Erling Fossen: Har vi noen gang hatt en eiendomsbransje med lavere selvtillit?

Når arkitekter og utviklere gråter av glede fordi menigheten til Saher i Arkitekturopprøret gir dem ros. Når byutviklingsbyråden i Oslo drar ens ærend til Tromsø for å henge seg på mobbingen av Hotel Moxy, og poste det på FB-siden til Arkitekturopprøret for å få sine 400 likes fra den frådende mobben, så er det absolutte bunnpunktet nådd. Og når nyslått Høyrepolitiker Arve Juritzen gikk ut i Aftenposten for å kritisere det han kalte kopiarkitektur, stilte alle utviklerne seg logrende foran døren hans for å høre hva han mener er god arkitektur. Det er bare én hake med dette. Når utviklere og arkitekter ikke tar utgangspunkt i egne ferdigheter og overbevisning, men løper etter alle kritikere for å please dem, så er det en oppskrift på en varslet katastrofe. Vi må få hjelp av friantikvar Janne Wilberg. 

Å uttrykke sin tid

Da forslaget til en ny nedgang på Caltex-løkka for Tøyen T-banestasjon ble presentert i Aftenposten før jul, kommenterte friantikvaren begge forslagene. Det opprinnelige forslaget fikk attesten at den så ut som en bensinstasjon eller Narvesen-kiosk, mens det reviderte forslaget, som Arkitekturopprøret elsket, fikk enda røffere behandling:

– Det ser mer eller mindre ut som et gravmæle fra Romertiden.

Hun mente at denne tomta hadde tålt noe dristigere, noe skulpturelt før hun konkluderer:

– Jeg ser ingen begrunnelse for å slenge inn et nyklassisistisk bygg her. Da heller noe med dagens formspråk.

Dette er lettere sagt enn gjort. Arkitekturen i dag har havnet i en skvis mellom kravene på den ene siden om å redde verden, og på den andre siden å kopiere romerske gravmæler. Denne gyldne middelveien, der man lager samtidsarkitektur basert på kortreiste materialer, tar hensyn til stedsidentitet og samtidig klarer å uttrykke noe genuint nytt som uttrykker vår tid, er borte i dimman som min svenske Ørebro-venn ville ha sagt. Vi må tilbake til start. 

I begynnelsen var Vitrivus

I anledning av at «Ti bøker om arkitektur» av den romerske forfatteren og arkitekten Vitruvius Pollios (levde i det første århundre før vår tid) nå endelig har kommet ut på norsk, har mye av den teoretiske debatten om god arkitektur han som startpunkt. Vitrivus` bøker er sterkt inspirert av hellenistisk arkitektur og danner således begynnelsen på den lange arkitekturdebatten. For å gjøre det enkelt, har arkitekturen før modernismen vært tilbakeskuende til antikkens idealer, mens modernismen representerer det første virkelige stilbruddet. Renessansen på 1400-tallet er avledet av det italienske rinascimento som betyr gjenfødelse og viste tydelig til hvor de hentet sine idealer fra. For å tydeliggjøre og knytte båndene til antikken, ble de 1000 årene imellom avskrevet som mellomalderen, også kalt middelalderen.

I sitt forsvar for Vertikalbygget i Nydalen trekker tidligere byplansjef i Oslo Ellen de Vibe den romerske arkitekten Vitrivus opp av hatten. Vitrivus begrepstriade som definerte god arkitektur består av tre delvis overlappende sirkler:

1. Holdbarhet. Inkludert er både tekniske løsninger som løser klimautdringene, og materialbruk som tåler tidens tann.

2. Nytte. Bygg uten brukere er ikke mye verdt. I dette begrepet ligger både økonomi og fleksible bygg som tilpasser seg ulike brukergrupper.

3. Skjønnhet. I den originale teksten til Vitrivus brukes ordet eurytmi, men for enkelthetens skyld kan skjønnhet kobles til kontekst, bygget bryter ikke med sine omgivelser, men både nikker hensynsfullt, men også utfordrer. Samtidig vil skjønnhet også kunne defineres som en helhetlig utforming i volum og detaljer. 

Ja til moderne arkitektur

Arkitekturopprøret vil ha oss tilbake til historisismen. Til 1800-tallet, der vi skal gjenopplive ulike perioders stiluttrykk. Gotisk arkitektur? Topp. Renessansebygg? Enda bedre. Maksimalistisk Barokk? Nå snakker vi. Overdådig rokokko? Kan det bli bedre? Plasser dette i denne samme suppa 0og vi snakker om den ultimate klassiske retten som også kalles stilforvirring.

Arkitekturopprøret bør avvises kategorisk før de lærer seg forskjell på moderne og modernistisk arkitektur. Modernismen var i sin tid en reaksjon på 1800-tallets historisisme, der alle febrilsk lånte fra historien i en slags hjelpeløs klipp og limarkitektur. Modernismen tok i bruk nye byggematerialer som stål og betong, vektla industrielle produksjonsmåter, og nikket til geometriske former uten dilldall. Men ifølge arkitekturteoretikeren Charles Jencks døde modernismen 15 juli 1972 rundt 3:32 pm da Minoru Yamasakís mastodonte boligkompleks Pruittgoe i St. Louis ble sprengt.

I snart 50 år har vi altså vandret rundt uten noen førende stiluttrykk. Resultatet er at hvert bygg må ha sin egen individuelle begrunnelse.

Stopp med blame game

Mens utviklere og arkitekter venter med lengsel og spenning på at en ny Vitrivus skal stige ned fra Capitol Hill med sine stentavler om hvordan vi skal bygge, benytter de tiden til endeløse blame game-øvelser. Det er så mange tekniske krav at det umuliggjør god arkitektur. Skal vi redde kloden fra å gå under, må arkitektonske kvaliteter underordnes klimakrav. Og får utviklerne sitt Breem Excellent-stempel sier de «check», og går videre til neste bygg.

Hvis arkitektfirmaer er for opptatt av å skaffe oppdrag til sine ansatte, og dermed firer på sine egne krav for å please utvikleren, bør de begynne i postordrebransjen. Utviklere som ikke har et minst 50-års perspektiv på byggene sine, og som ikke setter sin stolthet i å gi noe tilbake til byen med sine bygg, men lager åndsforlatte rugekasser for å skaffe snabba cash, bør bli kledd nakne, rullet i tjære, dyppet i fjær og sendt ut i villmarken.

Har du hørt podcasten Bak fasaden med DJ & Rønne med Erling Fossen som gjest?

Veien å gå

En bydoktor stiller en samtidsdiagnose på hvordan våre byer er. Samtidig er det viktig å utstede en resept som lindrer eller kurerer samtidens uheldig symptomer.

1. Innovasjon. For å unngå kopiering, må det innovasjon til. Dere må slutte å kopiere dere selv. Store Norske definerer innovasjon som «et nytt eller vesentlig endret produkt (det holder ikke med modifikasjoner, min kommentar), tjeneste, produksjonsmåte (...), og som er tatt i bruk». Operaen i Oslo var den første i verden som ble utformet slik at publikum kunne gå opp på taket. Det er en demokratisk innovasjon. Takkonstruksjonen på verdens beste flyplass – Oslo Lufthavn – var et av de første eksemplene på den såkalte knutepunktteknologien som ble utviklet av Moelven på 90-tallet som muliggjorde bærende limtrekonstruksjoner med ekstremt store spenn. Plutselig kunne treet konkurrere med stål og betong. Definitivt innovasjon. Boligkomplekset Vindmøllebakken i Stavanger Øst var ett av de første som vellykket testet ut hvordan boligene kunne ha delefunksjoner. Definitivt et nytt produkt.

2. Stedstilhørighet. For arkitektteoretikeren Christian Norberg Schultz skulle arkitekturen uttrykke stedets ånd (genuis loci). Dette er et vanskelig begrep å operasjonalisere. Utviklere og arkitekter sier gjerne at et bygg er stedstilpasset fordi de bruker tegl. Hvilke bydeler i Norge med mye eldre bebyggelse har ikke mange teglbygg? Det omdiskuterte Darth Vadertrehuset i Geitmyrsveien er et mer interessant tilfelle. Taket er et moderne Mansardtak som er mye brukt i området, de brede treplankene henter inspirasjon fra en gammel gård i strøket, og fasaden er påført mørk beis som også er en teknikk mange av de gamle husene i området har brukt. Dette er et godt eksempel på et bygg som ikke bryter med sine omgivelser, men utfordrer det ved å bruke en god blanding av gamle og nye elementer.

3. Gi folk det de trenger, ikke det de vil ha.

Et sitat som muligens stammer fra T-Fordens far, Henry Ford, går slik: “If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.” Kunder kan enkelt beskrive hva deres ønsker og problemer de har, men vi trenger modige arkitekter til å foreskrive en ny løsning som både utviklerne og kundene ennå ikke har tenkt på. På samme måte som bibliotekarenes oppgave er å vise alternativer fra litteraturens verden til kunder som kommer inn og kun vil låne bestselgere.

Mangelen på selvtillit i eiendomsbransjen er direkte ødeleggende for alle som lever i vår samtid. Enhver generasjon har plikt å overlevere byen sin i bedre stand til neste generasjon. Men framfor å sniktitte på historien for å få inspirasjon, må den hentes fra oss som lever nå. Aldri før har så mange deltatt i diskursen om byene våre, men foreløpig har ikke dette engasjementet nådd den ferdigstilte arkitekturen. Det gjør vi med min resept.