Verdens vakreste bygg: En samling frukt og grønt som forfaller over ruinene

– Santa Catarina trigger alle sansene våre og skaper samtidig et sted utover det som er direkte sansbart. Det er et unikt stykke arkitektur som fungerer langt utover å kun være et byggverk. Arkitekturen har noe over seg som fremkaller opplevelsen av behag, nysgjerrighet og positiv refleksjon. Prosjektet har i tillegg skapt ett av de mest interessante nabolagene i Barcelona. Derfor er dette etter min mening et av verdens vakreste bygg, sier Navid Navid, arkitekt og eier av StudioNN i Lofoten.

Bygget ligger i det historiske senteret Ciutat Vella i Barcelona, som fungerer som en slags by i byen. Bygget er et transformasjonsprosjekt av et gammelt markedsbygg, som i sin tid ble oppført på ruinene til Santa Catarina klosteret. I løpet av byggeprosessen ble det oppdaget gravplasser og levninger fra bronsealderen (datert ca. 4000 år tilbake). Disse er eksponert og inkorporert som en naturlig del av mathallen. Ifølge Navid er det en morbid og poetisk holdning som er gjennomgående i hele prosjektet. Første gang Navid så Santa Catarina var før han studerte arkitektur.

– Jeg hadde aldri hørt om bygget før jeg tilfeldigvis rullet forbi det på en av mine første skateturer til Barcelona som ungdom (Barcelona er på grunn av sin arkitektur og byutvikling ansett som skateverdens Mekka). Det var en av de første gangene i mitt liv hvor en bygning hadde fått meg til å stoppe helt opp med det jeg drev meg – og slukte all min oppmerksomhet. Det var i retrospekt et møte med arkitektur med sjelden sterk tiltrekningskraft, forteller han.

– Hva gjør det så unikt?

– Bygget rendyrker de spesifikke kvalitetene som tilhører stedet og ikke kun de generelle kravene til «kvalitet», som gode lysforhold, solide materialer, godt håndverk osv. Bygget er like mye en poetisk og morbid fortelling om tid, sted og kultur, som det er et matmarked. Det veksles kontinuerlig mellom ute og inne, fra konsentrerte, lysfylte nisjer til mørke rom med stor takhøyde; man ser ruiner og ny konstruksjon blandet om hverandre og det yrer av liv innimellom det som er dødt i en elegant og subtil takt. Og alt dette skjer under samme tak. Det er noe romlig der som ikke begrenser seg til de fire omsluttende veggene eller omkringliggende byggene. En metafysisk struktur som en vanskelig å sette ord på, men som man tydelig kan oppleve. For meg føles det som om man går inn i en kapsel hvor tid opphører, og man opplever kun rom. Det er noe utrolig vakkert i det, svarer arkitekten.

En hyllest til sin forgjenger

Santa Catarina er et morsomt prosjekt å snakke om, mener Navid. I overkant forenklet sier han at hele prosjektet handler om et nytt tak som folder seg over den gamle grunnmuren.

– Taket er en arkitektonisk tolkning av kunstbevegelsen stilleben (les: Vanitas) og kan ses på som en samling av frukt og grønt som forfaller over ruinene, påpeker han.

I 1997 ble det utlyst en arkitektkonkurranse for å gjenoppbygge Santa Caterina. EMBT, ved arkitekt Enric Miralles, fikk oppdraget. Ifølge Navid var Miralles en virtuos av en arkitekt som behersket tektonikk og materialsammensetning utrolig godt. Det gjorde at han eksperimenterte og lekte mye i valg av konstruksjoner og materialer.

– Taket er bygget opp av en kjempefin stålstruktur som håndterer bæring, skjuler strøm, takrenner og andre føringer. Stålskjelettet er kledd inn med en taktro av tre, som bærer de karakteristiske mosaikkflisene. Miralles var veldig opptatt av den modernistiske arkitekten Antoni Gaudí, og har med taket uttrykt en hyllest til sin forgjenger. Instrumentalt i prosjektet var også å involvere den lokale industrien og sammen med keramiker Toni Cumella bruke tradisjonell keramikkproduksjon som et viktig element i det arkitektoniske uttrykket. Glasuren på flisene er laget med helt spesielle fargepigmenter som gjenspeiler frukt og grønnsakene som selges på innsiden, forklarer arkitekten.

En metodikk Miralles ofte benyttet i sine prosjekter, var å avdekke de historiske materiallagene som en kvalitet og ikke rive for mye eller kle inn alt i noe nytt.

– Med presis kirurgi er ulike slisser åpnet opp for å eksponere forskjellige lag i den gamle bygningsdelen og lager en kjempegod dialog med den nye arkitekturen. Det hele tyder på en veldig god øvelse i å vite når man har skrellet nok, og ikke gjøre mer enn nødvendig. Slik sett er Santa Catarina et kjempeinteressant restaurerings- og transformasjonsprosjekt. For øvrig noe som Atelier Oslo og Kima arkitektur også har lyktes å gjøre med Sentralen i Oslo, påpeker han.

Et godt bygg å bevege seg i

I snart 20 år har arkitekten besøkt Santa Catarina jevnlig. Han beskriver bygget fylt med ulike nisjer, lukter og tempoer.

– Jeg setter meg alltid på samme plass foran disken i en av de små matbulene og bestiller tapas når jeg er der. Fortsatt jobber de samme folka som jeg husker fra første gang jeg var der. Og da jeg bodde i Barcelona i 2015, traff man på hverandre på tilfeldige steder rundt om i bybildet. Selv om vi på ingen måte kjenner hverandre, føles det ut som om man har vokst i lag. Men i det bygget føles det ut som om vi alltid har vært de samme. Det er rett og slett en utrolig koselig mathall med en hjertelig atmosfære, uttrykker han. Navid opplever bygget organisert på en måte hvor man beveger seg nokså friksjonsfritt i en spennende sekvens av passasjer og boder i kjernen, og langs ytterveggene har man nisjer hvor man kan stoppe opp og sette seg ned for en kaffe eller matbit. Han beskriver infrastrukturen som en forlengelse av bygulvet på utsiden, der de lokale tar snarveier der det passer seg gjennom markedet (litt som Tullinløkka i Oslo fungerte som plass).

– Miralles arbeidet mye med romlige sekvenser og likte å skape narrativer. Han ville at folk skulle ubevisst bevege seg og oppleve på en bestemt måte.

For eksempel endres helningen på bakken du går på. Ikke så mye at man gjør noe visuelt poeng ut av det, men det skaper en egen gravitasjon rundt bygget. Samme prinsipp som Renzo Piano og Richard Rogers brukte i utformingen av plassen foran Pompidou senteret i Paris. Alt i alt er det mange subtile og usynlige krefter som arkitekturen iscenesetter som gjør Santa Catarina til et utrolig godt bygg å bevege seg i eller i nærheten av, konstanter han.

– Har du blitt inspirert av Santa Catarina i andre prosjekter?

– Miralles har sagt noe som at «det viktigste i arkitektur er å vite hva man ikke vil. Hva man vil, finner man ut av i prosessen med å jobbe med arkitekturen». Det er en holdning jeg syns kommer til uttrykk i dette prosjektet. Bygget er nokså uproblematisk sammensatt av masse fragmenter, kuriositeter og noen nærmest sarkastiske bygningsdeler. Men det fungerer utrolig godt helhetlig, svarer han og fortsetter:

– Det er til stede en grunnleggende holdning om at ikke alt trenger å «designes», men at arkitekturen har kraft til å fylle igjen de mellomrommene som de ulike bygningsdelene etterlater seg. På en annen måte kan man si det slik at både mellomrom og det uferdige kan være med på å skape et helhetlig resultat og gode rom å være i. Å vite når man skal gi seg, og gi albuerom for det uventede er en holdning jeg forsøker å ta med i alle prosjekter.

På spørsmål om det er mulig å få til noe lignende i Norge, trekker Navid frem

Storhamarlåven i Hamar som Sverre Fehn har tegnet. Han mener det er et utmerket eksempel på at vi har fått til en helt unik arkitektur her i Norge.

– Med Storhamarlåven bygde Sverre Fehn forbindelser mellom gammelt og nytt på

eksemplarisk vis. Det er et av de viktigste prosjektene i moderne arkitektur. Jeg vet at Miralles var veldig opptatt av Fehn sin tilnærming til faget og at Storhamarlåven har vært en direkte inspirasjon til Santa Catarina, forteller han.

Generelt syns arkitekten at vi har vært flinke i Norge til å gi plass for prosjekter som er litt annerledes. Men han skulle ønske vi så mer av disse.

– Det er absolutt mer rom for å utforske de spesifikke kvalitetene i ethvert arkitekturprosjekt.

Jeg håper med dette at byggherrer og eiendomsutviklere ser verdien av å eksperimentere mer. Det mest bærekraftige vi kan gjøre er å skape meningsfulle rom – som tåler tidens tann. Vi bør alle spørre oss selv når vi skal bygge – som Gartnerfuglen Arkitekter uttrykte så passende: «Blir dette en vakker ruin?».