Sjøfartsbygningen: Et visjonært bygg

Man trenger ikke å være reder eller å ha en svale tatovert på overarmen for å sette pris på Sjøfartsbygningen i Oslo. 90 sekunder inn i omvisningsrunden i Sjøfartsbygningen er alt av oversikt og retningssans forsvunnet. Her inne er verken fyrtårn, landemerker eller kjente stjernebilder man kan orientere etter. For en førstereisgjest i bygget, oppleves alt nytt og forvirrende. Men også spennende. Heldigvis står den store murbygningen fjellstøtt i leirgrunnen, takket være et utall påler i gran som hver tåler minst 26 tonn trykk uten å svikte så mye som en millimeter. (Det er nylig blitt testet.) Mye informasjon på kort tid om en bygning breddfull av historie og arkitektoniske og kunstneriske detaljer kan gjøre en svimmel, men man blir altså ikke sjøsyk.

Sjøfartsbygningen gjør inntrykk, og opplevdes nok enda mer overveldende da den ble bygget. Med sine 18.000 kvadratmeter var den Christianias mest avanserte kontorbygg. Paternosterheis, sentralvarme, elektrisk ventilasjonsanlegg og 17 toaletter i hver etasje med både varmt og kaldt vann, fremsto fremtidsrettet og moderne. Det bar bud om en ny æra, om at nattmannen – også kalt rakkeren – sin tid som nattlig innsamler av avfall og menneskelige ekskrementer som hver dag hopet seg opp i hovedstadens mange utedoer snart var over.

Kapitein Bligh

Alf Stordal, vaktmester og altmuligmann, styrer Sjøfartsbygningen som om det er hans private skute og han selv er både kaptein, førstestyrmann og utkikk. Det er ingen tvil om hvem som er sjefen.

– Jeg er en ganske sær type.

Han fortsetter med å beskrive seg selv på en måte som leder tankene til William Bligh, kapteinen som hadde kommandoen på fullriggeren Bounty da den, om morgenen 28. april 1789, ble overtatt av mytteristen Fletcher Christian og hans kumpaner. Men Stordal unngår mytteri, grunnet det enkle faktum at når det kommer til stykket, jobber både han og eierne av bygget – Eckbos Legat – med ett eneste mål for øye: at så vel ansatte som leietakere og leverandører skal trives og lykkes i det som fortsatt, 110 år etter at det ble reist, er et moderne kontorbygg som inspirerer brukerne i deres hverdag, hver eneste dag. Skjønt, ikke bare. Det eksisterer faktisk enda et mål med driften: å generere inntekter til gode formål. Mer om det senere.

– Noe av det beste jeg vet, er å komme til Sjøfartsbygningen tidlig om morgenen og være med Alf Stordal på morgenrunden, som han tar stort sett hver dag. Da opplever vi hvordan bygget våkner. Da er det som om bygningen selv har liv.

Dette uttaler Anders Utne, partner i Advokatfirmaet Ræder i boken SJØFARTSBYGNINGEN 1915–2019, ført i pennen av Dag Blakkisrud og utgitt på Dreyers Forlag. Utne har det formelle og reelle ansvaret for driften av Sjøfartsbygningen. Det er en light-versjon av Alfs – med eller uten Utne – morgenrunde vi nå er i gang med. Runden starter i resepsjonen, der veggene er dekorert med store sort-hvitt-bilder fra byggeårene 1913-1915. Byggeprosessen er en fascinerende historie, som alle andre historier om Sjøfartsbygningen, men før vi kommer til den, må vi innom mannen som tok initiativet til å samle hele sjøfartsnæringen under ett tak, høyesterettsadvokat, major, eventyrer, gründer, legatstifter, vinsamler og filantrop, Eivind Eckbo (1873–1966).

En mann med en visjon

Eivind Eckbo fikk leve et langt og eventyrlig liv. Han hadde teft og forretningssans, utviklet en rekke bedrifter og eiendommer, og gjennom disse en betydelig formue. Sammen med sin kone, Alice Mary Higford (1876–1960), etablerte han i 1923 Eckbos Legat, som i hundre år har bidratt til en mengde gode formål innen kultur, vitenskap, idrett og bærekraftig landbruk.

I 1909 var Eckbo sentral i etableringen av Norges Rederforbund, og han hadde selv vervet som daglig leder av forbundet frem til 1915. Ideen om å skape en inkubator; et miljø der viktige aktører innen skipsfart kunne komme sammen under ett tak for å inspirere hverandre til økt samarbeid og verdiskaping, fikk han antakelig mens han seilte jorden rundt som gjest på vanlige handelsskip i årene mellom unionsoppløsningen og jobben i Rederforbundet. Reisen brakte ham ikke bare gjennom Middelhavet og Suez-kanalen til land som India og Japan, men også til USA og New York, der han fikk bevitne byggingen av Manhattans senere så berømte skyskrapere. Høyst sannsynlig besøkte han også The Flatiron Building, som sto ferdig allerede i 1903. Selv skrev han at det spesielt var oppholdet i Japan og møtet med landets eldgamle kultur og deres tilnærming til estetikk og rene, enkle former og linjer, som inspirerte ham til mye av det han senere foretok seg.

Uansett er det et faktum at da han kom hjem, brakte han med seg helt nye tanker om hvordan kontorbygg kunne utformes. Tanker om hvordan ulike avdelinger og funksjoner kunne plasseres for best flyt og utveksling av informasjon og tjenester, og hvordan et byggs nederste etasjer kunne fylles med tilbud som gjorde de ansattes hverdag både mer trivelig og effektiv. I dag er dette en helt vanlig tankegang, men på den tiden var det en revolusjonerende idé. Og et levende grunnplan ble det, med bl.a. forretninger for «herreekvipering, colonial- og vin og frugt» samt et bakeriutsalg. 

Under budsjett!

Forut for byggingen av Sjøfartsbygningen ble det avholdt en arkitektkonkurranse. Vinner ble arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862–1927) med et forslag i såkalt nordisk nybarokk stil, inspirert av de nordiske landenes nasjonale arkitekturhistorie på 1600- og 1700-tallet. Bygget ble oppført som to separate bygårder på grunn av eiendommens størrelse og datidens forskrifter. I 1929 ble forbindelsen mellom de to delene åpnet. På denne tiden fantes det ikke gravemaskiner, så tomten ble gravd ut for hånd av hundre mann med hakke og spade før massene ble fjernet med hest og slede. Likefullt: bygget sto ferdig etter planen og under budsjett!

– Prøv å gjøre det i dag, sier Alf Stordal entusiastisk før han i neste sekund er langt inne i en historie av langt nyere dato; nemlig den om idioten som klarte å knuse seks flasker av Eivind Eckbos en gang så imponerende vinsamling (18.000 stk.) hvorav et trettitalls i dag er utstilt i byggets resepsjonsområde og representerer bl.a. Skawinskis vinslott Chateau Leoville Las Cases årgang 1924. Idioten var Stordal selv, men han kom også opp med den beste løsningen når uhellet først var ute: at vinen måtte smakes på. Resepsjonssjefen fra Furset, som naturlig nok hadde kommet ilende til da flaskene gikk i gulvet, beordret straks kantinestaben til å fremskaffe egnede vinglass for prøvesmaking i ekspressfart. Men dessverre, kun innholdet i den edleste flasken holdt så lenge, ca åtte sekunder, at ganene i et kort øyeblikk fikk oppleve noe annet enn eddiksmak.

Kantineområdet for de omkring 680 personene som i dag har sitt daglige virke fordelt over Sjøfartsbygningens åtte etasjer, er vaktmesteren spesielt stolt av. Furset Kantine står for drift og meny, en innsats det går gjetord om og som ikke bare begeistrer internt, men hver dag tiltrekker seg kresne ganer fra andre kontorbygg i nærområdet. Sommerstid fins det også 100 sitteplasser på takterrassen, og så vel kantine som takterrasse er hyppig brukt av byggets leietakere i forbindelse med interne arrangementer og fester. 

Stilig og stilforvirret

Sjøfartsbygningen ruver i Kvadraturen og fremstår både solid og vakker, men ifølge eksperter også noe stilforvirret. Slik må det nesten bli, for gjennom hundre år må et bygg, og spesielt et kontorbygg, tilpasse seg utviklingen i samfunnet ellers. Allerede i 1932 ble den midtre delen av portrommet mot Kongens gate ombygd i art/deco-funksjonalisme av arkitekt Arnstein Arneberg. Blant annet ble vegger og himlinger dekket i limtre og opake, turkise glassplater med messingsprosser. Ombyggingen ga også plass til en kafe på den ene siden og tobakkutsalg på den andre. Dørskiltene står der fortsatt med sine funkisbokstaver, men kaffe- og tobakkduftene er for lengst forsvunnet.

Seksti år senere, da det ble avtalt at Statistisk Sentralbyrå skulle flytte hele staben til Sjøfartsbygningen, ble det behov for store endringer av interiørene. Og i 2015 ble glasstaket i bakgården hevet over sjette etasje. Noe av det som gjør mest inntrykk under omvisningen, er rotundene, altså de sirkelformede rommene med kuppelhimling som det er tre av i hver etasje. Ingen av dem er like i farger og design, men samtlige er nennsomt og elegant pusset opp. De fremstår som små arkitektoniske «smykker» i kontorinnredninger som ellers oppleves svært forskjellig, avhengig av type virksomhet som drives der og de valgene hver enkelt leietaker har gjort når det kommer til planløsning, møblering og design. Men forbausende mange liker tydeligvis å leke på jobb.

– Fotballspill er ut, bordtennis er in, kan Stordal fortelle. – Biljardbordet i fellesarealene er også populært. Og sykkelrommet med tilhørende tørkerom i kjelleren.

Sjelen ligger i detaljene

Vaktmesteren, som kjenner bygget som sin egen bukselomme, påstår at han ville visst hvilken etasje og bedrift han var i selv med bind for øynene. Så ulikt fremstår atmosfæren hos de ulike firmaene. Men den som vil oppleve Sjøfartsbygningens sjel, og ikke leietakernes, gjør best i å studere fasadene og fellesarealene. Lars Jacob Hvinden-Haug, sivilingeniør og forsker som til daglig jobber i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), skriver i Dreyers Forlags bok om bygget at «Bygningen har med sitt fasadekonsept med to åpne sokkeletasjer og tre mer lukkede kontoretasjeren typisk forretningsgårdfasade, som i Christiania ble utbredt allerede i 1860-årene, og som i 1880-årene ble oppført i stålbetongkonstruksjoner med søyler og dekker slik Sjøfartsbygningen også er det. Bygningens modernitet ligger den rene kontorfunksjonen med heiser, felles sanitæranlegg, et gjennomført korridorsystem, elektrisk ventilasjonsanlegg samt sentralvarme.»

Han trekker videre fram fasadenes doriske kolossalsøyler i rødlig drammensgranitt (som antakelig vil bære bygget i minst hundre år til), kobberbeslåtte karnapper med svungne tak og konsoller, kobberlykter bekronet med små skipsmotiver, med unntak av en som i stedet har et artig fyrtårn av malt blikk. Denne markerte opprinnelig inngangen til «Sjøfartscafeen», som lå mot Kongens gate. Bøyer man nakken noen ekstra grader kan man få øye på to vindfløyer, der den ene skal forestille den historiske seilskuten Santa Anna (1522). Santa Anna ble brukt både som frakteskip og krigsskip og spilte en avgjørende rolle da spanjolene i 1535 overmannet borgen La Goulette som voktet havnen i Tunis. Kan hende en unødvendig opplysning i denne sammenheng, men det tilfører teksten noe eksotisk, slik vindfanget gjorde for et bygg som skulle signalisere hvilken betydning shipping hadde som det nye Norges økonomiske ryggrad på begynnelsen av 1900-tallet. Innvendig er det liten tvil om at det mest oppsiktsvekkende og berømte elementet er Thorvald Hellesens kubistiske takmalerier. 

Norges første kubist

Thorvald Hellesen (1888–1937) var kunstmaler og regnes som Norges første kubist. Han bodde lenge i Paris, hvor han blant annet ble kjent med Picasso. Da Norge for første gang fikk se det nonfigurative billedspråket han hadde utviklet i Paris, endte det med fiasko og han ble for en stor del avskrevet av sin samtid. Men, han hadde en velgjører: Eivind Eckbo. Allerede i 1914 malte han to kubistiske portretter av ekteparet Eckbo, og han fikk også store utsmykningsoppdrag, hvorav maleriene i Sjøfartsbygningen regnes som hans hovedverk. Sjøfartsbygningen er gjennom årene blitt en destinasjon for kunstinteresserte nettopp på grunn av Hellesens utsmykning. Hellesen la fliser og malte direkte på muren i alle trappehallene. Han malte også store malerier til festsalen i bygget, men disse er i dag solgt.

Felleskostnader (inkludert veldedighet)

Stordals morgenrunder i Sjøfartsbygningen handler ikke utelukkende om å kontrollere kraner og luftkvalitet eller at varer losses i tide og tjenester utføres slik de skal. Først og fremst lytter han. For å fange opp det minste knirk i maskineriet eller sammenføyningene. Han er opptatt av at det ikke skal være informasjonstette skott mellom leietakere, ansatte, administrasjon og utleier. Han snakker nærmest daglig med utvalgte kontaktpersoner i hvert firma, og sørger for å være synlig og lett tilgjengelig for disse og eventuelle andre som måtte ha noe på hjertet. Vaktmestertjenester hører inn under fellesutgiftene, som igjen inngår i husleien. Han vil levere et topp produkt til en arbeidsplass og et bygg han er svært stolt av. Det er en ambisjon det ikke er vanskelig å forstå. At han er stolt, gir ikke mindre mening. Sjøfartsbygningen har huset alt fra rederier, skipsmeglere og Norsk Handels-og Sjøfartstidende, til Statistisk Sentralbyrå og Kreftforeningen.

Her har viktige aktører i næringsliv og politikk jobbet sammen for å bidra til vekst og økonomi i den unge staten Norge, og her jobber det i dag et bredt spekter av bedrifter som skaper arbeidsplasser og vekst – og håp for en hel rekke enkeltpersoner og organisasjoner. Hm ... det siste ble kanskje litt svulstig? Neida, forklaringen er enkel: Sjøfartsbygningen eies og driftes av Eckbos Legat gjennom Sjøfartsbygningen Eiendoms og Investment AS som Eivind Eckbo grunnla i 1934. Det betyr at en andel av driftens overskudd går til å dekke deler av legatets tildelinger. Så enkelt, og så fint. Ikke rart kaptein Bligh – eller kanskje kaptein Blid passer bedre? – smiler bredt der han går omkring.