En scene for befolkningen med mennesker og liv

Estate Magasin har gitt arkitekt og partner Celia Glanfield i MAD Bergen oppgaven med å finne ut hva hun selv mener er verdens vakreste bygg. Og selv om hun umiddelbart tenker på flere vakre klassikere og spektakulære bygg, er det et helt annet bygg hun stopper opp ved i sin tankeøvelse – om og om igjen.

– Jeg har derfor valgt et bygg, Bergen stasjon, som jeg har brukt selv uendelig mange ganger, men sjelden sett på spesifikt med «arkitektøyne». Bygget er mest kjent på folkemunne og ved tidligere navn som «Bergen Jernbanestasjon», sier Glanfield og fortsetter:

– Når jeg konkret skal sette fingeren på hva som er vakkert med akkurat dette bygget, er det kanskje nettopp at det er vanskelig å beskrive det, som gjør det vakkert. Det vakre berører noe som er kjent, men samtidig det ukjente som man ikke forstår helt. Det vakre er relativt og subjektivt. Det er knyttet til følelser. Opplevelser. Hvis jeg begynner med å definere hva jeg selv ser på som vakkert og skal kunne beskrive det fra et personlig ståsted, så må jeg velge et bygg og et sted som taler til minnene mine. Et bygg som jeg selv har brukt direkte, over tid, og i ulike situasjoner i livet. Et bygg som ikke bare er vakkert i seg selv, men som faktisk har en evne til å skape noe vakkert. Noe mer enn et bygg. Det er et bygg som «alltid har vært der». Som en bakgrunn for liv som utspiller seg i ulike faser, sier Glanfield.

Hun mener årsaken til at hun hele tiden kommer tilbake til Bergen stasjon, er at det i stor grad berører hva hun mener er god arkitektur og at det berører hennes motivasjon for å være arkitekt. – Bygget gjør ikke noe veldig stort ut av seg i seg selv, men fungerer som en scene, og har en åpenhet opp mot menneskene og livene som utspiller seg der. Jeg mener opplevelsen av ulike bygg er veldig subjektivt og vi bærer alle med oss en kulturell og emosjonell bakgrunn. Vi har alle en historie. Dette er med på å spille inn på hvordan vi opplever bygget. De individuelle historiene vi bærer med oss, spiller inn på om stedet blir noe mer enn bare gulv, tak og vegger.

Bergen stasjon ble åpnet i 1913, fire år etter Bergensbanen. Stasjonen ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland og er utført i et middelalder-inspirert formspråk med innslag av jugendstil.

Første møte med byen

Celia Glanfield flyttet fra Bodø til Bergen da hun var 18 år uten å vite at hun skulle ende opp som arkitekt. Hun husker fortsatt sitt første møte med byen som om det var i går, og dette utspilte seg blant annet gjennom den gamle togstasjonen i Bergen.

– Opplevelsen av den regntunge atmosfæren, fargene, steinen, de fargerike paraplyene, Marken og innover til Vågen. Alle disse tingene gjorde sterkt inntrykk. Opp gjennom årene har stasjonen blitt brukt til ulike reisemål. Mine minner er knyttet til forventningene og følelsene ved å reise til Voss for å møte venner, til Oslo for å gå på konsert, natt-toget og skiturer med kollegaer.

Hun mener det ligger mange følelser knyttet til alle opplevelsene som er forbundet med reising, noe som merkes når man er inne i hallen.

– Det er noe med den mellomfasen. Der man venter. Der tiden står stille men samtidig vet man at noe skal skje. Man er på vei fra ett sted til et annet og i den mellomfasen er det akkurat som man fjerner seg litt fra plikter og gjøremål og bare «er». Siden togstasjonen som regel ikke er målet i seg selv, er det noe som skjer med mennesker i en slik situasjon. Det oppstår en form for åpenhet for situasjonen. En midlertidighet preger atmosfæren. Man har ikke nådd målet sitt. Alt kan skje. Ingenting kan skje. De øyeblikkene er det viktig å gi rom for. Rom med omtanke. Og dette gjør etter min mening togstasjonen i Bergen. Omtanke og luft og bakgrunn for de verdifulle øyeblikkene der tiden står stille. Rom for å puste. Rom for å se menneskene rundt seg. Luften inne i hallen er et pusterom mens menneskene raser igjennom. Både den individuelle opplevelsen samt de møtene mellom mennesker som oppstår da er unike og verdifulle, sier Glanfield.

Toghall

MAD Bergen-arkitekten og partneren trekke frem at Bergen stasjon er en såkalt «sekkestasjon» med en stor toghall.

– Stasjonsbygningen er et symmetrisk anlegg med tre fløyer som danner en U-form i enden av toghallen. Toghallen er stor og romslig, men samtidig ikke så stor at man føler seg bortkommen. Man har oversikt, og alle som befinner seg inne i hallen får sin plass. Toghallen er en buet fagverkskonstruksjon i stål med store overlysfelt og skifertekking. Ut fra toghallen går to lange, smale plattformoverbygg mellom sporene. De er bygget av Y-formete stålbjelker som bærer et glasstak. Det store buede taket samler menneskene inne i hallen. Den murte bakveggen som skiller hallen fra vestibylen fungerer som et nøytralt bakteppe for det som skjer i forgrunnen. Ingen elementer gjør noe spesielt mye ut av seg. Men elementene er tydelige- og harmonisk sammensatt og dette er med på å forsterke opplevelsen av at det er menneskene som er i senter, fortsetter Glanfield.

Hun mener en viktig del av det som gjør hallen vakker, er alle dens kontraster og møtet mellom dem:

– De som sitter tålmodig og venter møter de som løper av sted. De som har levd en stund, og kjenner denne togturen som en nær venn, møter de som har sin første tur ut av Bergen med skoleklassen sin. Det mørke opp mot det lyse. Mur opp mot stål. Gjennomsiktighet opp mot tetthet. Et solid bakteppe, bakvegg der man ser hva som skjer til enhver tid- opp mot en fadet utsikt der togene forsvinner inn i ukjente uopplevde opplevelser i horisonten, i enden av tunellene.

Fungerer uavhengig av reisefunksjon

Noe av det som gjør at Glanfield liker Bergen stasjon så godt, er at den ikke bare utgjør en mellomfase i forbindelse med reiser.

– Den er som et by-gulv med et inkluderende tak. Mye av grunnen til at den fungerer så godt og er så tilgjengelig, er åpenheten til de ulike langsidene. I kontrast til den bastante og tunge fronten, fungerer de ulike sidene med sine små portaler som åpninger til hverdagslivet. Det er snarveier man bruker for å komme seg fra hjemmefra til butikken. Fra tur på Fløyen til bybanen. Det er ikke automatiske skyvedører som stenges ved midnatt som i et kjøpesenter, men faktiske fysis ke åpne portaler i sideveggene som gir rom for bevegelse på tvers av funksjon.Dette skaper en interaksjon i program og gjør at gulvet fungerer som en forlengelse av bygulvet. Det er i dette møtet mellom det spesielle ved å reise og det hverdagslige det magiske skjer. Det bidrar til å skape et tredje element, det man ikke klarer å sette ord på fordi det ikke er definert. Ved hvert av disse møtene oppstår noe unikt og det er denne verdien av det unike øyeblikket som definerer det vakre, sier Glanfield.

Original og fredet

Stasjonshallen er ifølge MAD-arkitekten den eneste av toghallene i Norge som fortsatt er i sin opprinnelige form og funksjon, Den ble fredet den femte mars i 2003 og ha kulturhistorisk verdi som et eksempel på hvordan jernbanen bygde for å ivareta ulike funksjoner og å gi virksomheten sin status.

– Togstasjonen er ikke bare inngangen til Bergen, men representerer og i stor grad det Bergen står for. Det ærverdige solide, men samtidig folkelige og tilgjengelige. Plassert med langsiden mot fjellsiden munner den direkte ut i Marken, videre inn til Vågen og blir til slutt tatt imot av innseilingen til Bergen. Bygget står side om side med biblioteket som utstråler samme monumentalitet og som også er en viktig samfunnsinstitusjon i Bergen. Bygget står videre i forlengelsen av kunst og kultur aksen ved Lille Lungegårdsvannet som strekker seg mot Bergen sentrum. Mot fjellsiden hviler det seg mot alle småhusene og alle menneskene som lever sine liv i de. Opplevelsen av bygget er ulikt fra hvilken side man møter det fra. På mange måter oppleves det som et bygg som definerer sentrumskjernen. Om man beveger seg mot bygget fra sørsiden der togene kommer fra opplever man i større grad byggets forlengelser, påbygg og endringer det har gått igjennom. Det forteller en historie om at selv om bygget er som en solid grunnstein i samfunnet er historien i endring og bygget har levd og tilpasset seg den.

Hun mener Bergen stasjon er en hyllest til verdien av de mobile knutepunktene rundt om i verden og gir en bevissthet til hvordan disse er med på å gi en ekstra dimensjon og et ekstra lag til hverdagsarkitekturen og til hverdagslivet til folk.

– Det er slik jeg ønsker å jobbe med arkitektur selv. Jobbe med hverdagsarkitekturen på en måte som gjør at den blir en del av drømmene dine. Ikke nødvendigvis noe spektakulært som mennesker oppsøker kun for å se på estetikken og de ytre faktorene, men som en verdig bakgrunn for livet ditt. Det du ikke tenker over er der, men som allikevel fester seg der. I minnene dine, avslutter Celia Glanfield.