IKEA tapte i Høyesterett

IKEA eide fem eiendommer og to eiendomskontrakter direkte, hvor eierskapet til eiendommene i 2006-2007 ble omorganisert. IKEAs utenlandske morselskap stiftet syv SPV-selskaper i Norge, og eiendommene og eiendomskontraktene ble utfisjonert fra IKEA og overtatt av hvert sitt SPV.

Aksjene i SPV’ene ble deretter overført fra det utenlandske eierselskapet til et nytt holdingselskap i Norge som tingsinnskudd basert på eiendommenes virkelige verdi på 2,1 milliarder kroner.

Deretter ble aksjene i holdingselskapet solgt til IKEA til samme beløp. IKEA var dermed igjen eier av eiendommene, men indirekte gjennom et holdingselskap og syv SPV’er. Alle transaksjonene i omorganiseringen ble foretatt uten at det førte til beskatning hos noen av selskapene.

Les også: Høyesterett presiserer fradragsretten for vedlikeholdsutgifter

Krevde rentefradrag på over 400 millionerIKEAs kjøp av holdingselskapet ble finansiert ved lån fra konsernets internbank i Belgia. Lånet til konsernbanken forfalt og ble nedbetalt gjennom nye låneopptak de følgende årene. I perioden 2008 til 2012 krevde IKEA rentefradrag med over 400 millioner kroner. Skatteetaten nektet fradrag for disse rentekostnadene, og vedtaket er nå opprettholdt i alle tre rettsinstanser, inkludert i Høyesterett.

Høyesterett vurderte først om det var aktuelt med skjønnsmessig fastsettelse av inntekt som er redusert som følge av interessefellesskap med annet selskap, etter skatteloven § 13-1. Ved vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt i at hvert enkelt selskap i et konsern er selvstendige skattesubjekter og skal vurderes for seg. Lånet var reelt, og selskapet var ikke tynt kapitalisert. Videre var det markedsmessige renter på den konserninterne gjelden. Dette var således ikke en vanlig sak om prising av et lån.

Høyesterett fant imidlertid at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse der disposisjonsrekken omfatter reelle egenkapitaltransaksjoner som lovlig foretas etter norsk aksjelovgivning. Bestemmelsen kan likevel anvendes på deler av en slik disposisjonsrekke som bestemmelsen rammer, for eksempel tynn kapitalisering eller internprising, men det var ikke aktuelt her.

Deretter vurderte Høyesterett om fradraget kunne nektes med hjemmel i den ulovfestede gjennomskjæringsnormen. Vilkårene for dette er at det hovedsakelige formålet må være å spare skatt, og i tillegg at det etter en totalvurdering vil stride med skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn.

Les også: Salg av eiendomsselskaper gir rett til MVA-fradrag for transaksjonsskostnader

Ved vurderingen av om det hovedsakelige formålet med transaksjonen har vært å spare skatt, tok Høyesterett som tidligere utgangspunkt i at det skal foretas en samlet vurdering av de disposisjoner som utgjør en naturlig enhet. Men selv om transaksjonene sett under ett var forretningsmessig begrunnet, fant Høyesterett at det i transaksjonsrekken forelå et unødvendig og klart skattemotivert ledd. Høyesterett kom til at skattebesparelsen var den hovedsakelige motivasjonsfaktoren for at IKEA lånefinansierte kjøpet av holdingsselskapet. Høyesterett uttaler at dette ikke kan være tvilsomt, og at det kanskje var den eneste motivasjonen for valg av fremgangsmåte. Den valgte fremgangsmåte resulterte i at IKEA påtok seg store kostnader ved å kjøpe eiendommer som selskapet nylig hadde avstått uten vederlag (ved fisjon).

Grunnlag for gjennomskjæringHøyesterett gikk deretter over til å vurdere om det etter en totalvurdering fremstår som stridende mot skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn. Formålet bak reglene om skattefri fisjon er å ivareta næringslivets behov for å kunne omorganisere virksomheten ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger, samtidig som unntaket for beskatning ikke bør gjøres i større utstrekning enn det som er nødvendig og rimelig for å ivareta bedrifters omstillingsbehov. Siden metoden i hovedsak var skattemessig motivert og ikke nødvendig for å oppnå det forretningsmessige formålet, kom Høyesterett til at også tilleggsvilkåret var oppfylt. At IKEA kanskje kunne ha kommet til samme resultat ved å gjennomføre omorganiseringen på annen måte, tilla Høyesterett ikke vekt; det er den disposisjonen som faktisk er gjennomført som skal vurderes.

Høyesterett konkluderte da med at det var grunnlag for gjennomskjæring med det utfall at IKEA ikke fikk fradrag for rentene som ble betalt til konsernbanken i Belgia.

Les også: Her er landets beste eiendomsadvokater

Høyesterett har i dommen klargjort anvendelsesområdet til skatteloven § 13-1 om skjønnsfastsettelse av inntekt i interessefellesskap, og konkludert med reelle egenkapitaldisposisjoner (fusjon, fisjon, tingsinnskudd mv) ikke kan overprøves ut fra et prisings- og hensiktsmessighetsperspektiv. Skattemyndighetene må eventuelt benytte reglene for ulovfestet gjennomskjæring ved slike egenkapitaldisposisjoner.

På grunn av rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6-41 som ble innført med virkning fra og med inntektsåret 2014, antar vi at bruk av den ulovfestede gjennomskjæringsnormen på rentebetalinger vil være mindre aktuelt i praksis. Dommen viser likevel at et ledd i en omorganisering står i faresonen for å bli rammet av ulovfestet gjennomskjæring dersom hovedformålet er å redusere skattepliktig inntekt. Det hjelper da ikke at hele restruktureringen sett under ett har en forretningsmessig begrunnelse.

Artikkelen er skrevet av fast advokat Kristin Wiese Bromander, fast advokat Andreas Mello-Kildal og partner Anders Myklebust, alle i Wikborg, Rein & Co.