Basarene ble revet for 60 år siden og erstattet med grå betong

Før Victoria Terrasse ble bygd i siste halvdel av 1880-tallet var strøket mellom Slottet og havna fylt med blant annet tilfeldig oppsatte trehus som ble bygd mens området lå utenfor Kristiania. Dette slumområde som på folkemunne het Røverstatene ble innlemmet i byen i 1859.

I 1866 skrev Norsk Folkeblad blant annet: "Her var det for nogle år tilbage det værste udskud av begge kjøn".

En artikkel i Aftenposten i 1935 om det historiske Christiania noen tiår før, omtalte forstadsbebyggelsen som en rønneby.

Etter hvert ble det satt opp leiegårder i mur langs Ruseløkkveien og de andre gatene i Vika, i takt med at slumbebyggelsen ble revet.

Mellom 1881 og 1883 ble dessuten Ruseløkkbasarene bygd i en lang rekke, etter tegninger av arkitekt Henrik Thrap-Meyer. Dette skjedde ved at en steile bakken ned til Ruseløkveien ble sprengt til et stup og opp langs denne ble Ruseløkbasarene bygget. Ti år før hadde han tegnet Ruseløkka skole, og han sto dessuten bak Victoria Terrasse.

En arkade med all slags forretninger

Ruseløkkbasarene var et arkadeanlegg bygd i rød murstein, med en lang rekke salgsboder for handlende innen kjøtt, fisk, grønnsaker og flere andre småbedrifter.

Basarene fungerte nærmest som en sokkel for Victoria Terrasse da det boligkomplekset ble oppført litt senere, og var et skille mellom luksusleilighetene på toppen og arbeiderstrøket på nedsiden. Disse lokalene huset en god samling bransjer.

For eksempel lyder en annonse i Aftenposten sommeren 1915: "Verksted ca. 25m2 i 1. etg. til gaten strax tilleie i Ruseløkbasarene. Pris kr. 20,00 pr. mnd".

Og fra Arbeiderbladet på 1920-tallet: "Kanarifugler, papegøier, finker og skjødehunder til salgs. Ruseløkkbasar 28". En annonse i Aftenposten i 1931 tilbyr:

"Lys kjeller ca. 130 kvm. med vann og elektr. lys, lett adkomst direkte fra gaten straks til leie i Ruseløkkbasarene for kr. 100 per måned".

Blant de mange lokalene i basarene var det også store kummer med levende fisk - vannet de svømte rundt i kom fra en pumpestasjon på Filipstad. I et annet lokale holdt Christiania Varme Sjøbad til, visstnok med friskt, fin sjøvann.

I februar 1925 meldte Aftenposten blant annet:

"En styg eksplosion i Ruseløkbasarene i formiddag. Folk i og omkring Ruseløkbasarene blev i formiddag opskræmt ved et veldig knald. Det lød som et skud fra en stor kanon. Døren ind til en liten keramisk fabrik i basarenes anden etage og ruten over døren var simpelthen blaast helt ud på grund av eksplosionen. Like etter begyndte det at brænde i fabriklokalet. Ilden blev hurtig slukket av brandvæsenet, som straks kom tilstedet".

Murt igjen

I november 1944, etter å ha hatt hovedkvarteret sitt i Victoria Terrasse i nesten fem år, oppdaget nazitysklands hemmelig statspoliti Gestapo den store risikoen for sabotasje siden Ruseløkkbasarene var sprengt inn i fjellet under dem. Dermed kastet de 60 småbedrifter ut fra basarene i tillegg til noen i Ruseløkkveien. Og alle lokalene ble murt igjen.

31. desember samme år prøvde allierte fly å bombe Victoria Terrasse, men bommet stygt. Leiegården som lå der Utenriksdepartementet hovedinngang er i dag, ble totalskadd, og flere andre eiendommer inkludert noen basarer fikk skader.

I forbindelse med saneringsplanene av Vika kom det flere mer eller mindre gode forslag i debatten om hva som skulle bli i strøket, blant annet i 1952 da arkitekt Sven Nicolaysen ville heve Ruseløkkveien seks meter for å komme i flukt med Victoria Terrasse. Under skulle det bygges et parkeringsanlegg til 500 biler.

Ruseløkkbasarene var etter hvert i dårlig forfatning, skal man tro datidens avisartikler, da de ble revet på 1960-tallet for å gi plass til Vikaterrassen som ligger der i dag. Første trinn av dette komplekset sto ferdig i 1964 med forretninger i to etasjer, tegnet av arkitektene Einar Arnborg og Robert Jensen. Andre byggetrinn sto ferdig 1968, det tredje og siste som er 7. juni-plassen ble avsluttet 1972.

Vikaterrassen, som eies av Storebrand, ble rehabilitert 2016. Da ble dessuten Ruseløkkveien omgjort til gågate.

Kilder: Dagbladet, Norsk Folkemuseum, Wikipedia, SNL, Nasjonalbiblioteket