Ung profil: En mulighet til å bygge bro

Ida Gravdal Haldorsen vokste opp som storesøster i Lier med to rektorer som foreldre. Hennes første jobb ble å hjelpe til med å sette i stand Gulskogen skoles nye bibliotek, da moren åpnet skolen i 2001.

– Jeg var 13 år og det å jobbe fikk jeg fort smaken på. Å kunne være selvstendig, være fri, ga en veldig drivkraft, sier hun. I dag er Haldorsen daglig leder for Bjørvikaforeningen.

– Å hele tiden være i utvikling har alltid vært viktig. Teste og utfordre. Derfor har jeg sagt «ja» til det meste av muligheter som har kommet min vei. Jeg ledet blant annet aerobic-timer i gymsalen på Tranby ungdomsskole for over 100 stykker hver mandag som 15-åring. Det var et kick.

Feminist

Haldorsen jobbet i mange år som brukerstyrt personlig assistent. Hun forteller at det både var svært givende og krevende.

– Det var givende å kunne hjelpe noen som har konkrete behov, samtidig som det var tøft å se folk du er glad i som opplever kroniske smerter uten at du kan gjøre særlig med det. Jeg jobbet som assistent for ulike personer fra jeg var 15 til 25 år, sier hun.

Den jobben, kombinert med noen konkrete reiser, har vært med å skape en sterk rettferdighetssans. Haldorsen var heldig å få være med på en ungdomsleir i Kirkenes som 16-åring, med unge fra hele verden som hadde kommet til Norge som enslige flyktninger.

– Det var et hardt møte med urettferdighet. Der møtte jeg skjebner som lå langt fra mitt eget trygge liv. Samtidig som vi hadde felles interesser og lik væremåte, hadde de dramatiske livshistorier og opplevelser. I senere år så har jeg forbundet denne rettferdighetsansen med feminisme – det at alle har iboende rettigheter uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, legning og bakgrunn.

– Når jeg tenker tilbake så var jeg nok en feminist allerede i Kirkenes den gangen, selv om det ikke var et begrep jeg hadde et aktivt forhold til da, fortsetter hun.

Utålmodigheten ga muligheter

På videregående fikk hun reise til Makedonia for å delta på en ungdomsleir med Røde Kors. Haldorsen var del av en norsk delegasjon som skulle møte unge fra ulike land i det tidligere Jugoslavia. Før de dro ga Thorvald Stoltenberg dem en historisk innføring. Det ble en øyeåpner for henne å se hvor vanskelig det var for de ulike ungdommene, å bli kjent over nye landegrenser.

– Å ha så mye til felles, men samtidig fokusere så intenst på forskjellene. Jeg tror vi fikk mulighet til å knytte ordentlig bånd først da vi la fra oss oppgavene vi hadde på dagtid, og satte på høy musikk og danset på kveldstid. Det å bli kjent på et personlig plan er vel det eldste diplomatiske trikset i boka, men det var veldig givende å se det fungere i praksis.

Utålmodigheten førte med seg mange aktiviteter. Selv om hun begynte relativt sent ble dansing viktigere i løpet av ungdomsårene, og ledet senere til at Haldorsen tok en høyere utdannelse over tre år på Bårdar Akademiet.

– Det var ikke drømmen om å jobbe som danser som drev meg, men at jeg likte å bevege meg, og å formidle. Det å jobbe med noe som egentlig ikke var spesielt lett, hvor man stadig blir pushet til å bli bedre, var stimulerende.

Underveis på Bårdar endret dette seg. Hun fikk et drag mot å organisere oppsetningene, fremfor å danse selv. Haldorsen var den som ledet prøvene, den som ordnet det tekniske og var elevrådsleder.

Studentverv og gjesteforeleser

– Jeg har alltid tatt ting kjapt, og jeg vurderte om jeg skulle studere juss og psykologi, men tenkte at å jobbe med kunst og kreativitet fra administrativ side var mest spennende.

Hun begynte derfor ganske fort på BI etter dette. Ved å lære mer om gode arbeidsprosesser, økonomistyring og kommunikasjon åpnet det helt nye dører.

– Underveis i studietiden i Nydalen fikk jeg mange verv i studentforeningen. Jeg arrangerte en tur for 84 personer til Berlin, ledet linjeforeningen med noen av de flinkeste folka jeg kjenner, reviderte foreningens vedtekter og ble kjent med utrolig mange fine folk.

Etter studietiden ble hun spurt om å komme tilbake til styret i det som nå er BISO – da som ekstern representant fra næringslivet.

– Når jeg ser tilbake på dette, kan man vel si at jeg ikke hadde de kuleste vervene, men tok tak der jeg så at det var størst forbedringspotensial. Jeg ville nok at mitt frivillige verv skulle skape permanent endring og verdi gjennom bedre strukturer og rammer for foreningen på sikt. Jeg opplever at vi sammen klarte å skape en positiv utvikling. At hun satt i syv år i styret sier vel noe om at hun er ganske så lojal.

– Jeg synes det var stas å få holde gradueringstalen for alle bachelorstudentene på BI i 2013 og jeg har siden hatt muligheten til å komme tilbake for å holde gjesteforelesninger.

Et halvt års sabbat i Midtøsten

Etter BI var hun ikke så opptatt av akkurat hva hu skulle. Etter flere år med ulike deltidsjobber, markedsavdelingen til BI, Øyafestivalen, aerobicinstruktør og utvikling av dansekonsepter, var det mange veier hun kunne gå. Så lenge det var prosjektledelse og mulighet for å lære masse var Haldorsen interessert.

– Jeg gikk til et app- og web-byrå med smarte techfolk. De lærte meg mye om digitalutvikling, koding, kommunikasjon og merkevarebygging, selv om jeg aldri ble spesielt ivrig på pingpong. Da selskapet ble kjøpt av et større kommunikasjonshus var det mulig å få mer ansvar og større kunder. For meg ble disse årene en fantastisk reise som ga en faglig selvtillit i møte med markedsdirektører for noen av Norges største merkevarer.

I løpet av årene i Redink (nå Hyper) ble hun kåret til årets ansatt i 2016, en personlig prestasjon hun virkelig synes var gjevt.

– Da jeg skulle finne veien videre var jeg ganske usikker. Hva nå? Jeg visste jeg hadde kommersiell teft, og at jeg ville bruke den til å underbygge noe viktig. Veien gikk til Schibsted/VG som forretningsutvikler for flere av VGTV-produktene. Noen ganger må man bare hoppe ut i det. For meg var det spennende å skulle finansiere journalistikken, og å bryne meg på et helt nytt fagfelt, forteller hun.

Haldorsen fikk jobbe tett med redaksjonen, og de fikk til mye, men hun kjente fortsatt på en dragning mot å jobbe med noe som virkelig betyr noe. Som bygger broer. Uten at hun visste hva det skulle være. – Jeg var rett og slett litt lost. Løsningen ble å reise på et halvt års sabbat til Libanon. Etter mange år med utrolig høyt aktivitetsnivå kjente Haldorsen at hun trengte tid til å reflektere – til å lande.

– En klassisk 30-årskrise kan du si. Da jeg møtte min samboer som har bodd mange år i Midtøsten under studier formet planen seg om å flytte sammen til Beirut høsten 2019. Jeg skulle reise, arbeide frivillig med syriske flyktninger i Bekaa-dalen og gå i fjellet. De reiste nedover sommeren 2019, og rakk akkurat å finne leilighet og bli litt kjent. Men så kom oktober. Da brøyt det ut en revolusjon.

– Libaneserne hadde et inderlig ønske om å få slutt på korrupsjonen som har preget landet i lang tid. De libanesiske vennene våre opplevde det som en enorm lettelse å endelig kunne snakke fritt – si imot et etablert og låst styresett. Det opplevdes som en periode med 17. mai stemning i gatene hver dag, forteller hun og fortsetter:

– Samtidig som medier hjemme snakket om at det var veldig farlig i Libanon. UD sendte stadig SMS-er om at vi skulle holde oss inne. Vi hadde en fluktvei ut av landet klart og sekken pakket. En veldig surrealistisk tid fulgte, og det er synd å se at Libanon også etter dette har fått stadig flere utfordringer å hanskes med.

– Som å lese min egen CV

Planene til Haldorsen var å skaffe seg ny jobb etter at hun kom hjem fra Midtøsten. Men, plutselig en dag sendte en venninne henne stillingsutlysningen som daglig leder for Bjørvikaforeningen. Akkurat da var hun i Jordan på tur mot ørkenen for å overnatte under stjernehimmelen.

– Jeg hadde ikke hørt om foreningen før, men bodde tidligere et steinkast unna Bjørvika og brukte området mye selv som entusiastisk bader.

Å lese stillingsutlysningen var for Haldorsen som å lese hennes egen CV. Bjørvikaforeningen er en kultur- og næringsforening. Med medlemmer som MUNCH, Hav Eiendom, DNB, Braathen Eiendom, Deichman Bjørvika, Deloitte, KLP og Oslo S Utvikling, Malling & Co med flere – mye kompetanse samlet på ett sted.

– Topplederne hadde startet dette initiativet sammen. Det er å jobbe i tverrsnittet mellom børs og katedral – hadde jeg på ulike vis gjort hele yrkeslivet. At vi skulle jobbe sammen for å gjøre Bjørvika til en spydspiss innen moderne og raust byliv var en visjon som trigget meg veldig. Hva er raust i praksis? Faktisk raust? Foreningen hadde vært igjennom en dyptpløyende strategisk prosess, og nå skulle alt realiseres.

– En fabelaktig mulighet til å drive med operativ byutvikling. En mulighet til å bygge bro.

Haldorsen skulle ta toget hjem fra Libanon da styreleder Caroline Krefting ringte henne med jobbtilbud.

– Jeg sto på torget foran den blå moske i Istanbul og hadde plutselig fått drømmejobben, som jeg et par uker tidligere ikke ante eksisterte. I januar 2020 troppet jeg opp på kontoret til Caroline med blanke ark og med et hode fullt av spørsmål og tanker. Jeg fikk en god innføring i strategien, og de som kjenner Caroline vet hun er kreativ – så et par ideer lå også på bordet.

Et toveis mentorprogram ble født

Haldorsen rakk akkurat å møte alle medlemmene i foreningen en gang før pandemien kom. Det ble en utfordrende tid å starte opp. Allikevel, ideer og planer ble lagt sammen med medlemmene, og hun satte i gang.

– Ett eksempel på hvordan vi jobber med å skape et raust og inkluderende Bjørvika er at jeg brukte sommeren på å ansette ungdommer for å jobbe med operativ byutvikling, i samarbeid med Tøyen Unlimited og Bydel Gamle Oslos UNGJOBB-satsing. En av utfordringene vi har i området er den store mentale avstanden mellom Bjørvika og Grønland/Tøyen så var det viktig å hente inn ærlig og reell innsikt om hva vi kunne gjøre med det. Arbeidet kulminerte ut i flere prosjekter rundt sosial bærekraft som realiseres i dag.

De tok også tak i noe av innsikten fra UNGDAT (2018) fra OsloMet og så det at fremtidstroen i bydel Gamle Oslo var lavere enn resten av Oslo-ungdommen.

– I arbeidet ble vi kjent med stadig flere unge som også var rimelig lei av den enkle og unyanserte fremstillingen av nabolaget deres i media. Derfor skapte vi et forprosjekt med unge for å dykke mer ned i de bakenforliggende årsakene og behovene lokalt.

Ambisjonen deres var å sammen utvikle tjeneste de unge faktisk vil ha. Ikke noe de tenkte at de trenger. Forprosjektet viste at de unge manglet nettverk utover skole, familie og venner. Og de savnet arbeidsmuligheter. Et toveis mentorprogram ble født som et konkret resultat av det.

– Mentorprogrammet har vært et fantastisk stykke samarbeid på tvers av Bydel Gamle Oslo. Vi fikk ellevilt mange søknader fra erfarne mentorer i Bjørvika som ville få en ung mentor fra bydelen. Vi måtte faktisk si «søk igjen neste år» til mange toppledere. Det er gøy å gå til de unge i bydelen å kunne si at de skal være mentor for noen av Norges klokeste hoder. Nå er vi gang og møtene mellom disse mentorene ser vi endrer området til det bedre, sier hun stolt.

Foreningen jobber nå med flere langsiktige prosjekter. Å bidra til at Bjørvikas videre utbygging blir så bærekraftig som mulig er viktig for dem.

– Vi skal også fjerne barrierer for bruk av offentlige rom i nabolaget. Flere arbeidsgrupper under foreningen drives også av medlemmene selv, nå utvikles en felles konferansestrategi i Bjørvika for å nevne noe.

Utfordringer gir en enorm vekst

– Det er gøy å oppleve at stadig flere nå banker på døren min. Enten for å bli medlem i foreningen eller for å lære om arbeidet vi gjør. Da er jeg opptatt av å formidle balansen vi har i Bjørvika – mellom å skape nettverk på tvers av bransjer, samtidig som vi gjør Bjørvika varmere og mer tilgjengelig. Det gjelder å finne noen gode møteplasser og å hjelpe andre å lykkes, konstaterer hun og legger til at topplederforumet deres er en av tingene som har vært svært vellykket.

– Om jeg skal peke på en ting jeg har lært så langt, så må det være – ikke lytt til de folka som sier du er for utålmodig eller visjonær. Tempo og utfordringer gir en enorm vekst, og er du typen til å like fart føles det å sitte stille i båten og høste erfaring utrolig kjedelig, sier hun med et smil. Og fart, det har jeg veldig støtte fra styret mitt til å ha i Bjørvika.

På spørsmål om hva hun gjør om ti år, svarer Haldorsen at hun mest sannsynlig leder noe hun ikke aner hva er enda.

– Kanskje jeg er i Bjørvikaforeningen fortsatt, kanskje jeg er i kulturbransjen, kanskje jeg jobber med bærekraft? Det er mange spennende muligheter som stadig dukker opp, men nå har jeg drømmejobben – jeg tror ikke det finnes et mer utfordrende, meningsfylt og morsomt arbeid hvor jeg får brukt hele meg hver eneste dag. Nevnte jeg at jeg ofte tar en dukkert i lunsjpausen?