Ny avklaring om "den til enhver tid gjeldende parkeringsnorm"

I Oslo kommune og mange andre kommuner har det lenge vært en utbredt praksis med å angi parkeringsbestemmelser i reguleringsplaner i henhold til "den til enhver tid gjeldende parkeringsnorm". Konsekvensen av dette har vært at kravet til parkeringsdekning i byggeprosjekter har blitt basert på siste oppdaterte parkeringsnorm i kommunen, selv om parkeringsnormen på vedtakstidspunktet for reguleringsplanen var en annen. Dette har særlig skapt usikkerhet etter at bystyret i Oslo i desember 2022 vedtok en ny parkeringsnorm som ikke lenger stiller minstekrav til parkering. Oslo kommune ønsket derfor en avklaring på hvordan disse endringene påvirker eldre reguleringsplaner og ba Kommunal- og distriktsdepartementet om en tolkningsuttalelse.

Departementets tolkningsuttalelse kom onsdag forrige uke, hvor Departementet konkluderte med at en reguleringsbestemmelse om at parkeringsplasser skal opparbeides i henhold til den "til enhver tid gjeldende parkeringsnorm" ikke er en gyldig bestemmelse etter pbl. § 12-7 nr. 7.

Ettersom verken lovens ordlyd eller forarbeider avklarer problemstillingen, og det heller ikke er noe rettspraksis på området, baserte Departementet vurderingen på overordnede hensyn. Det var særlig to hensyn Departementet la vekt på i sin vurdering.

For det første pekte Departementet på at en av hovedutfordringene med bestemmelser som henviser til en variabel norm, er mangelen på forutsigbarhet. Reguleringsplaner må være klare og entydige. Når parkeringskravene kan endres med en ny norm, blir det vanskelig for utbyggere og grunneiere å planlegge og forstå de faktiske kravene.

For det andre legger plan- og bygningsloven stor vekt på medvirkning fra berørte parter i planprosessen. Hvis parkeringskravene kan endres utenom den formelle planprosessen, svekkes mulighetene for reell medvirkning. Det er viktig at innbyggerne kan forstå og påvirke reguleringsplanene som påvirker deres nærmiljø.

Hva nå?

Spørsmålet er så hvordan man skal forholde seg til bestemmelsene i reguleringsplaner som allerede er vedtatt. Departementet mener først og fremst at disse bør endres av kommunene. For de planene som ikke blir endret argumenterer Departementet for at bestemmelsen i seg selv ikke er ugyldig, dette har kun betydning om det har vært etterfølgende endringer i parkeringsnormen etter vedtakelse av plan.

Dette betyr at utbyggere skal forholde seg til parkeringsnormen på vedtakstidspunktet for reguleringsplanen for prosjekter som er underlagt eldre reguleringsplaner. Etterfølgende endringer i kommunens parkeringsnorm påvirker ikke planens innhold.

I de tilfellene hvor parkeringsnormen etter vedtakelse av plan har blitt endret til favør for en utbygger (f. eks. at minimumskravet er fjernet) er dette samtidig et godt argument for at dispensasjon fra reguleringsplan skal gis, slik at utbygging kan skje i samsvar med gjeldende norm.

Artikkelforfatter Erik Enger-Mår er Specialist Counsel i Wikborg Rein med eiendomsutvikling og transaksjoner som arbeidsområde.