Bakgrunn: Høyre har i byråd bestemt seg
for å legge ned byens eget teater – Oslo Nye. Teaterets direktør Runar Hodne –
med bakgrunn som urbanist i Oslo Byaksjon – er forståelig nok fly forbanna. Men
framfor å løpe til avisene og klage sin nød legger han en slu plan. Han vil
lage en avskjedsforestilling – en sort farsepreget komedie – der han setter seg
fore å avsløre hvordan beslutninger egentlig fattes innenfor byutviklingen i
Oslo. Her er hans manus. Alle likheter med eksisterende personer er løgn, og
forbannet fanteri.
Første akt
På scenen myldrer et stadig økende antall
aktører som løper i beina på hverandre for å finne neste partner å samsnakke
med. Hvert møte dokumenteres så med selfier, før de løper videre til neste
samsnakking. Losjene på hver side av scenen er integrert i forestillingen. Der
sitter det anonyme borgerpanelet med sine mobiltelefoner og gir likes til
bildene som kommer opp på bakteppet. Menneskene på scenen ser desperat på
stolpediagrammene over antall likes, og blir stadig mer iherdige i sin søken på
å finne den rette samtalepartneren. En blond smekker kvinne søker lyskasteren:
– Det er så utrolig viktig å snakke
sammen. Og så må vi ikke glemme å danse da dere, avslutter hun skjelmsk. En
eldre kvinne med tydelige linjer av levd liv i sitt ansikt sier med et tonefall
blottet for engasjement:
– Det viktigste er ikke at vi blir enige,
men at vi forstår bedre hvorfor vi er uenige.
Andre akt
På midten av scenen står det en kube.
Plutselig kommer en dyp stemme fra kuben: – Det tar nå 7 år i gjennomsnitt å
regulere en bolig. Finn den skyldige.
Vedkommende må forlate scenen umiddelbart,
og finne sin plass i orkestergraven uten mulighet til å ta med mobiltelefon.
Scenen gisper før kakafonien bryter løs.
En vever kvinne med kommunebrunt hår og tillært Kløfta-aksent sier prøvende:
– Utviklerne må slutte å utfordre
overordnede planer. Borgerpanelet smiler og gir tommel opp.
– Feilen er at PBE avviser hvert fjerde
innsendte reguleringsforslag, sier en røslig kar fra
Nordre Aker med pistrete hår som skriker boligkooperasjonen. Borgerpanelet ser
rett ned og antall likes stopper fort.
En senete eldre kar med grått distingvert
hår og blazer som tydelig nikker til en shippingbakgrunn, skuer ut mot salen,
og sier med senket røst:
– Jeg er nå sheriffen i byen, og jeg lover
dere at denne grafen snart er en saga blott. Hvert år skal vi nå regulere 3000
boliger.
Borgerpanelet nikker, og antall likes går
opp. Applausen fra salen er dog dempet. De fleste tenker i sitt stille sinn at
Oslo egentlig er full nå og har mest lyst til å trekke stigen opp etter seg, og
grøsser innvending over tanken på å miste utsikten sin. Borgerpanelet tar ikke
lang betenkningstid. Utviklerne får slukøret sine mobiltelefoner konfiskert og
blir sendt ned i orkestergraven.
Tredje akt
Scenen er nå omgjort til et stort strippet
lokale med vindusutsikt over hele byen. Den årvåkne publikummer skjønner at vi
befinner oss i Kabeltårnet på Økern. Skuespillerne sitter i pedagogisk hestesko
rundt en scene der et neonskilt med Wunderbar lyser opp. På bakveggen ser vi
bildet av en grønnlysende og forførende ring rundt et slitent industriområde
fylt av veispaghettier og ispedd nye åndsforlatte byggefelt. Stemmen fra kuben
fyller igjen rommet med sin malmfulle røst:
– En gang var Hovinbyen tenkt å være den
nye Fjordbyen. Nå ti år senere har utbyggere fylt opp området med sine stygge
rugekasser. Lite annet har skjedd. Ingen har tatt eierskap til utviklingen her.
Hvem har feilen?
Første mann som spretter opp på scenen med
dress og joggesko er en karismatisk skikkelse som begeistret roper at Økern er
Oslos nye sentrum, selveste episenteret og veien mot Noor:
– Bare jeg får bygge mine høyhus faller
alle brikkene på plass, og navet i Hovinbyen begynner å virke.
Noen i salen jubler, andre buer. En
kjekkas i salen reiser seg og roper på sitt sjarmerende dansknorsk:
– Det bygges så utrolig mye stygt i
Stor-Økern. Oslo fortjener bedre. Se til København.
Salen jubler, og borgerpanelet går
kanakkas med likes. På scenen tar en lav skjeggete mann med bustete hår ordet:
– Jeg er en anerkjent kunster i Berlin, nå
har jeg kommet til Økern for å gi dere den kunsten dere fortjener. Alt handler
om tillit. Utviklerne vil dere vel, gi dem penger så gir de meg penger, og så
skal jeg omgjøre Økern til Kreuzberg. Kultur er driveren av byutviklingen og
jeg er kunstneren som skal få det til.
En middelaldrende blond kvinne i trange
tights ler en ørefallende kneggende latter:
– Alle skjønner at Hovinbyens framtid er
sirkulær. Her har vi verdens fremste innovasjonsmiljøer i Kuben yrkesarena, og
alle de store utviklerne heier på meg.
En pertentlig herremann med
rogalandsdialekt og sirlig tegnede ansiktshår reiser seg:
– Alle tror fremtiden til Hovinbyen heter
Bylab Oslo, men den er jeg mot siden det ikke var min ide. Jeg har derfor
samlet hele eiendomsbransjen i et Pentagonaktig stjernebygg på et jorde altfor
langt unna T-banen. Her ligger Hovinbyens framtid.
Den eldre distingverte herren med en
blazer som skriker shippingbakgrunn fra første scene reiser seg: – Politikk er
ikke idealisme. For mitt parti er det viktig å følge kjøttvekta. Siden vi ikke
har velgere i Hovinbyen, er det her vi vil bygge alle de nye boligene i Oslo
for å skåne vestkanten.
Salen deler seg i to akkurat som resten av
Oslo, og det bryter ut håndgemeng. Sikkerhetsvakter må tilkalles. I mellomtiden
er borgerpanelet sikker i sin sak. Villmannen med fortid fra Berlin blir
snerrende sendt ned i orkestergraven. Vi skal da ikke ha Økern fylt av
innvandrere og kebablukt.
Fjerde akt
Scenen minner om Døden på Oslo S. Under
Vaterlandsbrua sitter en broket hutrende gjeng rundt et leirbål. Stemmen fra
Kuben bryter stillheten: Området rundt Oslo S er det nærmeste vi kommer slum i
Oslo. Den tunge infrastrukturen er ødeleggende for mobiliteten. Hit søker
alskens lykkejegere på jakt etter kvikke penger. Hva kan gjøres for livet på
Oslo S? Den med de dårligste tiltakene stemmes ned i orkestergraven.
En blond dame med enorm snusleppe uttaler
på stavangerdialekt:
– Nei, me kan ikkje sitte her og surmule.
Me maler bakken og spikrer noen paller så folk kan sitte og henge her.
En eldre mann med godt magemål og
pustemaskin prøver så godt han kan å være streng, men rasjonell og ikke
gretten, uten å klare det.
– Midlertidige tiltak som du foreslår er
like effektivt som å putte leppestift på en gorilla. Det er en ting som
gjelder, og det er å få revet Vaterlandsbrua fort som f.
En gutteaktig straighting med stravaklokke
i dyre fritidsklær kaster seg inn i samtalen:
– Det som er sikkert er at togene må gå.
Det er ikke mulig å få til en massiv opprustning av Oslo S-området nå som hele
Osloregionen skal kvitte seg med bilen og begynne å ta tog. Vi kan sette ut
noen blomsterkasser, men mer enn det kan vi ikke gjøre. Tog først.
En fjerde kjekkas med sober
vestkantdialekt snakker også drømmende uten noen som helst berøringspunkter med
de andre:
– Jeg har fått utvikleren med på at i mitt
høyhus rett ved Oslo S skal vi lage en eksotisk DNT-hytte med 100 år gamle
eiketrær, en tropisk urskog, og en permanent medvirkningshub på toppen av
bygget.
Kjekkasen ser seg begeistret rundt. Men
får ingen respons, Samtalen stopper av naturlige grunner opp. Alle er på hver
sin egen planet. Stillheten blir pinlig. Det blir også mumling i salen. Folk
ser overrasket på hverandre. Var dette alt? Borgerpanelet i losjene på
balkongen er også i villrede.
Siste akt
Direktøren for Oslo Nye kommer fram på
scenen, ser myndig ut i salen før han han på malmfull kristiandsandsdialekt
sier:
– Kan de utstemte i orkestergraven komme
opp på scenen. Som kulturarbeider har jeg lært på den smertefulle måten at
mindretallet alltid har rett, selv om flertallet ikke vil oss vel. Jeg vil la
en representant fra kjellerfolket få lov til å konkludere denne
teaterforestillingen.
En høy skallet mann, til forveksling lik
Norges stjernekeeper Erik Thorstvedt tar ordet:
– Selv er jeg en enkel utvikler fra et
lite sted i Osloregionen. Men det er utrolig viktig at vi snakker sammen. By og
land hand i hand, kvinne og mann, vann i munn. Både utviklerne og folket har
samme mål. Å bygge en bedre by. At utviklerne tjener mye penger, mens folket
får omkostningene er først og fremst et kommunikasjonsproblem.
Utvikleren har snakket seg varm nå.
Patosfylt ser han ut mot salen:
– Sammen kan vi gjøre underverker.
Responsen er sånn passe. Borgerpanelene
har for lengst gått hjem. Salen er mest opptatt av gratis drikke i foajeen. En
enslig mann med sixpence og bart klapper, mens han roper:
– Oslo skal bli et forbilde for
byutvikling.
Epilog: En anmeldelse av stykket
Blant de mer farsepregede elementene i
Runar Hodnes siste teaterstykke finnes det en alvorlig politisk undertone. Hvis
ikke byrådet og deres fagetater klarer å skape en visjon som alle kan flokke
seg bak, forflyttes energien i byutviklingen til aktørenes egenmarkering.
Skuta går ikke lenger framover, men
snurrer rundt og rundt uten retning. Nå snakker alle til hverandre og ikke med
hverandre. Da president John F. Kennedy besøkte NASA på tidlig 60-tallet spurte
han en ingeniør som satt bak en maskin om hva jobben hans var:
– To get
the first man on the moon sir.
Alle jobbet mot det samme målet. Fjordbyen
har lenge fungert som denne visjonen der politikere, planleggere og utviklere
jobbet sammen, og der resultatet omfavnes av alle aktørene, inkludert byens
befolkning.
Sentralt bak snuoperasjonen og mirakelet i
Drammen sto ordfører Lise Kristoffersen (så Tore Opdahl) og den visjonære
byplansjefen Arthur Wøhni. Basert på en enkel overhead med tittel Naturbania
slo man fast at den offentlige aksen mellom togstasjonen og Bragernes Torg
skulle styrkes, og veksten tas sentralt slik at drammenserne fortsatt kunne
komme seg enkelt ut i naturen.
Hovinbyen kan utmerket godt bli den nye
visjonen i Oslo, men ingen er villig til å ta eierskap. Det er viktig at
politikerne nå signaliserer at satsingen på Fjordbyen ikke betyr at Rådhuset
har vendt resten av byen ryggen. Området er like stort som sentrum innenfor
Ring 2, og kan gi oss 27.000 nye boliger og 2,5 millioner kvadratmeter med ny
næring.
Å rive Nylandsbrua er tilsvarende et
overordnet og dristig grep som viser at vår tid kan reparere de enorme feilene
våre bilelskende forfedre skapte. Med fokus på byreparasjon kan byrådet og
deres fagetater si at fokus ikke lenger er å vokse for enhver pris, men å
blomstre.
Kun der byrådet og fagetatene jobber på
lag, kan vi få skuta på rett kjøl. Da må byråd for byutvikling James Stove
Lorentzen slutte å kritisere sin fagetat i det offentlige rom som han nylig
gjorde med eksempelet Brugata. Byplansjefen må gjemme bort de hule slagordene
om Oslo som en grønnere, varmere og mer skapende by med plass til alle, og bli
enda tydeligere på hvor vi skal. Tilsvarende må alle møtene mellom utviklere og
PBE få omforente referater som gjør at ikke utviklerne etter 12 dialogmøter som
lyn fra klar himmel får beskjed om at PBE fremmer sitt eget alternativ.
PBE må slutte å avvise innsendte planer
nærmest på instinkt, f.eks. planene for høyhuset på Lilletorget som har
åpenbare kvaliteter og kan løse kriminaliteten i området. Utviklerne må på sin
side slutte å se på PBE som irriterende rundingsbøyer. Alle møter mellom
aktørene i planinstituttet bør føre oss nærmere visjonen som James og Siri nå
må utarbeide. Vi venter i spenning på nye signaler. I mellomtiden vil jeg
anbefale alle å se Runar Hodnes tankevekkende teaterstykke om den farsepregede
situasjonen i dagens byutvikling.
