Fra byens verste slum til de høyeste leieprisene

1Bukta mellom Akershus Festning, Tjuvholmen og Råshuskaia ble kalt Piperviksbukta i gamle dager. Innerst inne lå Pipervika, et navn som kan stamme fra da brigademusikkens fløytister (pipere) på Akershus var blant dem som bodde der.

Opprinnelig gikk sjøen mye lenger inn enn i dag, men gjennom århundrene ble stadig mer av bukta fylt ut. Arbeiderne som begynte på Akerhus festning mot slutten av 1200-tallet kan ha vært de første som slo seg ned i Pipervika, og det er naturlig å tro at også fiskere gjorde det samme. Men de første faste bosettingene kom ikke før innbyggerne i Oslo ble tvangsflyttet etter bybrannen i 1624. Den største av flere bybranner slukte da nesten alt som var av trehusbebyggelse, og kong Christian IV bestemte dermed at byen skulle gjenreises i dagens Kvadraturen - under navnet Christiania.

Hva folk mente spilte ingen rolle, kongen pekte ut beliggenheten trygt beskyttet av festningen. Bosettingen som dukket opp i brannruinene på andre siden av Bjørvigen beholdt navnet Oslo og tilsvarer i stor grad dagens Gamlebyen.

Christiania skulle bygges i mur for å begrense brannfaren. Påbudet medførte imidlertid høye byggekostnader og mange ga blaffen. Først etter bybrannen i 1686 ble murtvangen håndhevet, men selv om kongen tvangsflyttet folk til Kvadraturen grodde det godt i områdene rundt. Svært mange mennesker hadde ikke råd til å bosette seg i byen hans. Særlig var Pipervika, Vaterland og Grønland populære steder å slå seg ned på for mange av dem, om enn ikke til byborgernes store glede.

Store prisforskjeller

Det var et tydelig sosialt og økonomisk skille mellom dem som bodde innenfor byvollene, i kjøpmannsdistriktet, og de som bodde utenfor. Branntaksten 1661 viser at gjennomsnittlig verdi for hus i Kvadraturen var 470 riksdaler (3,3 millioner 2021-kroner). I Vaterland var det vanskelig å finne noen hus taksert til mer enn 60 riksdaler, og 121 av de 168 husene der var taksert til mindre enn 6 riksdaler. Rådhusgata 1 i Kvadraturen (Kirkens Hus i dag) var samlet taksert til 2.200 riksdaler i 1766 (15,5 millioner 2021-kroner). Til sammenligning fikk en fisker 1 riksdaler for 18 kilo fisk.

En ufaglært arbeider kunne tjene 16-24 skilling dagen (96 skilling i 1 riksdaler). På et år kunne en gruvearbeider tjene 50 riksdaler. Ei tjenestejente hos en bonde tjente 5-6 riksdaler i året. Ei fin kåpe eller en hest kostet 7 riksdaler. 15 kilo storfekjøtt kostet 1 riksdaler, like mye som ett kilo sukker eller 3 kilo tobakk. 140 liter mel kostet 3 riksdaler.

Flytt til byen, ellers ...

I 1635 fikk folk i Pipervika og Vaterland beskjed om å pelle seg vekk og i 1646 ble det krevd at de beste menn skulle flytte inn i byen. Resten skulle "reise tilbage did, hvorfra de ere komne". Få brydde seg, men i 1658 brast tålmodigheten til stattholder Niels Trolle som befalte at Pipervika og Vaterland skulle brennes. Imidlertid oppsto det nye samfunn også i disse brannruinene, for det var tydelige sosiale og økonomiske forskjeller på folk som bodde i byen og utenfor. Tre år etter nedbrenningen sto 64 hus i Pipervika, akkurat like elendige som de foregående.

Oppblomstringen av den ulovlige og uønskete forstaden Pipervika, som ble innlemmet i byen først i 1859, preget Christiania i 300 år. Siden innbyggerne til alle tider hadde dumpet avfallet fra husholdninger og latriner i sjøen vokste det etterhvert frem nytt land der, men så sent som i 1838 ble området skildret som gjørmete og stinkende. Det ble også foretatt bevisste utfyllinger for at byen kunne bruke de nye arealene. Kombinasjonen av soldater, fattigfolk, sjøfolk og dårlige boforhold medførte at Pipervika ble blant byens verste slumområder. Fra 1800-tallet var den offentlige prostitusjonen i bydelen beryktet, og som i de andre forstedene, preget av fattigdom og nød med mange alenemødre, farløse barn og enker.

Eksplosiv vekst

Christiania var i begynnelsen en liten by med 11.000 innbyggere i 1815 – mot 73.000 i Stockholm og over 100.000 i København. Men så sa det pang og Norges hovedstad opplevde en befolkningsøkning på 164 prosent frem til 1850 – størst vekst av alle de større byene i Norden. Da 1800-årene gikk over i 1900 bodde 250.000 mennesker i Kristiania, Bergen hadde 79.000. På bare 100 år vokste hovedstaden fra 16.815 innbyggere, inkludert i forstedene, til en kvart million mennesker. Denne hinsides veksten kom var først og fremst et resultat av byens hovedstadsfunksjon, med alle gode og mindre gode sider av saken.

Prostitusjon florerte

Selv om prostitusjon var forbudt ble den regulert av myndighetene i 50 år fra 1840. Bystyret ga opp kontrollen og ansatte to politileger for å sjekke kvinnene. Da var det å gå til Pipervika politistasjon, Møllergata 19 eller Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36. Kvinnene måtte også bo i bestemte områder og hus i byen, som i Pipervikas Mellemgata, Bakkegata og Vinkelgata.

I 1850 skal det ha vært 17 bordeller i området, flere med skjenkebevilling. Også feststrøket rundt Klingenberg bidro til sitt, med gamle røtter i vertshuset Klinchenberg som var beryktet for fyll og kriminalitet allerede på 1600-tallet. I takt med at bebyggelsen og havnevirksomheten i Pipervika vokste, økte også antallet skjenkesteder og med det de mørke sidene av samfunnet. På 1830-tallet skulle stedet bli mer respektabelt, da ble Klingenberg Festsal, Klingenberg Theater og Apollosalongen oppført av ny eier. Han tilbød anstendig underholdning som teater, konserter, folkefester og utstillinger. Men evig eies kun et dårlig rykte. Underholdningen på den 20 mål store tomta omtrent der Høyres Hus ligger i dag var populært blant byens underklasse, og borgerklassen ville dermed ikke menge seg med et simpelt publikum.

Etter å ha kikket inn i en dansesal på 1870-tallet kommenterte forfatteren Rudolf Muus at:

"Damerne var av en mer enn tvilsom art, og herrerne hadde under dansen sine piper i munden og dampet løs og røken blandet sig med støvskyen, som gjøv i veiret under de dansendes føtter. Av og til kom en mand og slog vand ind mellem de dansende. Atmosfæren var mer enn frygtelig".

Byen får tivoli

I 1877 tok en ny eier over Klingenberg og byttet navn til Christiania Tivoli etter inspirasjon fra København. Den gamle festsalen fra 1830 ble Tivoli Theater. Ti år senere kom nok en eier inn, og Sirkusbygningen ble reist i 1895 på hjørnet av Klingenberggata og Bakkegata – midt i dagens Olav Vs gate. Det var 32 meter fra manesje til kuppelens høyeste punkt og sitteplass til 2.600. Her var det sirkus, pantomimer og konserter. I 1920-årene åpnet danserestauranten Røde Mølle med navn etter legendariske Moulin Rouge i Paris.

Litt lenger opp i Vika vokste Røverstatene frem mellom Drammensveien og Ruseløkkveien på 1840-tallet. Forstadsbebyggelsen gikk langs tre gater som ble kalt Algier, Tunis og Tripolis - hentet fra de nordafrikanske barbareskstatene som drev piratvirksomhet i Middelhavet og brukt på folkemunne på grunn av de lovløse tilstandene i slumområdet. Samfunnsforskeren Eilert Sundt skrev på midten av 1850-tallet om ekstrem fattigdom og lovløse tilstander i Vika.. 285 familier med 1485 personer delte på rundt 165 kjøkkener. I hvert rom i husene bodde gjennomsnittlig fire personer. Å ha en uregulert og forfallen slum som nærmeste nabo til Slottet ble imidlertid langt fra applaudert og hele området ble fra 1874 kjøpt av Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelsen – Algierkompaniet på folkemunne. De rev slummen i 1880-årene og erstattet den med luksuskomplekset Victoria Terrasse og basarene i Ruseløkkveien.

Forhatt område

Pipervika ble i alle disse årene mer og mer forhatt av borgerskapet. Den lange rekken med bygårder som ble bygd langs Sjøgata fra Vestbanestasjonen til Tordenskiolds plass for å hindre innsyn klarte å skjule elendigheten bak en stund, men den var godt synlig fra Slottet og Victoria Terrasse. Helt opp til 1960-tallet hang restene etter Vika-slummen igjen. Man snakket om sanering i flere år, men det ble ikke fart på sakene før i 1916 da ordfører Hieronymus Heyerdahl fikk gjennomslag for et nytt rådhus i Vika. Her kunne man slå to fluer i en smekk: Et nytt ansikt utad for sjøfartsbyen, og å fjerne slummen i Vika en gang for alle. Mye av bebyggelsen ble imidlertid ikke revet før 1950- og 1960-tallet, og med unntak av Vestbanestasjonen som ble bygd i 1872 eksisterer ikke noe av det opprinnelige.

Resten er historie som det heter, og med saneringen gikk Vika sakte men sikkert over fra ukontrollert bebyggelse uten noe som helst regulering til å bli byens dyreste kvadratmetre.

Kilder: Aftenposten, Dagsavisen, Forskning.no, Lokalhistoriewiki, Oslo byarkiv, Norges Bank