Portrettet: Bergensk kjempe

– Livet er utrolig tilfeldig, sier høyreiste Geir Hove, sittende på sitt kontor i toppetasjen i supersentralt beliggende Vågsallmenningen 3 i Bergen sentrum – et bygg reist i 1898 som administrasjonslokaler for A.S Vaksdal Mølle, og som Hove kjøpte for 4,9 millioner på billigsalg under bankkrisen i 1992. I dag overgår årsleien kjøpesummen, slik som det er med mange av eiendommene i porteføljen til Hoves imperium, Realforum Holding.

– Men la oss ta det fra starten, for det er interessant å se hvordan man er i barndommen, og hvordan det påvirker deg resten av livet. Mine foreldre var lærere begge to, og opptatt av at jeg skulle gjøre det godt på skolen. Jeg hadde tre yngre brødre, så foreldrene mine hadde ikke mye tid til meg.

Hadde lyst på slalåmski

Hoves datter, Mariella, er også med i starten av intervjuet. I likhet med broren, Mathias, eier hun 1 prosent av Realforum Holding og er ansatt i selskapet, mens Hove eier 98 prosent. Nesten alle ansatte har tittelen eiendomsforvalter. Nyansatte får først ansvaret for en liten eiendom, og etter hvert flere og større eiendommer. Dermed kan de overlappe hverandre i ferier og i andre spesielle situasjoner.

Men tilbake til Geir Hoves oppvekst:

– Da jeg var 13 år, hadde jeg veldig lyst på slalåmski og moped, men det hadde ikke foreldrene mine råd til å kjøpe. Jeg hadde en gammel sykkel, som jeg elsket å sykle rundt med, og en dag så jeg en pelsdyrfarm som nettopp hadde gått konkurs – det var der Oasen kjøpesenter ligger i dag.

Kjøpte to hunnkaniner

– Det var masse tomme bur der, og jeg spurte bonden om jeg kunne få noen, og han svarte at jeg bare kunne ta alle jeg ville. Jeg sjekket i leksikon, og fant ut at kaniner fikk barn etter 1 måned, og at de ofte fikk 8-10 barn. Da syklet jeg opp til min beste barndomskompis, Jarl Kirkeli, og fortalte ham om ideen. Deretter spurte jeg min far om vi kunne ha kaninbur i hagen, og det var greit.

– Så kjøpte vi to hunnkaniner; en belgisk kjempe og en fransk vedder. De produserte masse, og vi solgte kaniner i bur – som vi jo hentet gratis – og solgte dem for et par hundre kroner, som var mye penger da. På et par måneder hadde vi råd til både slalåmski og heiskort. Etter hvert kunne vi kjøpe dyre dunjakker også.

Hentet gratis bur

– Dette ballet jo på seg, sier Hove, som nå må stoppe en innkommende samtale på mobiltelefonen, som synger «Don’t Worry, Be Happy».

– Selv om vi forsøkte å holde på hemmeligheten, tok det kun ett års tid før noen andre barn fant ut hvor vi fikk tak i burene, de lå jo bare der. Flere startet opp konkurrerende virksomhet, samtidig som de tidligere solgte kaninene fikk barn. Dermed økte antall kaniner enormt, markedet ble mettet og prisene falt som en stein.

– Det var da jeg spurte min far om han kjente en kjøkkensjef på ett av hotellene i byen og det gjorde han. Til min store begeistring kjente han kjøkkensjefen på Hotel Norge.

Det flotteste av det flotte

Hove hadde ikke bare funnet opp sin egen industri i Bergen; nå ville han omstille virksomheten etter at andre barn plagierte den.

Det var et stort øyeblikk for den 14 år gamle Geir Hove, da han gikk inn hotellets hovedinngang. Dette var i 1974, da Hotel Norge var det flotteste av det flotte. Hove følte nærmest ærefrykt av å komme inn i hotellet, som han i dag eier halvparten av. Kjøkkensjefens kontor var stort, men lå i kjelleren uten vinduer. Det var der Hove la frem sitt forslag.

– Jeg tilbudte ham å kjøpe kaninkjøtt for 15 kroner kiloen, så kunne de servere det i restauranten. Det sa han ja til.

Fikk råd til moped

Omstillingen av businessen var i gang. I det lokale kaninmarkedet, som hadde kollapset nærmest over natten, kunne Hove og kameraten kjøpe kaniner helt ned i 5 kroner. I tillegg fikk de mange gratis fra barn som bare ville bli kvitt dem. Dermed kunne de hente ut en fet gevinst når kjøttet var levert til Hotel Norge.

Men først måtte de lære seg å flå kaninene. I begynnelsen var det vanskelig, men etter hvert lærte de seg teknikken.

– Dette ble en ganske stor business, og vi hadde en stor fordel i at den belgiske kjempen produserte kaniner med mye kjøtt på. Etter et halv år med kjøttproduksjon hadde vi også penger nok til kjøpe moped, selv om vi ikke var gamle nok til å kjøre dem.

Med mopedene ble de mer mobile, og de fikk nye interesser som å dra på fest og mekke på biler. Dessuten hadde de en veldig ubehagelig opplevelse da en kanin ikke døde av første hammerslag. Den løp forskremt rundt i rommet og skrek.

– Da ble vi så lei oss, at vi sluttet.

Sjøkrigsskolen ble vendepunkt

Et par år senere begynte Hove på Fana Gymnas. Skolearbeidet gikk det så som så med, men kreativiteten var fortsatt intakt. I russetiden var han og

kompisen Jarl primus motorer for innkjøpet av en gammel bankbuss, altså en bank som rullet rundt i grisgrendte strøk. Den var innredet med kontorer, og var således veldig godt egnet som russebuss.

– Det er klart; har du den største russebussen, får du ikke de beste karakterene. Dermed var det ikke så mange skoler jeg kom inn på. Men jeg kom inn på Sjøkrigsskolen, hvor det var opptaksprøve der du skulle vise at du dugde til noe der og da, både fysisk og psykisk. Det passet meg veldig godt, og ble et vendepunkt med hensyn til selvdisiplin.

Vurderte å bli yrkersmilitær

Etter ett år på Sjøkrigsskolen på Oscarsborg festning utenfor Drøbak og i Bergen, hadde han plikttjeneste som fenrik på Grøtsund Fort utenfor Tromsø.

– Det var en veldig hyggelig periode. Etterpå vurderte jeg å bli yrkesmilitær, men fordi fortene ligger på øde steder, bestemte jeg meg for å søke ingeniørskolen i Bergen. Jeg kom inn fordi jeg hadde fått ekstrapoeng for militærtjenesten. Nå hadde jeg blitt voksen på en helt annen måte, og det gikk så bra på skolen at jeg også kom inn på sivilingeniørstudiet i Rapid City i Sør-Dakota.

Siktet mot honors-nivå

Mot slutten av studiene i USA satte Hove seg et mål om å få jobb i oljeserviceselskapet Schlumberger. Selskapet tilbød fantastisk gode betingelser; en nettolønn som var tre ganger høyere enn farens lektorlønn. I tillegg skulle Schlumberger betale kost og losji. For å nå dette målet, måtte Hove ha et karaktersnitt på honors-nivå, det vil si på minst 3,4. Lavere enn dette var ikke godt nok for den daværende drømmearbeidsgiveren hans.

– Det siste semesteret hadde jeg åtte fag igjen, så hvis jeg fikk syv A-er, kunne jeg ha en B og klare det med ett hundredels margin.

Liker å sette seg mål

Hove finner frem vitnemålet, legger et ark over karakterene for siste semester, og drar det nedover linje for linje. Først kommer A-ene, så kommer det en B+, og til slutt en A. Med ande ord: Han klarte karakterkravet til Schlumberger med to hundredelers margin. Hove gliser.

– Jeg liker å sette meg mål, og å nå dem. Min far er norgesmester i tikamp, og har sølv i femkamp. Du skal være allsidig og i god form for å vinne sånne medaljer. Man avler jo travhester, så jeg vil nok tro at jeg har arvet konkurranseinstinktet av ham.

Kjøpte leiegård

I utgangspunktet var jobben i Schlumberger i boks, men i 1986 – rett før han skulle begynne – ble oljeprisen halvert. Dermed fikk han beskjed om at jobben var utsatt på ubestemt tid.

Mens Hove ventet i Bergen, fattet han interesse for en gammel leiegård i sentrum. Han hadde ikke penger, og gikk til Sparebanken Vest, hvor han la frem ansattbeviset fra Schlumberger, hvor det fremgikk at han hadde en nettolønn på 480.000 kroner. Hove fikk ja, og kjøpte leiegården sammen med sin nest eldste bror.

Brødrene pusset opp og leide ut. Etter hvert begynte også oljeprisen å stige litt, og Hove fikk endelig begynne i Schlumberger. Problemet var at han nå hadde fått smaken på eiendom og ikke minst friheten ved å drive for seg selv. Det ble bare 4-5 måneder i Holland og Skottland, før han – til mor og fars store forskrekkelse – sa opp jobben og begynte med eiendom på fulltid.

– Jeg savnet Bergen og kjæresten min der, og hun ble veldig glad for at jeg kom hjem.

Lånte til skyhøy rente

På den tiden var det ikke så mange banker som hadde tro på gamle leiegårder. Renten var skyhøy, og de første årene var det vanskelig å få finansiering. Løsningen ble IS-Banken – en ny og mer risikovillig aktør i det norske markedet. Soussjefen der hadde stor tro på Hove, og ga lån.

Etter at han hadde pusset opp og leid ut leilighetene, gikk han videre til Norgeskreditt, som stilte større krav til sikkerhet og hadde mye lavere rente – men den var fortsatt i høy etter dagens målestokk.

– Noen ganger våknet jeg om nettene og klødde i blodårene, det var nesten som det var maur i de. Du vet, renten var veldig høy, og jeg tenkte på alt jeg hadde lånt.

Handlet på billigsalg

De første 4 årene ble det bare boliginvesteringer, noe som skulle vise seg å være heldig, for da bankkrisen kom, var bolig mye tryggere enn næringseiendom. Hove eide nå 100 leiligheter i en rekke leiegårder, som var delvis nedbetalt. Dermed var han i en kjempeposisjon da næringseiendommer kom på billigsalg på løpende bånd.

Ett av de første byggene han kjøpte, var Vågsallmenningen 3, hvor vi fremdeles sitter på Hoves kontor i øverste etasje. Siden har han kjøpt et utall av eiendommer.

– Ja, livet er utrolig tilfeldig. Hvis jeg hadde bommet med to hundredeler på karaktersnittet, hadde jeg ikke hatt ansettelsesbeviset fra Schlumberger, og jeg ville ikke ha fått låne penger til å kjøpe den første leiegården. Hvor ville jeg da ha vært i dag?

Eier mye i Bergen sentrum

I porteføljen til Geir Hoves Realforum Holding inngår en rekke eiendommer i Bergen sentrum, deriblant Zachariasbryggen, som solen skinner på denne fredag ettermiddagen. I kjølvannet av denne eiendommen ligger det imidlertid en rekke rettssaker.

– Det har vært masse rettssaker, og vi har vunnet alle, sier Hove, som gjennom Realforum eier 69,99 prosent av Zachariasbryggen, og samtidig har opsjon på å kjøpe resten.

I en årrekke kjøpte og utviklet Hove også flere eiendommer sammen med Tom Rune Pedersen. I dag har de minimalt med kontakt.

– Jeg har ikke så lyst til å gå inn på dette, men det hender jo at ting tar slutt. Vi hadde forskjellig oppfatning av hvordan dette skulle drives videre. Istedenfor å bare inngå kompromisser, bestemte vi oss for å dele det opp. Men dette var bare en del av eiendomsvirksomheten; jeg hadde i tillegg mange egne eiendommer gjennom Realforum.

Opptur med Hotel Norge

Vi går de få hundre meterne fra Hoves kontor bort til Hotel Norge. Han har allerede vist oss to innrammede oppslag fra Dagens Næringsliv: Hotelltesten før oppussingen ga 13 av 30 poeng, mens score etter oppussing er 28 poeng. Resepsjonen er flyttet opp i andre etasje, mens det i første etasje er café. Dermed kommer gjestene først inn i et livlig område.

I helgene er det også DJ på Café Norge, og da må gjestene gå gjennom en fest når de skal inn eller ut av hotellet. For 3 måneder siden var også spa-anlegget med svømmebasseng klart. Dermed er Hotel Norge 100 prosent ferdig. Hove har vært tungt involvert i planleggingen av det nye hotellet.

– Jeg har brukt tusenvis av timer her. Du må være hands on, ellers blir det ikke bra. I så fall er det flaks.

Hardt og målrettet arbeid

Noen dager etter intervjuet ringer Geir Hove.

– Det var en ting jeg tenkte på, og som kanskje ikke kom så godt frem da vi snakket sammen. Det er liten forskjell på suksess og fiasko. For meg har det gått mye stang inn, men det har vært mye stang ut også. Det har jeg børstet av meg og fortsatt. Den store hemmeligheten for å oppnå suksess er hardt og målrettet arbeid over lang tid. Hvis man kjemper og står på, går det bra med veldig mange til slutt. Mange av dagens ungdom vil gjerne ta «the easy way», men det finnes ingen «easy way».