

Høyere inflasjon

Pål Ringholm mener realrenten bør være høyere, i hvert fall 1,5 prosent. Ringholm stilte også spørsmål om inflasjonen skal være høyere enn prismålet som legges til grunn. 

Sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea Markets har antydet at et nominelt langsiktig rentenivå kanskje bør ligge rundt 4 prosent. Og det er faktisk det nivået obligasjonsmarkedet for tiden priser inn. Det gjelder i realiteten alle løpetider.

I teorien skal statsrentene være snittet av forventede korte pengemarkedsrenter i løpetiden. Dersom det antas at dagens rentenivå er relativt varig, vil høye kortsiktige renter også slå ut i høye langsiktige renter.

Sjeføkonom Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken skrev i mai 2024 i Finansavisen at vi skal ha høye renter fordi vi tåler det. Anslaget for den nøytrale realrenten er antakelig høyere enn anslått (bak betalingsmur).

Øystein Olsen sa i januar at i hans lærebøker da han studerte, stod det at realrenten burde tilsvare veksten i økonomien. Men derom strides altså de lærde.