En gave til byen

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Den tristeste delen av Oslo har i 30 år vært området mellom Hausmannsgate, Torggata, Storgata og Akerselva. Her har det beryktede Ankerkvartalet regjert. Studentboliger og et hotell har holdt til i en av hovedstadens mest hatede bygningsmasser. Hatet har hatt sin gode begrunnelse, men også sin dårlige. Åpenbart har kvartalet vært ekstremt inkommunikativt, spesielt mot Hausmannsgate og Storgata. Bygningene har utgjort en mur mot gatene og vært kapslet inn. Det har gjort at denne delen av Hausmannsgate og Storgata har vært ulidelig triste og preget av forfall og hastig forbispaserende. Om dette ikke har vært et utrygt strøk, sett fra kriminalstatistikken ståsted, så har det vært opplevet som et dårlig og til dels farlig strøk. Gatene har ikke innbudt til flaneringen av noe slag, ikke et eneste butikkvindu har vært å oppdrive. Ankerkvartalet har rådd grunnen. Imidlertid har den delen av kvartalet som de færreste ser, nemlig dets innside vært et ganske vellykket prosjekt både bymessig og arkitektonisk. Det klare 1970-tallspreget med alternerende smale og høyere vinduer, bruken av malte metallplater som fasademateriale var på mange sett og vis gøyal. Det var noe frisk og livsbejaende over denne estetikken. Med tanke på at bygget faktisk skulle huse studenter, og for det meste unge folk, virket den heller ikke malplassert. Innsiden av Ankerkvartalet var så langt man kunne komme fra dets utside. Her var det liv og røre, mye folk og et ikke ubetydelig bymessig trøkk.

Exit vederstyggelighetImidlertid var fasaden en aktiv ødelegger av de samme verdiene det indre rommet stod for, og slik sett var bygget en vederstyggelighet. Men nå er dette over. Etter en langvarig byggeprosess nærmer avslutningen seg, og alle Oslo-borgere burde ta turen ned for å bivåne det som møter øyet. Eierne – stiftelsen Anker Studentboliger og Hotell – kan være stolte av å ha tilført byen et realt kvartal. Det er ikke verdens 7. underverk, men det er svært anstendig. Jeg skylder imidlertid leserne å gjøre oppmerksom på at selve hotellet, altså det siste bygget før broen over Akerselva ikke er rørt. Det står der og skinner som et vitne om hvordan alt sammen så ut tidligere. 12 etasjer med ganske horribel arkitektur bør heller ikke fjernes, det er bare et tidsspørsmål før vi finner bygget om ikke vakkert, så i det minst karakterfullt, og verneverdig. I dag rommer tomten som er på om lag 20 mål 50.000 kvm med bygningsmasse og huser et hotell, 1800 studenter, kontorer og en rekke butikklokaler.

Respekt for 70-talletFor å begynne med det indre gårdsrommet aller først: arkitektene i a 38 arkitekter med Rune Ramfelt i spissen har hatt en meget heldig hånd med de remedier som allerede var tilstede. De har foretatt en opprustning av den eksisterende bygningsmassen, og de har dessuten bygget den noe ut. De har blant annet lagt på en ekstra etasje på mange av byggene. De grunnleggende estetiske parameterne, vindusrekkene og metallplatene er fortsatt tilstede, men de er videreutviklet med bedre kvalitet på elementene, samt at fargespekteret er blitt utvidet. De er også komplementert av både liggende og stående uhøvlede panelbord, og det er et visst mellomrom mellom hver enkelt panel. Dette kan virke noe vel trendtilpasset. Denne typen uttrykk kan vise seg å være ren mote, i våre dager er det arkitekturen underlagt omtrent like brå motesvingninger som klær. Likefullt vil jeg hevde at dette grepet gir det indre rommet variasjon og et interessant uttrykk. Dessuten er landskapet i det indre rommet endret. Det er svært lite plass å ta av, men en god ordning av funksjoner og grønt gjør at det stappfulle alltid og besøkte rommet fremtrer som en ganske intens urban opplevelse.

Bologna!Men det er mot Storgata og Hausmannsgate at de store og vesentlige endringene har foregått. Her kan vi gå under tak og samtidig på fortauet. Det er rene Bologna. Det vi på fint kaller kolonade, altså at fasaden er trukket ut noen meter og står på søyler, er en fin teknikk for å skape mer intimitet og nærhet til butikkene og aktivitetene i første etasje. Spesielt med tanke på at så vel Hausmannsgate og Storgata er ganske trafikkert og lite innbydende i seg selv. Det er derfor en ganske intelligent løsning som er valgt og som fortjener applaus. Løsningen med kolonader bidrar til å invitere folk inn i selve bygningskroppen. Og det plasserer bygget inn i det offentlige rom med en selvfølge og vennlighet som flere burde la seg inspirere av.

Gode butikklokalerSelve hjørnet mellom de to gatene er i dag meget riktig okkupert av en stor Narvesen. Slik blir det noe storbyaktig over dette bygningskomplekset og dens deltagelse i bybildet. Rett foran den ligger en trikkholdeplass og på andre siden av krysset holder Blåkors til, i den meget velbalanserte funksiblokken til Hugo Brunstad og Johan Meyer fra 1940. En kiosk er åpen til alle døgnets tider og det matcher strøket godt. Dette er ikke byens peneste gater, men de har et stort potensiale, og det er godt håp om at dette potensialet nå kan forløses.Arkitektene har vært svært gode til å skape fine lokaler i 1.etasje. Det enkelte butikklokale går over to plan, men begge disse planene er knyttet sammen med en indre trapp og begge planene er trukket inn fra resten av bygningen. Det skaper luftige og åpne lokaler. Innbydende og egnet til mange slags virksomheter.

Kjedelig teglstein1. etasjene er både mot Hausmannsgate og Storgata dekket av glass, ellers er bygningene – for vi snakker i realiteten om flere bygg som er bygget sammen – stort sett dekket med lys teglstein. Det er en veldig vanlig løsning og får ikke frem noen spesiell begeistring i meg. Det er ikke et dårlig trekk, men det er uhyre konvensjonelt, og jeg mener at arkitektene burde ha trådt til med mer radikale løsninger. Når man først skal gjøre en stor jobb og endre statusen til et bygg er det ingen vits i å etterligne fasadene på 90 prosent av de kontorbyggene som er dukket opp i løpet av 1990-tallet. Det kan se ut som om arkitektene her slapp opp for kreativitet og løp tilbake til det trygge og – i denne sammenhengen – meningsløse.Derimot synes jeg godt om hjørnebygget som Narvesenkiosken ligger i bunnen av. Her har tanken vært klar og god. Bruken av glass i fasaden er dominerende og det gjør at vi får en form for lokalt landemerke. Gitt at det blir lys i vinduene også på kveldstid og vinterstid vil dette hjørnet skape et distinkt uttrykk. At hjørnet er avrundet gir dessuten en klar beskjed om at vi er i Storgata nå. Lenger nede i gata ligger Ole Sverres to nydelig tårn fra mellomkrigstiden og markerer at Storgata også er de gode ideers gate.

Gatene må fyllesImidlertid gjenstår det store utfordringer for Ankerkvartalet. Det mest avgjørende er å få butikklokalene fylt opp, og der ser vi at det allerede er problemer. I Hausmannsgate hvor butikklokalene er ferdige er en rekke leietakere på plass, men et av lokalene er leid ut til en type virksomhet som trekker gardinene for og ikke bruker fasilitetene til å tilby sine varer på gateplan. Det er rett og slett et legekontor som har flyttet inn. Tankene går umiddelbart til Galleri Oslo og den fattigslige og triste virkeligheten den handlegaten byr på. Det som er avgjørende for et bygningskompleks av denne arten er at det etableres stabile butikker. Imidlertid kan det ta lang tid før inntektene til leietakerne blir slik at dette målet nås. Hvis da eierne faller ned på den kortsiktige løsningen å leie ut til annen virksomhet kan det være med på ødelegge fremtiden til selve kvartalet. Sannsynligvis har ikke eierne annet å gjøre enn å operere med en meget gunstig husleiepolitikk. Det vil sikre de rette leietakeren og slik sett gi bygget sin rettmessige plass i bybildet. De glimrende løsningene som er valgt bør ikke søles bort på å konvertere lokalene til kontorer.

Fortjener å lykkesMed det nye Ankerkvartalet har Oslo by fått en interessant tilvekst. Dette bygningskomplekset skal både være et område for næring og for boliger. Det er slik sett et uhyre urbant prosjekt og virkelig et av Oslos mest bymessige og intense områder. Det fortjener ikke bare å lykkes, men også å studeres. Det representerer noe vi er fattige på, og dets primære kvalitet er at arkitekturen tjener en større sak: En bymessig forsterkning. Det er glupt tegnet, men den estetiske kvaliteten er verken spesielt stor eller avgjørende. Det er som byutviklingsprosjekt at Ankerkvartalet er interessant. Men arkitekturen har klare grenser, og prosjektet vil ikke være fullbyrdet om ikke eierne bruker tid og ressurser på å vitalisere de kommersielle sonene.