Verdens vakreste bygg: Kunsten å binde sammen

– Det finnes bygg som er langt mer raffinert enn Ålhytta, med mer interessante materialvalg, mer spektakulære rom. Ålhytta er et byggesystem – og dermed ikke bare ett enkeltstående bygg, men tusenvis av hytter, et titalls eneboliger, og til og med noen formålsbygg. God arkitektur er skreddersøm tilpasset det enkelte sted. Så hvordan kan et byggesystem være verdens vakreste? Fremover må vi begrense hvor vi bygger, dette gjelder også hytter, som tar opp store arealressurser. Så hvorfor fremheve Ålhytta, spør Daniel Lund Godbolt. Han er arkitekt, og jobber som fagrådgiver i Norske arkitekters landsforbund.

Ålhytta er resultatet av Ål kommunes hyttekonkurranse i 1966. Den baserer seg på konkurransens andreplassering – arkitektkontoret Lund og Slaattos forslag: «Stev om stav og stolpe». Konkurranseutkastet ble raffinert av arkitekt Jon Haug, som også tok inspirasjon fra vinnerutkastet i samme konkurranse, arkitekt Turid Haalands «Bete Beitski».

Godbolt forklarer at Ålhytta er et ganske enkelt byggesystem bestående av prefabrikkerte elementer. Hyttene er bygget opp av en synlig stolpekonstruksjon, med utfyllende veggelementer imellom stolpene. De har saltak, store takutstikk, og lange avlange vinduer som strekker seg i veggelementenes fulle lengde.

– Stolpene og elementene gjør at den oppdeles i mindre enheter av en menneskelig skala. Liggende panel, sammen med de horisontale vinduene, gir hyttene et karakteristisk horisontalt preg, som får de til å tre inn i landskapet. En annen viktig grunntanke, er at Ålhyttene skal plasseres skånsomt inn i terrenget. Som i norsk byggetradisjon, plasserer du aldri et bygg oppå en kolle, der det er vindutsatt, men i le. Det gjør også at Ålhyttene ofte ligger varsomt i terrenget tilpasset landskapets trekk, fremhever arkitekten.

Inspirasjon fra Japan

Planmessig består de fleste hyttene av en smal midtstilt gang, med to bredere sidesoner som etter behov inneholder soverom, bad, kjøkken med mer. Over midtgangen er det en hems, og mange av hyttene har også et karnapp med ekstra hems.

– Planløsningene er svært arealeffektive og godt utnyttet, men de store vinduspartiene gjør at hyttene likevel virker romslig. De minste Ålhyttene er på 40 kvadratmeter, de største Ålhusene på flere hundre kvadratmeter. Byggesystemet gir mulighet for stor variasjon i planene, slik at hvert bygg er tilpasset brukeren og terrenget. Systemet gjør det også enkelt å endre planløsningen og å bygge videre, forklarer han entusiastisk.

Tross Ålhyttas enkle ytre, mener Godbolt at arkitekturen er sammensatt.

– Hyttene er tydelig funksjonalistiske, med sin effektive plan og store vinduer. Den taktfaste inndelingen og bygningselementer, springer ut fra Lund og Slaattos strukturalistiske univers. Samtidig har Ålhytta en fot i Japan og en fot i norsk byggeskikk, sier han og utdyper: – Den japanske inspirasjon er lett å se, og man forestiller seg at både Jon Haug og Turid Haaland har latt seg inspirere av japanske hus med lette stolpekonstruksjoner, takutstikk, og kompakte planløsninger med bevegelige vegger som lukkes og åpnes etter behov.

Videre forklarer arkitekten at i japansk byggeskikk ble ofte rommene tegnet ut fra størrelsen på en tatami-matte, som brukes til å sove på. Han trekker paralleller til Ålhytta, hvor kortsideelementene har fått sin lengde etter målene til en køyeseng.

– De lange takutstikkene er perfekt med tanke på snø – og gir le for regn og vind. Rullegardiner som i Japan ville være laget av bambus, er her oversatt til lokalprodusert furu. Rommene har en glidende overgang, utført med skyvedører. Samtidig føles Ålhytta erkenorsk, og stolpekonstruksjonen, takvinkelen, og bruken av tre, peker på norsk byggeskikk, konstaterer han.

Det erkenorske hytte-fenomenet

Godbolt mener Ålhytta må ses som del av en arkitekturhistorisk tendens, og at det er klare likheter mellom blant annet arkitekt Jon Haug og Wenche Selmer.

– Selmer er godt kjent fra hennes fantastiske, men relativt sparsommelige hus og hytter. Hennes tilgang var: «Hva kan du klare deg med fremfor hva har du behov for». Den samme grunntanken kan man si ligger bak Ålhytta. Gjennom sin store produksjon, har Ålhyttas arkitektur og tilgang vært toneangivende for utviklingen av eneboliger og fritidsboliger her til lands. Ikke minst er Ålhytta interessant fordi den så markant viser til nytenkning, videreutvikling, og økt grad av bevissthet rundt det erkenorske hytte-fenomenet, forklarer han.

I 2007 ble Ålhytta kåret til ett av de tolv viktigste byggverkene i norsk etterkrigshistorie. Det Godbolt kaller verdens vakreste arkitektur starter i noe så overraskende som i administrasjonen til en liten norsk fjellkommune på sekstitallet. Han forteller at etterkrigstidens velstandsøkning gjorde at mange fikk mere penger – og fritid, og flere fikk mulighet til å virkeliggjøre den norske hyttedrømmen.

– Dessverre ble mye hyttebygging gjort vilkårlig uten tilstrekkelig kontroll, og resultatet ble at både myndigheter og fagmiljøer etterlyste større bevissthet og styring over hyttebyggingen. Med nye krav om reguleringsplaner, reiste spørsmålet seg om hvordan fremtidens hytter skulle se ut, sier han og legger til at dette hadde de fått med seg i fjellkommunen Ål, og i 1966 gjorde de et smart grep.

– De ønsket hendene på rattet og kunne tilby attraktive hytter, som innordnet seg hensynsfullt i landskapet og som tilpasset seg eksisterende gårds- og seterbebyggelse. Løsningen ble å utlyse en arkitektkonkurranse. Ålhyttas videre tilblivelse og utvikling hadde likevel ikke skjedd hvis det ikke var for et fremoverlent lokalt næringsliv, som satt i gang produksjonen i Ål, og videreutviklet hytta sammen med arkitekt Jon Haug, sier han videre.

– Når hørte du om hyttene for første gang?

– Jeg er så heldig at jeg er oppvokst i et Ålhus. Jeg møtte det første gang som seks-åring i 1992. Hvis man ser barn i en Ålhytte, forstår man også hvorfor det for meg var kjærlighet ved første blikk. Ålhyttas hemser, kriker og kroker er perfekte lekeplasser og gjemmesteder for barn. Ungene kan være en del av fellesrommet, men fremdeles ta med seg legoklossene og trekke seg unna. Man kan si at jeg er blitt formet av Ålhytta. Husets ulike skalaer har på et vis gjort meg ganske kroppslig bevisst over betydningen av de fysiske rammene har på oss – og hva de kan skape av verdi og glede, svarer fageksperten og understreker at det nok har vært noe av bakteppet som har gjort at han har ønsket å bli arkitekt.

Som et Tetris-spill

– Vi må tenke nytt om hvordan vi skal bo. I fremtiden, som allerede er nå, må vi bygge i klimavennlige materialer og verne naturen. Vi må dele mer, og vi må bo tettere, på mindre kvadratmeter. Det vi bygger må enkelt kunne endres for fremtidig bruk. Det er verdifulle erfaringer å hente fra prosessen bak Ålhytta. En Ålhytte er litt som et tetris-spill der hver brikke er grundig planlagt. Arkitektene, med Jon Haug i spissen, har gjort grundig utforskning av arealknappe planløsninger med god romfølelse, og et byggesystem som er tilpasningsdyktig, forklarer arkitekten, som tror disse erfaringene i langt større grad kunne vært overført til boligbygging av større skala – og noe vi kan lære av i utviklingen av morgendagens boliger. Ikke minst tilgangen om å klare oss med minst mulig.

Prosessen bak Ålhytta er også noe å se til ifølge Godbolt. En fremoverlent kommune som forstår utfordringene og mulighetene som ligger i det bygde miljøet: som ønsker å sette seg i førersetet.

– Et aktivt næringsliv som ser mulighetene i et nisjeprodukt, som har bidratt til arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Fremdeles bygges Ålhyttene i Ål, og alt fra veggelementer til sofaputer og furugardiner er lokalprodusert, sier han og fortsetter:

– Sist, men ikke minst, det estetiske: Ålhytta er ikke en ukritisk kopi av internasjonale forbilder. Sporene fra den store verden er oversatt til lokale forhold og norsk byggeskikk. Den store suksessfaktoren i Ålhytta er arkitektur som balanserer det stedstilpassede med det rasjonelle, det lokale med det globale.

God arkitektur for Godbolt er når arkitekter klarer å koble tradisjon med samtid. Når en funksjonell plan og estetikk går opp i en høyere enhet, sprunget ut fra dagens behov og kunnskap, men kanskje viktigst – fra den fysiske og historiske konteksten der det er bygget.

– Japanske arkitekter har vært gode til dette i årevis, og vi ser tendensen nå blant flere europeiske arkitekter blant annet i England og Belgia. Metoden Ålhytta er blitt løst på er forbilledlig, og har overføringsverdi til mange andre typer prosjekter, avslutter Godbolt.