Portrett: Var sentral i Kloster Cruise - nå gir han full gass i eiendom

På slutten av 1960-tallet hadde skoleeleven Hans Øivind Nordvik sommerjobb på byplankontoret i Oslo – det som sammen med Bygningskontrollen og Oppmålingsvesenet tilsvarer Plan- og bygningsetaten i dag. Der kopierte han kart og dokumenter, gikk med posten, og utførte annet forefallende arbeid. Nordvik husker fremdeles den lange korridoren i den røde teglsteinbygningen nederst i Trondheimsveien, der kontorene lå på rekke og rad. Røyklukten sivet ut fra flere av dørene, slik det gjerne gjorde på 1970-tallet.

Analytisk interessert

Nordvik var mer enn på hils med byplansjefen, for moren hans var sekretær for kommunetoppen. Men en fremtid innen eiendom var ikke engang innom tankene til skoleeleven.

Nå sitter imidlertid den samme Nordvik som en godt voksen mann i et møterom i selskapets lokaler på Skøyen. Han er analytisk av legning, og blar i noen papirer fra Plan-og bygningsetaten.

– Mange tar til orde for å sette opp renten på grunn av presset på boligprisene, men vi kan ikke gjøre dette på bakgrunn av eiendomsmarkedet på Frogner og andre boligområder som har stor mangel på boliger. Hovedforklaringen på de høye prisene i Oslo er at det bygges altfor lite boliger.

Ubalanse i boligmarkedet

Han viser til at det fra 1950 til 1990 i snitt ble bygget noe over 4.000 boliger pr. år i Oslo, selv om innbyggertallet i hovedstaden var stabilt på ca. 450.000 i disse 40 årene. Boligproduksjonen ble absorbert i markedet ved at antall beboere pr. husholdning ble redusert og antall kvadratmeter pr. beboer økte.

– Etter år 2000 er tilgangen av nye boliger i Oslo halvert. Dette til tross for at innbyggertallet i Oslo har økt med ca. 9.000 flere pr. år sammenliknet med perioden 1950-1990, da det altså var svært liten befolkningsvekst, sier Nordvik og titter opp fra papirene.

– Det er ikke til å unngå at dette i dag har gitt ubalanse i boligmarkedet og press i boligprisene. Å legge skylden på boligspekulanter og manglende vilje hos utbyggere til å bygge boliger, er hverken løsningsorientert eller i henhold til det de offisielle statistikkene viser. Det må heller ikke være tvil om at økte renter er helt feil medisin for å flere boliger til de 180.000 nye innbyggerne i Oslo siden år 2000, samt til økt befolkning i andre pressområder. Feilen fra 2007 og 2008 med renteoppgang for å dempe presset i boligprisene, må ikke gjenta seg.

Skulle bli sivilingeniør

Opprinnelig planla Nordvik å reise til Trondheim for å studere og bli sivilingeniør, men etter gymnaset fikk han uventet et helt friår i fanget da militærtjenesten ble avlyst på grunn av hans eggeallergi. Det året ble

benyttet til å supplere realartium med et ettårig kurs i økonomifag på Handelsgym. Nordvik syntes det var så interessant med økonomi, at han begynte å studere i Fribourg i Sveits. I 1977 var han ferdig utdannet siviløkonom, og fikk jobb i økonomiavdelingen i Dyno Industrier i Oslo. Dyno drev blant annet med plastproduksjon, produksjon av sprengstoff og salg av anleggsmaskiner.

– I Dyno så jeg en del svakheter, og lærte at selv store toneangivende bedrifter har forbedringspotensial. Slikt ga muligheter og god inspirasjon for videre planer i arbeidslivet

Fikk jobb hos Kloster

Med sin analytiske interesse søkte han og fikk jobb i fondsavdelingen i daværende Kreditkassen i 1979, men han fikk samtidig tilbud om jobb som analytiker i Klosters Rederi. Han valgte det siste, noe som skulle vise seg å bli et langt og tett samarbeid med Knut Kloster sr.

– Kloster var en pioner på mange områder, og i 1966 var han grunnleggeren av den moderne cruiseindustrien. Han var analytisk, klok, nysgjerrig og samfunnsengasjert. Kloster ville alltid prøve noe nytt, og han ble på mange måter min mentor på 1980- og 90-tallet.

Da Nordvik begynte i jobben, hadde Kloster nettopp kjøpt «SS France». Skipet ble bygget så tidlig som i 1961, og var da verdens største og raskeste passasjerskip og den siste «ocean lineren» som ble konstruert for luksuriøse transatlantiske krysninger. Men da flyindustrien tok over, stupte etterspørselen etter båtreiser mellom Europa og USA, og skipet ble sendt i opplag i 1974.

Gedigen kostnadsoverskridelse

Cruise-markedet i Karibia økte imidlertid kraftig mot slutten av 1970 tallet, og det var behov for å raskt fremskaffe ny tonnasje. Fordi det ville ta minst 2-3 år å bygge nye cruiseskip, kjøpte Kloster «SS France», fikk det bygget om til et cruise-skip og endret navnet til «SS Norway». Opprinnelig var det meningen å foreta en mindre ombygging med enkel tilpasning til det karibiske

området, og med en budsjettert konverteringskost på ca. 20 millioner dollar. Men den sterke utviklingen i cruisemarkedet og nye analyser gjorde at ambisjonsnivået økte i ombyggingsperioden, og kostnadene endte på over 100 millioner dollar. Til gjengjeld ble det et flott ombygget cruiseskip med kapasitet på over 2.000 passasjerer, som den gangen var tre ganger større kapasitet enn øvrige cruisebåter.

Rykket opp i rederiet

Med «SS Norway» ble Klosters Rederi ett av verdens ledende cruiserederier. Virksomheten ble drevet under markedsnavnet NCL (Norwegian Caribbean Lines) i Miami, men 1980-tallet startet også med finansielle utfordringer på grunn av den nevnte kostnadsoverskridelsen.

– Rederiet hadde derfor behov for å styrke sin økonomiavdeling, og jeg ble oppgradert til økonomi-/finansansvarlig i rederiet. Vi refinansierte hele cruiseflåten, som da bestod av «SS Norway» og fire andre cruiseskip. Den gang var dette den største finansieringen i Norge utenom offshoreindustrien, og for en 27 åring som meg var det selvsagt en interessant og utfordrende oppgave. Deretter begynte forberedelsene til og gjennom føringen av børsnotering av cruisevirksomheten.

Startet for seg selv

Klosters Rederi var et mangfoldig selskap som drev med mange spennende prosjekter, deriblant byggingen og driften av den norske paviljongen i Epcotsenteret i Florida.

For den unge Nordvik var det en inspirerende og lærerik periode med rederiets ulike virksomheter, som ble drevet fra hovedkontoret i Haakon VIIs gate 5 i Vika. I 1987 var imidlertid Knut Kloster på vei ut av den daglige ledelsen av rederiet, og Nordvik bestemte seg samtidig for å slutte i selskapet og prøve seg på egenhånd.

Fikk nytt tilbud av Kloster

Gjennom sitt nye selskap Projectus AS drev Nordvik med finansiell trading, konsulentvirksomhet innenfor cruise, samt investeringer. I tillegg jobbet han én dag i uken hos Kloster, for å bistå med forvaltningen av verdiene hans.

Kloster hadde etablert selskapet World City AS, som blant annet var storaksjonær i cruiserederiet NCL AS og drev med diverse prosjektvirksomhet i oppstartfasen. I 1989 inviterte han Nordvik inn som partner på 50/50-basis og daglig leder i selskapet. I tillegg til finansiell forvaltning drev World City de etterfølgende årene med blant annet miljøinvesteringer gjennom Green Business AS og fergevirksomhet i Venezuela, Mexico og Adriaterhavet.

Bygget vikingskip

World City etablerte også en miljøstiftelse, som fikk navnet Gaia. Stiftelsen fikk bygget en tro kopi av vikingskipet Gokstad, og engasjerte eventyreren Ragnar Thorseth til å seile «Gaia» til Amerika. Målsettingen med seilasen var todelt. For det første var det en 1.000 års markering for Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika, og for det andre skulle skipet ha en rolle under miljøkonferansen i Rio de Janeiro i juni 1992.

– Gaiastiftelsen ville bringe et miljøbudskap til åpningen av konferansen, og hadde et godt samarbeid med statsminister Gro Harlem Brundtland. Vikingskipet seilte med FN-flagg i masten, først til Island, hvor det ble døpt av daværende president Vigdís Finnbogadóttir. Videre gikk ferden til Grønland,

Canada og hadde en stopp i New York der president George Bush senior kom om bord på besøk.

Politisk besøk fra Cuba

På det tidspunktet var det et anstrengt politisk forhold og ingen offisiell dialog mellom USA og Cuba. George Bush visste at skipet skulle seile videre til Cuba, hvor Fidel Castro skulle foreta tilsvarende besøk om bord, og Bush sendte derfor med et konfidensielt brev til Castro.

– Da Gaia kom til Cuba fant Castro og Thorseth raskt tonen og kjemien, og det ble tilbrakt noen hyggelige dager på øya. Besøket til Gaia ble starten på en to-årsperiode hvor vi fikk en viss politisk rolle i dialogen med Cuba. Blant annet besøkte jeg den cubanske ambassaden i Stockholm, og hadde flere ganger sentrale aktører fra Cuba på besøk på vårt kontor i Oslo.

Gaiaskipet seilte videre fra Cuba og ned til kysten av Brasil, så inn i Amazonas til byen Manaus, hvor stiftelsen hadde fløyet inn mange ungdommer fra mange ulike land rundt i verden for å lage et miljøbudskap til miljøkonferansen.

OL på Lillehammer ga muligheter

Gaiaprosjektet førte med seg interessante politiske kontaktpunkter, noe som var en nyttig erfaring å ha med seg da det dukket opp forretningsmuligheter i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. En av forutsetningene for den statlige garantien til OL, var at en vesentlig del av investeringene til lekene skulle tilføre OL-regionen varige verdier.

Å bygge permanente overnattingsfasiliteter til sportsutøvere og media var en av lekenes største investeringer. Slike permanente anlegg ville imidlertid skape etterbruksutfordringer i en by som Lillehammer, som ikke trengte så mange nye boliger etter OL. Alternativet var å bygge OL-boligene som midlertidige brakkeløsninger, som skulle fjernes etter OL. En slik løsning ville i så fall ikke tilføre regionen ønsket varig verdieffekt.

Kjøpte 1.000 mål av Statsbygg

– For å løse utfordringen, foreslo vi å bygge en stor medielandsby på Hafjelltoppen som etter OL kunne konverteres til attraktive fritidsboliger med hele Østlandsområdet som marked. Det syntes både regjeringen og LOOK (Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité) var en god ide, og det endte med at vi fra Statskog fikk kjøpt ca. 1.000 mål på toppen av Hafjell til det formålet.

Medielandsbyen ble bygget for å overnatte 2.000 mediefolk. I tillegg kom et servicesenter for bespisning og andre sosiale aktiviteter for pressen. Dette var den største innlandsinvesteringen i Norge til da, og det største enkeltprosjektet til LOOK.

Nyttig læring i eiendom

Etter OL ble medielandsbyen konvertert til 450 hytter og leiligheter.

– Vi forhåndsolgte fritidsboligene til priser fra 280.000 kroner for de billigste leilighetene (60 kvm) til 920.000 kroner for de dyreste hyttene (140 kvm). Mange sa at det var galskap å gå ut med så høye priser for fritidsboliger på fjellet, så tidene har forandret seg.

LOOK betalte 120 millioner kroner for å leie medielandsbyen under OL. Omtrent halvparten av beløpet ble brukt til å drifte medielandsbyen under OL, mens resten ble brukt på å subsidiere hytteprisene og gi et lite overskudd til utbyggerne.

– Dette prosjektet ble først og fremst en veldig nyttig lærdom for oss som tidligere hadde mest erfaring fra cruisebransjen. Jeg lærte at også eiendomsbransjen hadde stort forbedringspotensial på 90-tallet, sier Nordvik, som selv måtte gå inn som operativ byggherreleder fordi den tidligere partneren Investa, som hadde en organisasjon med bransjeerfaring, gikk konkurs før byggeprosjektet ble igangsatt.

Driver med to sønner

I 1997 valgte Kloster å pensjonere seg, og World City ble fisjonert. Nordviks halvpart ble til Auctus AS, og han driver i dag selskapet sammen med de to sønnene Hans Christian og Henrik som også er inne på eiersiden. Nordvik sier at det går veldig bra å jobbe sammen; de er kolleger i kontortiden og nær familie i fritiden.

– Vi driver egentlig med konseptutvikling, og synes det foregår mye spennende i krysningspunktet mellom samfunnsinteresser og kommersielle interesser. De fikk blant annet tilslaget da Oslo kommune la ut en eiendom på Røa for salg, hvor en forpliktelse i eiendomsprosjektet var å bygge og drive, for egen regning uten offentlig støtte, badeanlegget til Vestre Aker bydel.

– På det tidspunktet kunne vi ikke mye om badeanlegg, utover det vi hadde lest i media om alle problemene og store underskudd som norske badeanlegg slet med. Vår strategi ble derfor å reise rundt i Norge og Europa og besøke mange slike anlegg for å innhente mest mulig kunnskap om bygging og drift fra de som driver slike anlegg.

Kjøpte av Krefting og Krohnstad

Eiendomsvirksomhetene til Auctus-gruppen er i dag engasjert i prosjekter med en tomtebank til ca. 2.000 fritidsboliger. I tillegg kommer ca. 450 boliger gjennom Beliggenhet Holding AS, et selskap som Auctus kjøpte i 2014/2015 av Carl Erik Krefting og Hans Petter Krohnstad da Beliggenhet hadde fått noen driftsmessige og finansielle utfordringer etter noen år som en av Oslos største småhusutbyggere.

– Vi ryddet opp i selskapet, og reduserte aktiviteten til et minimum, for deretter å bygge selskapet opp igjen, denne gangen med fokus på større boligprosjekter. Vi har brukt en del tid på den prosessen, men nå har Beliggenhet en boligportefølje på ca. 3 milliarder kroner, og klarer seg godt selv uten morselskapets støtte.

Satser i Valdres

Trolig legger Beliggenhet ut 300 boliger i markedet i inneværende år, deriblant et prosjekt med 157 nye boliger i Asker. I porteføljen inngår også Solnes Brygge, en eiendom med 550 meter strandlinje ved Tønsbergfjorden nær Melsomvik, hvor Beliggenhet planlegger å bygge 150-200 boliger/fritidsboliger med brygger, båtplasser, badestrand, svømmebasseng, tennisbane og kulturhus.

– Vi har de senere årene også vært involvert i flere nye utbygginger på Hafjell og i Vang i Valdres. Sistnevnte er en destinasjonsutvikling i et spennende fjellområde, hvor utbyggingsselskapet disponerer ca. 8.000 mål nær inngangsporten til Jotunheimen.

Glad i flotte bygg

I 2014 kjøpte Nordvik sjømannskirken på Bygdøy for 57 millioner kroner. Eiendommen har strandtomt, og tanken var å rive eksisterende bygningsmasse og oppføre et annerledes eldresenter tilpasset ønsker, krav og behov for kommende eldrebølge.

– Byantikvaren oppfordret meg til å i stedet sette bygningsmassen i stand tilnærmet slik den opprinnelig var i 1916, da Admiral Børresen bygget sin bolig på eiendommen. Det har vi gjort, sier Nordvik, som selv har flyttet inn i huset sammen med sin kone Ellen.

– Det hadde selvsagt blitt et økonomisk bedre prosjekt hvis vi hadde fått gjennomført den opprinnelige planen, men samtidig er et blitt et prosjekt som familien er stolt av etter at fire års istandsettingsarbeider er avsluttet. Vi er glade i flotte bygg.

Les også:

Grand Hotel har opplevd verre ting enn koronapandemien

Mens Grand Hotel har stått gjennom både spanskesyken, første og andre verdenskrig, har ikke Clarion Hotel Oslo i Bjørvika opplevd en normal sommer.