7 skjenkestuer med historisk sus

Nicolai Bauer var 12 år da faren hans en kald vinterdag ba ham om å ta trikken ned til Lorry, og låse opp døren for de ansatte. Deretter måtte han fylle opp kjøleskapet med brus, øl og vin, og så var det å gjøre opp kassen. Ja, det var noe motvillig at han i denne unge alderen måtte uføre disse oppgavene på jevnlig basis, men i ettertid ser Bauer at det ga ham tilgang til et unikt univers. Den ene dagen kunne han se en fakir på spikermatte, og den andre var det kanskje en kunstner som fikk beskjed om at kreditten var strukket for langt, slik at vedkommende ble nektet mer drikke. Og så var det mange originaler blant servitørene.

Kunst som betaling

Alt dette var overveldende for en 12-åring, men på en positiv måte. Dette var på slutten av 1980-tallet, da flere av gjestene var kunstnere som levde fra hånd til munn.

– Det er mye kunst på veggene i Lorry, og det meste er betaling. Min far var veldig tydelig på at når kreditten var strukket for langt, måtte han sette foten ned. Noen ganger ble dette løst med at kunstnere betalte med et kunstverk, men oftest førte det til at de måtte gå inn i en periode med å produsere mer kunst. Når produksjonen var over og kunsten solgt, var de tilbake på Lorry, forteller Nicolai Bauer.

Nærmest oppvokst på Lorry

I 2016 kjøpte han og broren, Karl Axel, Parkveien 12 av sine foreldre. Bygården huser Lorry i første og andre etasje, mens det er kontorer over. Mange år i forkant av dette, hadde faren begynt å forberede generasjonsskiftet. Dette var en nokså komplisert affære, ettersom de to brødrene også har fem søstre, men omsider ble det altså klart hvem som skulle ta eierskapet videre.

– Det var ikke noe press fra min far om å overta, men etter hvert ble vi klare for dette. Min bror og jeg er de som har jobbet mest på Lorry av søsknene, derfor var det naturlig at vi tok over. Vi har mer eller mindre vokst opp her, sier Bauer.

Askeladden-gründere

Lorry har historie helt tilbake til 1870-årene, og siden 1957 har stedet vært eiet og drevet av Bauer-familien. Men dette er langt fra den eneste virksomheten som brødrene Bauer nå er involvert i. De står også bak suksessbedriften Askeladden & Co AS, som de siste 5 årene har etablert 25 selskaper, deriblant Dr. Dropin, Cutters, Olio, Blid, Burgerheim og Digg Pizza.

Hvordan har oppveksten med Lorry påvirket dere som gründere?

– Jeg tror det har påvirket oss på en indirekte måte. Gjennom Lorry-universet har vi blitt eksponert for mange mennesker som tenker annerledes, og det har kanskje bidratt til at vi tør å tenke nytt og annerledes som gründere. I Askeladden er det viktig å ikke være som alle andre, svarer han.

Er blitt en attraktiv leietaker

Askeladden & Co har kontor i etasjen over Lorry, og dermed er det kort vei mellom de to universene.

– Lorry er nok litt streitere i dag, selv om det fortsatt er mange kunstnere som kommer hit, sier Bauer. Gjennom Askeladden-systemet har brødrene også blitt store leietakere. Nærmere 250 lokaler leier de rundt om i Norge.

– Vi skjønte veldig fort at eiendom er ekstremt viktig. I starten måtte vi løpe etter de store eiendomsaktørene for å få lokaler til de ulike virksomhetene, men nå er vi der at vi er ønsket som leietaker. Vi har også vært litt heldige, siden vi startet i en periode da det ble mye ledige butikklokaler som følge av økt netthandel, og da kunne vi være med å fylle opp disse. Det har vært en interessant reise, sier Bauer.

Brann på Engebret

For 32 år siden arvet Per Steinar Østlie Bankplassen 1B av sin tante. Eiendommen huser legendariske Engebret Café, som har holdt det gående med diverse alkohol, smørbrød og annen ujålete mat siden 1857.

– Jeg fant mange avisutklipp i kjelleren til Engebret, og flere av dem handlet om brannen i 1921, da taket på den lave delen ble ødelagt. En av avisene skrev «Tenk en så stor sorg at de gode gamle Engebret ikke skulle eksistere lenger». Men det gikk jo fint å reparere, forteller Per Steinar Østlie.

Norges Bank som nabo

– Eiendommen har hele tiden vært i familiens eie. For meg har den vært en hyggelig utfordring. Jeg var ganske aktiv med å hjelpe til før tante døde, og jeg husker godt at Engebret måtte stenge et par år da nye Norges Bank ble bygget. Det ble mye styr for å få åpnet igjen, men det har vært en interessant reise, sier Østlie.

Til tross for dette eierskapet, har han tilbrakt størstedelen av sitt arbeidsliv i den internasjonale mat- og drikkevaregiganten Nestlé, og var teknisk sjef da selskapet oppførte sitt nye hovedkontor på Billingstad i Asker – rett ved siden av Norges største lokalavis; Asker og Bærums Budstikke.

Mange anekdoter

Hva er dine tidligste minner fra Engebret?

– Det er fra 1960-tallet., da min tante og onkel drev stedet. De fikk ikke barn, og jeg var mye hos dem, og da ble det slik at jeg arvet, svarer Østlie.

Hva spiser du selv på Engebret?

– Som regel litt god fisk, og gjerne fiskesuppe. Men det er jo mange gode kjøttretter også, svarer Østlie.

Er du der i julebordsesongen også?

– Ja, det blir 4-5 ganger med forskjellige grupper, deriblant med tidligere studiekamerater og arbeidskolleger. De synes jo det er artig, og det synes jeg også.

Hva er din beste Engebret-historie?

– Det er jo veldig mange anekdoter og sånn opp gjennom årene, men det er vanskelig å trekke frem én enkelt historie.

Billig øl og toddy

Engebret Café har fått navnet sitt etter sin gründer Engebret Christophersen fra Nord Odal. Han startet med to tomme hender, og som ung gutt fikk han utferdstrang, pakket det lille han hadde og dro til byen.

– Etter bare noen dager fikk han jobb som hjelpegutt på Lars Ihles lille kafé på Stortorvet. I 1848 steg han i gradene og ble kelner på Sumpen, kjellerrestauranten i Gamle Logen, der kunstnere og teaterfolk lesket strupene med billig øl, toddy, punsj og drammer, fremgår det av hjemmesiden til Engebret Café.

Var en hyggelig kar

Engebret fikk mange drikkepenger, for han var en hyggelig kar. Han sparte pengene og snart kunne han åpne sin egen kafé. I 1857 startet han i et lite lokale i Kirkegaten. Han jobbet iherdig og la seg opp enda flere penger. I 1862 kjøpte han Bankplassen 1, og det ble starten på Engebret Café slik vi kjenner den i dag. Blant de første som kom for å slukke tørsten var Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Peter Christen Asbjørnsen (eventyrsamleren). Søsteren til Engebret var en mesterkokk, og de som kom for å spise på Engebret Café kunne nesten ikke få nok av hennes fiskekager og brændte marvben.

Stamgjesten Munch

Eventyrsamleren Asbjørnsen er trolig den som har lagt i seg mest mat på Engebret til alle tider. Han fikk sitt heltedikt: «Nede hos Engebret sad kjæmpenog spiste middag, langed til seg af Alt, aad som en kjæmpe blot æder; bukke og tæt sammentrængte Faar gjennem struben nedsluges.»

En annen flittig gjest på Engebret var Edvard Munch, og ved inngangspartiet kan man lese hans brev der han meldte seg ut av Oslo kunstforening etter et nachspill på Engebret. Han pleide å sitte sammen med Christian Krogh, Hans Jæger og Oda Lasson i hjørnekammeret. Munchs favorittrett på Engebret var stekt småtorsk med remulade og grønnsaker.

Ville ha 100 biffer for «Syk pike»

Munch var også stamgjest på Grand Café, hvor han ved ett av sine tilfeller av pengelenshet tilbød en servitør å få «Syk pike» i bytte mot 100 biffer.

– Nei, sa servitøren tvert, mens en mer framsynt kollega takket ja til et maleri som betaling for chateaubriander, øl og drammer verdt 30 kroner, fremgår det av cafeens hjemmeside. Grand Café var stamstedet for blant andre Henrik Ibsen, Roald Amundsen, Gustav Vigeland og Fridtjof Nansen i tillegg til en rekke Kristianiabohemer.

Restaurantene: