Compliance i eiendomsbransjen – næringsliv og menneskerettigheter

I FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter slås det fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Dette er ikke rettslig bindende regler, men en global standard for hva som forventes av selskapene uavhengig av hva som følger av lokale lover og regler. Selskaper oppfordres dessuten til å bruke sin innflytelse overfor forretningsforbindelser til å unngå og eventuelt utbedre følgene av uheldige aktiviteter.

Selv om FNs veiledende prinsipper ikke er rettslig bindende, vil de aller fleste virksomheter være opptatt av å unngå å krenke noens menneskerettigheter. Respekt for menneskerettighetene vil dessuten redusere eksponering for rent rettslig ansvar.

LES OGSÅ: Hva ligger i begrepet compliance?

Norske myndigheter forventer at norske virksomheter er kjent med FNs veiledende prinsipper, og at norske selskaper kartlegger risiko på menneskerettighetsområdet tilpasset selskapets virksomhet. I 2015 utarbeidet regjeringen en handlingsplan med konkrete tiltak for å gjøre det enklere for næringslivet å ta i bruk prinsippene. Der fremgår det at den viktigste vurderingen som bør foretas, er hvorvidt selskapet kan risikere å komme i situasjoner der mennesker får sine rettigheter krenket som følge av selskapets aktiviteter.

Selskaper med virksomhet i konfliktområder må være særlig aktsomme for å unngå å bli involvert i krenkelser av menneskerettighetene. Men også vår norske eiendomsbransje kan være eksponert, for eksempel ved kjøp av materialer fra utlandet, så som naturstein, aluminium, stål, glass, tekstiler og møbler. Store byggherrer som for eksempel Statsbygg har egne krav til etisk handel. Flere bedrifter innenfor bygg og anlegg er medlemmer av Initiativ for etisk handel (IEH) hvis formål er å fremme ansvarlige leverandørkjeder slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling og forsvarlig miljøhåndtering.

Videre kan gårdeiere oppleve at leietaker benytter lokalene til virksomhet som bryter menneskerettighetene. Lime-saken er et ferskt eksempel på at grov menneskehandel også foregår i norske virksomheter og fra norske lokaler.

Et annet eksempel er menneskehandel i form av human traficking innenfor prostitusjon som utøves fra leiligheter i Norge. Utleier kan være i brudd hallikparagrafen § 315 i straffeloven hvis det er grovt uaktsomt å ikke forstå at det drives prostitusjon i lokalene. Men etter FNs veiledende prinsipper er det ikke nødvendigvis nok å manøvrere innenfor norsk lov, dersom man kunne ha unngått å bli involvert i krenkelse av noens menneskerettigheter ved å være mer våken og bevisst.

LES OGSÅ: Compliance i eiendomsbransjen – offentlige anskaffelser

Verken for utleier eller dennes advokat er det greit å våkne opp til avisoverskrifter av typen: «Her bor 100 illegale innvandrere under elendige forhold – blir grovt utnyttet i lyssky virksomhet» om utleieobjektet har blitt benyttet til virksomhet som bryter med menneskerettighetene.

Det er nylig vedtatt en bestemmelse i de advokatetiske regler som lyder slik:

«En advokat skal ikke gi råd som advokaten forstår eller må forstå vil innebære krenkelse av noens menneskerettigheter eller betydelig risiko for dette. Med menneskerettigheter menes det samme som i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.»

Dette er en presisering av bestemmelsen om at advokatens oppgave er å «fremme rett og hindre urett». Regelen tar sikte på situasjoner hvor det er et årsaksforhold mellom advokatrådet og innvirkningen på noens menneskerettigheter. Den nye regelen innebærer at advokatene må være aktsomme når det gjelder menneskerettskonsekvensene av sine råd. Advokatene kan dermed bidra til å øke respekten for menneskerettighetene i næringslivet.

Artikkelforfatteren er advokat i advokatfirmaet BAHR.