Ung profil - Diagnose: Overtenning

Elisabet Stavseng Slinning (33), daglig leder for Eiendomshuset Malling & Co sin nye avdeling i Bergen, tar imot med oppbrettede ermer, tilsynelatende godt forberedt på alle utfordringer et intervju til spalten «Ung Profil» måtte bringe. Etter hvert blir det klart at ermene ikke er brettet opp for anledningen. De har vært brettet opp siden hun ble tenåring.

Lukter du vaffel, er du en vaffel

Det fins mennesker som er like vakre på innsiden som på utsiden. Dette 45 minutter lange intervjuet skal avsløre at Elisabet fra Slinningen like utenfor Ålesund ( ja, stedet som er kjent for verdens høyeste sankthansbål), er like fargerik på innsiden som de mange tatoveringene hun stadig skaffer seg på utsiden, og som gjør henne litt mer arveløs for hver gang.

Ifølge faren.

– Jeg er nok ikke den mest tradisjonelle karakteren innen eiendom. Min bakgrunn er fra det kreative feltet. Jeg drev med dansing fra jeg var seks til jeg var 19 år. Kultur og musikk var min store interesse i ungdomstiden – og er det fortsatt – og jeg har hengt veldig mye med folk innenfor det feltet. Jeg var det vi i Ålesund kaller en «vaffel».

– ?

– Det er betegnelsen på de som går musikk, dans og dramalinja på Ålesund vgs. I den delen av bygget hvor de holder til, stekes det vafler i gangen. Så de som lukter som en vaffel, de er en vaffel. Og jeg luktet vaffel. Vi lignet ikke på blårussen, kan du si.

– Aha ... forstår. På din Facebook-profil er det et bilde av deg som 17-åring hvor du ser ut som en av karakterene i filmen Døden på Oslo S, med Pelle og Proffen. Det er litt av en reise du har hatt fra den gang og fram til i dag?

– Haha! Ja, jeg brukte som sagt mye av ungdomstiden på dans, fra jazzballett og klassisk ballett, til moderne dans, litt step, riverdance, musikalteater og hip hop. På det meste var det fire-fem timer trening hver dag. Men på et tidspunkt skjønte jeg at det ikke var en karriere å satse på. Da var det bare å sette seg ned og revurdere planene, og forsøke å tenke seg fram til hva jeg kunne bli god på. Jeg fant fort ut at jeg måtte jobbe med mennesker. Jeg er glad i mennesker, jeg er utadvendt, og jeg liker å kommunisere. Dermed falt valget på hotell-ledelse, på Høyskolen i Christiania. Det var litt på slump, men jeg tenkte at hotell, det er gøy.

– Fordi?

– Det er dynamisk, med høyt tempo og mange forskjellig mennesker og kulturer. Det var noe ved det som appellerte til meg. Like før jeg flyttet hjemmefra for å studere i Oslo, fikk jeg deltidsjobb som stuepike på Hotel Bryggen i Ålesund. Det var der hotellreisen startet.

Yte for å nyte

Den unge Elisabet flyttet ikke hjemmefra tomhendt. Fra foreldrene fikk hun med seg rikelig med både arbeidsmoral og generell moral. Arbeidsmoralen mest fra faren, som alltid har jobbet hardt som selger og lever etter mantraet «man må yte for å nyte». Den menneskelige moralen mest fra moren, som jobber som personlig assistent i skolen, med spesialisering på barn med spesielle behov. Morens jobb førte til at de ofte hadde besøk hjemme av barn som ikke hadde hatt samme gode utgangspunkt som Elisabet. Det lærte den unge jenta å se mennesker og vise omsorg. Å jobbe hadde hun gjort siden tenårene. Både som renholder, kaiarbeider og personlig assistent.

– Du er ikke redd for å ta i et tak?

– Nei, jeg liker å jobbe, og å være blant folk. Det rareste jeg har jobbet med er nok å presse oljetønner. Da satt jeg tomme oljetønner inn i et stempel, stemplet dem flate og sendte dem til resirk.

Mens Elisabet studerte hotelledelse og jobbet i resepsjon og i kveldsmatbuffeten på Hotel Savoy, fant hun ut at det å jobbe var kjekkere enn å studere.

Det endte med at hun på et tidspunkt jobbet 80 prosent.

– Det ble mye, men det var kjekt. Jeg fikk anledning til å være aktiv i den bransjen jeg faktisk utdannet meg innenfor.

– Ble du ferdig med studiene?

– Jada, jeg fikk en bachelor, attpåtil med ganske gode karakterer. Jeg var i Choice Hotels i syv år. Startet som stuepike, jobbet på kveldsbuffet, deretter som resepsjonist, så som resepsjonssjef, og til slutt fikk jeg prøve meg litt som hotellsjef. Det siste jeg gjorde før jeg igjen tok turen vestover en sving, var å være med på åpningen av Comfort Hotell Xpress. Det som er veldig kult i hotellbransjen, er at unge folk gis muligheter. Det er jo litt drøyt å gi en 20-åring personalansvar for 10 personer hvor nesten alle er eldre, men det fikk jeg muligheten til. Er det noe man lærer mye av, så er det å ha personalansvar.

Sjekket ut

Nevnte tur vestover gikk ikke hjem, men til Bergen. Oppholdet der ble imidlertid ikke helt som hun hadde tenkt, og endte bl.a. med at hun sjekket ut av hotellbransjen. I stedet fikk hun prøve seg som site-manager, en slags hotellsjef-stilling (husvert), for et fullservice kontorbygg på 35.000 kvm med over tusen ansatte, kantine, events, fellestrening osv. Da forsto hun at hennes erfaring fra hotell kunne være en kjempefordel innen næringseiendom.

– I hotellbransjen er det skyhøyt tempo, 24 timer i døgnet, og når man tar med seg dette service-genet inn i en 8–16-hverdag, har man plutselig overskudd til å finne på alt mulig gøy. Det var kjekt.

Det var en av Elisabets nåværende oppdragsgivere som eide bygget, og de så tidlig at hun var en person verdt å involvere i ting. Fra de mange spennende prosjektene på det første bygget, ble veien kort til at hun fikk ansvaret for flere bygg. Og dermed begynte hennes ferd inn i et nytt og ukjent segment: eiendomsdrift.

For bedre å kunne følge opp vaktmestere og alt som skjer på en eiendom, meldte hun seg inn i det som het VVS-Foreningen i Bergen. Hun innså at hun måtte lære seg jæ..piiip mye jæ..piiip fort. Så da ble det kveldskurs hvor hun fikk vite «alt» om sprinkler, ventilasjon, elektro ... ja, du vet, alt det som kan gå galt i et stort bygg klokka 15.15 på en fredag. I en periode hadde hun driftsansvar for en relativt stor portefølje i byen mellom de syv fjell. Men etter fem år fikk hun lyst til å dra tilbake til Østlandet. Til Oslo. Og da var veien kort til Malling.

– Jeg hadde samarbeidet en del med Malling i Bergen, så da jeg fikk muligheten til å snike meg inn her, gjorde jeg det.

Briljerer i Zumba

Fem år senere, i mai 2022, etablerte Malling egen avdeling i Bergen, med Elisabet som daglig leder for en avdeling på fem, foreløpig. Men ambisjonene er store. Elisabet pendler frem og tilbake, annenhver uke i hver by. Det syns hun fungerer utmerket.

– Det er her i Oslo Malling har sitt hovedkontor, det er her vi har den viktigste kompetansen. Å kunne være i et av landets største og mest erfarne eiendomsmiljøer annenhver uke og lære av kollegene, kunne stille spørsmål og ta med meg den kunnskapen over til det som foreløpig er en liten avdeling i Bergen, er gull verdt. Det er så mange flinke folk her. Det er fint å lære litt om alt, og her på huset har vi så mange dyktige folk som jeg kan spørre om alt mulig, avhengig av hva slags problemstilling jeg sitter med. Vi vil gjerne vokse i Bergen, men på den riktige måten og i rett tempo. Vi skal hele tiden levere den gode kvaliteten vi er kjent for.

– Hvordan er din hverdag?

– Mye jobb, men det er kjekt. Når jeg ikke jobber, er jeg glad i å oppsøke ulike kulturopplevelser, både i Oslo og Bergen. Jeg har fortsatt et stort hjerte for feltet. Jeg er ekstremt musikkinteressert, men har aldri vært utøvende musiker. I dag blir det ikke så mye tid til dans, men jeg forsøker å ta flest mulig danseklasser på SATS. Det er morsomt å briljere i Zumba, sammen med de godt voksne damene. Dette er dansing på middels og lavt nivå, men så lenge jeg har et sted hvor jeg kan få ut litt energi og holde meg i form, er jeg strålende fornøyd. Jeg er glad i film også. En gang hadde jeg som nyttårsforsett at jeg skulle se alle de 250 beste filmene i verden, ifølge IMDB. I løpet av ett år. Da jeg hadde gjennomført det, tenkte jeg: godt jobbet, Elisabet!

– Orket du å se alle helt ferdig?

– Ja, jeg så alle. Det den beste måten for meg å slappe av på. Å sette på en film etter en lang arbeidsdag, det er bare sånn ... (lager en plopp-lyd med munnen). Det er meditasjon for meg. Hjernen går jo på høygir, og jeg tenker på ting hele tiden, men da klarer jeg faktisk å slappe av – og legge vekk mobilen.

– Hvis du skal plukke ut de tre beste filmene fra det året, hvilke blir det?

– Ååå ... det er som å spørre om favorittband ...

– Ja, det er umulig, men jeg forlanger ikke riktig svar.

– Haha ... ok. En film som imponerte meg, var «12 angry men». En helt fantastisk film. Hele handlingen utspiller seg i dette rommet hvor juryen sitter og diskuterer. Veldig fengslende. Og så må jeg dra inn en som på ingen måte er verdens beste film, men som nok er den filmen jeg har sett flest ganger. Det er «Braindead»! En tidlig Jackson-film, lavbudsjett splatter.

– Hvorfor så mange ganger?

– Det ble noen ganger i ungdommen, det var noen filmer vi så hver dag etter skolen, og så er det en film jeg har vist til veldig mange, senere. Og da må jeg se den sammen med dem. Og så er jeg et barn av min tid, med et enormt hjerte for Harry Potter-universet. Jeg har vokst opp sammen med Harry Potter, vi er like gamle. Da han startet på Galtvort, var vi jevngamle.

Ujålete jålete

Etter noen år i eiendom, fant Elisabet ut at dette var noe hun virkelig likte, og tok like godt en master i eiendomsutvikling og forvaltning på NTNU i Trondheim, ved siden av 100% jobb. Masteren var hun ferdig med for et par år siden. Og som om ikke dette er nok; hver sommer jobber hun en uke frivillig for Turistforeningen, som hyttevert i Tafjord-fjellene på Sunnmøre. Fordi? – Det er kjekt!

Men akkurat når man kan begynne å tenke at denne damen må da ha reist jorden rundt: surfet på J-Bay i Sør-Afrika, stjålet en rickshaw i Singapore, blitt arrestert for å vise hår og fingeren i Qatar, danset zumba i Brasil, spist jellied moose nose i Canada, skreket seg gjennom Dragon’s Breath Zip Line på Haiti, gått seg vill i British Library, tatovert vulvaen i Venezuela, slåss med en kenguru i Australia, blitt slukt og spyttet ut av en spermhval ved Galapagos og sluppet unna veipirater utenfor Strömstad, og alt sammen på kun 79 dager, kommer sjokket:

– Jeg er ikke akkurat en globetrotter. Det er kanskje litt «ut av karakter»?

– Ja, absolutt. Men hvorfor ikke?

– Si det. Det å dra på backpacker-tur i tre måneder, det er rett og slett ingenting ved det som appellerer til meg. Men jeg vil gjerne reise med tog i Japan.

– Haha ... ja, for det er ren luksus. Som å bo på hotell.

– Riktig. En tidligere kollega sa en gang til meg: Du er den mest ujålete jålete damen jeg vet om.

– Råd til andre unge?

– Hardt arbeid lønner seg alltid! Man må finne noe man trives med, det er ikke alltid det man har tenkt på som tenåring man ender opp med, for man skjønner etter hvert at det er mye man kan drive med. Ingen av mine venner, og heller ikke noen i familien, ville trodd at jeg skulle drive med eiendom. Men når man går gjennom egenskapene som skal til; hardtarbeidende, nøyaktig, positiv innstilling, så kan man tenke at, jo, selvfølgelig, det henger på greip. Det å være nysgjerrig, slenge seg med på ting, lære seg ting man ikke kunne fra før, være ydmyk, tørre å stille spørsmål, er selvsagt alt essensielt. Mange snakker mest med likesinnede på jobb, de som er mest lik en selv, og i samme alderssegment, men det å kommunisere på kryss og tvers av alder og bakgrunn, er helt avgjørende for å bli flink.

– Hvor er du om 10 år? Bortsett fra å være gjennomtatovert og arveløs?

– Hvis det fortsetter å være så gøy i eiendom som det er i dag, er jeg fortsatt i faget. Det er en bransje som endrer seg fort, det skjer mye og det er alltid noe nytt å lære. Forhåpentligvis er jeg fortsatt i Malling & co. Jeg syns det er et helt fantastisk sted å være.

– Ok. Takk for praten, dette var kjekt.

Mens intervjueren pakker ned, fortsetter intervjuobjektet å snakke. (Surprise!) Off the record. For eksempel om at hennes første lederverv var som president i «Turbojugend», fanklubben til Turboneger. At hun alltid fikk Gull-lesehesten på barneskolen, og leste Hobbiten og Ringenes Herre-trilogien som 12-åring. At hun av og til føler seg som Kramer i Seinfeld, fordi hun liksom kommer «ramlende inn» i samtaler og sammenhenger. Og selvsagt ramler det inn en e-post et par dager etterpå:

– Kan ikke tro, i vår samtale om film, at jeg ikke nevnte min eneste filmrelaterte tatovering. En stormtrooper. Sånn er det når man får overtenning.