Det brant så mye og kraftig i Kristiania at trehus ble forbudt

Bybrannen i 1624 som la Oslo øde er nok den mest kjente fordi den førte til oppbyggingen av Christiania i dagens Kvadraturen. Men den første bybrannen vi vet om kom allerede i 1137 da kong Erik Emune av Danmark plyndret Oslo og tente på alt han så.

Siden brant det godt og ofte gjennom århundrene, blant annet ble Kongsgården flammenes rov både i 1223 og 1254. Svenskene som tok Akershus festning i 1308 tente samtidig på byen, og i 1352 brant det meste unntatt skjenkestuer ved havna. I 1523 fyrte den svenske invasjonshæren opp byen, men i 1567 var det innbyggerne selv som tente på for å hindre at den falt i svenske hender under beleiringen av Akershus.

I 1611 forsvant 55 bygårder, og 17. august 1624 legges Oslo fullstendig i aske. Etter brannen bestemte kong Christian IV at byen skulle flyttes fra det som i dag er Gamlebyen og gjenoppbygges ved Akershus festning på vestsiden av Bjørvika.

Innførte murtvang

Han innførte dessuten murtvang for første gang i Norge. Det ble gitt dispensasjon for utmurt bindingsverk fordi rene murhus var så dyre at bare de mest velstående hadde råd til å bygge dem. Mange bygde likevel ulovlige trehus uten at myndighetene grep inn, og fra 1657 ble det tillatt med trehus i de nye kvartalene på utfylt grunn i Bjørvika.

Men flammene lot seg ikke stoppe, og etter bybrannen i 1708 ble kravet om murtvang innskjerpet og håndhevet selv om utmurt bindingsverk fortsatt var tillatt. Da alle byens eiendommer ble branntaksert i 1766 var ca. halvparten av husene av bindingsverk, 30 prosent av lafteverk, og bare 20 prosent av massiv mur.

Murtvangen innen bygrensa førte til rask fremvekst av forsteder utenfor. Etter hvert som forstedene ble innlemmet i byen gjennom flere byutvidelser på 1700- og 1800-talet, gjaldt murtvangen stadig et større område.

Flere kvartaler forsvant

Så, 14. april 1858, tok det fyr i Dronningens gate 21. Da røyken lettet manglet 40 bygårder i Kvadraturen.

Restene er dokumentert med fotografier.

Brannen begynte visstnok over gata fra Kirkeristen der brannvakta holdt til. Tre sentrumskvartaler ble lagt i aske mellom Karl Johans gate og Prinsens gate, og mellom Skippergata og Kongens gate. I tillegg ble de nærmeste kvartalene delvis rammet.

De nedbrente kvartalene inneholdt flere forretninger eid av prominente borgere, foruten leiligheter, verksteder og staller.

Brannen som oppsto ved etter midnatt tok over 14 timer å kontrollere. Ifølge rapportene begynte den i Lille Kirkebakke som gikk opp fra Dronningens gate 21 ved Hotel Scandinavie og svingte ut i Karl Johans gate. Brannvakta ble varslet først, så ble befolkningen varslet med brannskudd fra festningen, ringing med klokkene i domkirka og såkalte skraller i gatene.

Konsekvensene

Antall husløse kom opp i nærmere 1.000. Blant dem som mistet hjem og forretning var noen av byens mest profilerte forretningsmenn, som Hans Gulbranson, Fritz Heinrich Frøhlich og konsul Peter Petersen. Skadene er anslått til en verdi av 226.000 speciedaler. Summen er vanskelig å omregne til dagens verdi, men til sammenligning hadde bare 8-10 personer i Kristiania, toppsjiktet av de mest velstående, tilsvarende formuer.

I 1858 stod Kristiania foran kraftig byvekst med industrialisering og modernisering, og brannen ble derfor en lærepenge som bidro til forbedringer av blant annet byens brannvesen og vannforsyning. I tillegg ble det fart over boligbyggingen utenfor sentrum, blant annet i Homansbyen.

Selv om det har vært mange store branner i byen i ettertid, for eksempel da 42 trehus på Majorstua brant opp, omtales den i 1858 som den siste bybrannen. De nedbrente kvartalene ble hurtig bygd opp igjen. Den mest prominente av disse er Karl Johans gate 12.

Kilder: Oslo Byleksikon, Oslo Museum, Nasjonalbiblotekets arkiv, Store norske leksikon.

Bilder: Carl Christian Wischmann, Mathias Hansen.