De gamle er eldst

Dette portrettintervjuet ble første gang publisert i bladet NæringsEiendom i 1997. Intervjuet er skrevet av Ivar Sekne.

- Mine første tjente kroner?

Han lener seg tilbake i en solid skinnstol, gliser og spoler seg tilbake til hemsedalsfjellene. Hardangervidda aust og 30-årene, da han var sauegjeter og rodde turister over Djupvannet. Og tilbake, alene.

- Det var en mils vei over vannet til der turisthytta lå, og jeg satt i lappebuksa mi og rodde båten tilbake, klar for neste gruppe. Jeg fikk både 50-øringer og kronestykker. Disse tredde jeg på en hyssing, og da høsten kom, hadde jeg en lang hyssing. Mye penger for en 8-9-års gammal gutt, vet du.

- Som du kjøpte slikkerier for?

Ville bli lege, solgte kaninskinn

- Å nei, du. Jeg sparte, til kaninskinn, som jeg kjøpte. Folk spiste så mye kaniner utover på 30-tallet.

- Jeg kjøpte skinnene og solgte dem på Ål. Helt til jeg skjønte at jeg ville få mer for skinnene om jeg dro rett til Oslo. Jeg hadde en utferdstrang i meg. Men helst ville jeg bli lege.

Krigen satte en stopper for de planene. Olavs mor likte ikke tanken på at gutten hennes skulle ned til Universitetet og den farlige storbyen. Men vekk fra Hallingdal og slektsgården Thon, som eldstebroren skulle ta over, ville han. Med to sekker kaninskinn kom han til Vestbanen, dro rett opp til Ruseløkkabasarene med sekkene på en kjelke og solgte hele beholdningen.

17 år gammel drev han pelsbutikk, Volvat Pels. Ekspeditrisen i butikken hadde handelsbrev og var gallionsfigur. Olav gikk på Treider om kveldene og drev pelsbutikk om dagen. Neste steg: Pelsbutikk i Skippergaten 31. Han hadde lyst på gården, men den var ikke til salgs. Det var derimot Karl Johans gate 5-7, rett ved siden av.

Året var 1950, og Olav var 27 år. Han skrapte sammen 80.000 kroner, lånte halvannen million og kjøpte.

- Jeg trodde nesten jeg var gal.

Kort fortalt. Slik begynte eiendomseventyret. Han holdt på å gå overende allerede etter seks måneder, for da ble lånet sagt opp. Det var dramatisk, men han fikk til slutt fornyet lånet, etter å ha avslått et tilbud om å bli kjøpt opp.

Som vi vet, selger ikke Olav Thon

- Mange trodde du var gal den gangen, som satset profesjonelt på eiendom, i en tid med prisreguleringer og husleiereguleringer på alle bauer og kanter?

- He-he, ler han og nikker bekreftende. De klare øynene får et ertende preg.

- Jeg trodde nesten det sjøl også! Dette må jo være farlig, tenkte jeg. Jeg var så å si den eneste på markedet. Ofte var jeg svært usikker hva jeg kunne få av ut av gårdene. Det hendte jeg stod på kanten av stupet i de årene. Men utsikten var jo så fristende! Nesten ingen konkurrenter, og så var det moro å utvikle noe ut av billige og slitne bygg. Jeg visste lite om priseksplosjonen som kom. På 60-tallet kunne jeg kjøpe 10-20 gårder om dagen uten konkurranse. Jeg burde nesten ha takket Gerhardsen og sosialdemokratiet, som sørget for de stramme reguleringene!

Noe av det siste han kjøpte i år, var en av arbeiderbevegelsens bastioner: Samfunnshuset på Arbeidersamfundets Plass. Nå går det bedre.

Kunne vært rikere

Han hadde altså funnet grepet: Kjøpe gamle, billige gårder, sette dem i bedre stand, fylle opp ledig areal og yte leietakerne skikkelige service.

- Du skulle bare vite hvor mange fraflyttede staller, ubrukte kjellerlokaler, loft og bakgårdsrom jeg har sprøytet liv i. Det var der jeg tjente pengene mine. Jeg skulle gjerne ha kjøpt mer, men det var grenser for meg også.

Nå kan han kjøpe nesten hva han vil. Foreløpig er han bokført med eiendommer for seks milliarder kroner. Han er igjen rangert som landets rikeste, men kunne selvsagt vært enda rikere, om han hadde gått inn i eiendomsmarkedet i Øst- Europa og Berlin da tøværsignalene kom. Men det gjorde han ikke. Det er den beslutningen han angrer mest på.

Satte Strømmen på igjen

Det klarte han med Strøget, handlesmuget mellom Storgata og Torggata, som han overtok etter en arkitekt som ikke fikk det til.

- Arkitekten ville helst bygge nytt, men det stred mot bevaringsinteressene. Jeg gjorde noe helt annet. Jeg åpnet en passasje mellom gatene, beholdt bygningene, ominnredet dem og gjorde det hyggelig i passasjen. Det ble kort og godt en suksess. Jeg skulle egentlig ha kjøpt mer den gangen. Jeg var jo nesten alene om være profesjonell gårdeier.

Suksess hadde han også da han la sine helende og kjøpende hender over Strømmen Staals nedlagte bygninger. Folk hadde mistet jobbene sine og over hele området lå det en eim av begravelsesbyrå.

- Nå jobber det tusen mennesker på Strømmen Storsenter, sier mannen som slett ikke flyr rundt i kjøpesentra og kjøper ting og tang, men som like godt bygget Sandvika Senter og Ski Senter. Han eier ni av de 50 største kjøpesentrene i landet. De omsetter i år for vel seks milliarder kroner, over 800 millioner kroner mer enn året før.

- Hva er det du har i deg, som andre åpenbart ikke har i samme grad?

- Jeg tror det må være fantasi. Ofte blir jeg forundret over hvor begrenset såkalte eksperter tenker. Flere av dem, i hvert fall. Men det finnes mange dyktige. Da jeg var mer alene på markedet, var det nybygg som fristet ekspertene.

Selger øl, men foretrekker vann

- Hvordan henger det egentlig sammen at en asket som deg eier så mange utesteder?

- Jeg kom inn i restaurantbransjen ved en ren tilfeldighet, sier han uskyldsrent. Det var ingen strategi fra min side. Jeg overtok en restaurant i en gård jeg eide, fordi den forrige eieren ikke fikk den til å gå. Jeg syntes det var underlig. Man måtte da kunne tjene penger på å servere folk mat og drikke. Det må jo folk ha! Så tenkte jeg at dette må jeg prøve.

Så gjorde han igjen sine grep, rensket ut gammal overlevd innredning og frisket opp det innvendige til et mer tidsmessig sted. Det gikk alldeles glimrende, forteller han.

- Jeg bare måtte fortsette. Dette var på 60-tallet, og jeg oppdaget at bransjen var moden for en ny giv. I dag er det ikke lenger så interessant å kjøpe restauranter. Jeg har satset på hoteller. Men også der begynner begeret å bli fullt.

Olav Thon trekker kanskje næring rett ut av luften. Rommet vi sitter i er i alle fall kjemisk fritt for mat og drikke. Han foretrekker visstnok vann, hallingdølen, men har solgt mer øl og mat enn de fleste.

Det ser ikke ut til at han har noe imot å eie steder der folk koser seg.

Seng og frokost, det holder

- Og hvilke hoteller overnatter så Thon på når han er ute og reiser?

- Helst ett av mine egne! Det er mange hoteller i Rainbow-kjeden min. De er rimelige og passer utmerket for mitt behov. Men skulle jeg ha behov for litt mer luksus, minner jeg om at jeg eier Bristol også!

Han har noe for ethvert behov. Men Rainbow-konseptet skal først og fremst tilfredsstille dem som trenger et greit sted å overnatte.

- Jeg er blant dem som ikke liker å bli påtvunget all verdens tilbud når jeg er ute og reiser og bare trenger et rom hvor jeg kan sove. Rainbow-hotellene har til dels svært lav kostpris, ca 50.000 kroner pr. rom. Jeg blir ikke veldig rik på hotellene mine. Det skal være billig å bo der. Om det kommer en krise på hotellmarkedet, har jeg tatt høyde for å klare den.

Grenser for næringseiendom

Olav Thon tror at markedet for næringseiendom begynner å bli begrenset. Derimot ser han et vekstpotensial innen utleieboliger. Her har han nå bestemt seg for å satse, og det første store prosjekt er kirurgibygget på det gamle Rikshospitalet.

Tror på sentrum

Han tror på sentrum også, og da snakker vi ikke om politikk, men om det sentrale Oslo, som han er glad i, selv om han bor på Sollihøgda.

- Det som gjør meg så fortvilet på sentrums vegne er konflikten mellom å bevare det bestående og det å bygge nytt. De som bruker byen tror jeg vil ha et moderne liv, de vil ha tidsmessige boliger og kontorer. Det hjelper ikke å ta vare på hundrevis av gamle gårder i indre øst hvis det ikke blir liv der. Når det gjelder indre øst tror jeg vi må bygge en del nytt og å gjøre bydelene der mer tidsmessige.

- Men ikke rive alt?

- Nei, er du gal! Det var en tragedie at Enerhaugen ble revet. Hadde vi tatt bedre vare på slike strøk, kunne vi i stedet ha bygget nytt der det nå står mye gammelt og forfaller. Jeg tror ikke det er himmerike for folk å bo i en gammel gård. Vi må også ta vare på noen kvartaler med gammel bebyggelse, men da må denne bebyggelsen fungere for moderne mennesker.

Han er litt stolt over initiativet han tok overfor Riksantikvaren da han kjøpte gården der 3 Brødre ligger, på Egertorget.

- Jeg ba ham frede innredningen, og det tror jeg ble vellykket. Derimot er jeg dypt uenig i at Riksantikvaren skal ha så stor makt og bestemme over så mye over vanlige bygninger i sentrum.

Fortsetter i noen år til

- Selv har du tenkt å fortsette å påvirke byutviklingen i noen år til?

Han strekker sine 74 år gamle lemmer som om de var 50 og lar musklene forme nok et veltilfreds smil i det sterke ansiktet. Dette ansiktet som konkurrenter, eiendomsselgere og finansfolk har fått en etter hvert solid tillit til. Ut fra ansiktet kommer stemmen som har klang av nøktern, fjellvant livsstil:

- I noen år til ja. Jeg har opprettet Olav Thons stiftelse, som bygger hytter for Turistforeningen. Du vet, at av og til så må jeg ut for å åpne nye hytter og kanskje sjekke dem. Jeg er i god form og liker å gå, særlig i skog og mark. Men jeg driver ikke annen trening enn det som er naturlig. Jeg skulle gjerne syklet til jobben.

Han sukker.

- Men det blir litt langt.

(1997)