Ekstremvær - Ansvar for skader og sikring av byggeplassen

Overordnet

Partene har en varslingsplikt og en lojalitetsplikt ovenfor hverandre ved fare for skade ved f.eks. varslede ekstremvær. Varslingsreglene skal både sikre kontraktuelle posisjoner, materielle verdier og ivareta hensynet til liv og helse. Etter standarden skal partene varsle hverandre dersom de kjenner til forhold som kan medføre skade på eiendom eller miljø og som nødvendiggjør tiltak som ikke allerede følger av kontrakten.

Fokuset for både entreprenør og byggherresiden må være å forebygge at det som følge av vær-relaterte hendelser ikke oppstår skade på konstruksjonene under oppføring eller utenforstående. Det har de seneste tiårene blitt et mye større fokus på sikkerhet på byggeplassen, men hvor plasseres ansvaret for sikkerheten – både praktisk og økonomisk – hvis det skjer en ekstremværhendelse.

Dersom det ikke foretas tilstrekkelig sikring, vil det være kostbart - og i verste fall også farlig for både personell involvert i byggeprosjektet og for utenforstående. Ofte er det både store og tunge materialer, kjøretøy og uferdige byggverk, stillaser mv. involvert. Disse vil kunne forårsake skader på andre tilliggende konstruksjoner, infrastruktur eller mennesker. Med denne bakgrunn har flere av standardkontraktene bestemmelser som forplikter den kontraktspart som oppdager at det er fare for skade på en byggeplass – for eksempel på grunn av ekstremvær – til å iverksette alle de tiltak som er nødvendig for å hindre at skade oppstår.

Umiddelbare sikringstiltak

I NS8405 og NS8407 finnes det bestemmelser om dette i hhv 42.4 og 49.4 hvor det reguleres hvem som har ansvaret for å iverksette «umiddelbare tiltak» for å avverge øyeblikkelig skade. Dette er i teksten konkret relatert til skade på person, eiendom eller miljø. Det etterfølgende oppgjøret skal foretas ved at den part som hadde «interessen» av at tiltaket ble iverksatt skal dekke kostnadene.

I forbindelse med spørsmålet om hvem som har ansvaret for sikring av byggeplass ved ekstremvær er spørsmål om ekstremvær er å anse som en fare for øyeblikkelig skade som krever det standarden betegner som «umiddelbare tiltak». Ofte vet man jo i forkant at ekstremværet vil komme, og man vil da ha tid på seg til å iverksette forebyggende tiltak. Er det da tale om en øyeblikkelig skade som krever umiddelbare tiltak? Ordlyden i standarden tilsier at varslet ekstremvær ikke i seg selv er å anse som en fare for øyeblikkelig skade. Ekstremvær er noe man vet om før det kommer, og det blir derfor lite naturlig å snakke om en skade man «oppdager», slik standarden gjør.

Øvrige sikringstiltak

Standarden regulere byggherrens og entreprenørens hovedansvar og har tydelige skillelinjer. Ut fra disse har entreprenøren ansvaret for sitt kontraktsarbeid og egne materialer inntil dette er formelt overtatt av byggherren. Risikoen for selve byggverket og skader på dette er derfor i utgangspunktet klart fordelt.

Ved fare for skade som ikke kan avhjelpes ved å følge fremgangsmåten i kontrakten, noe som ofte vil kunne være tilfelle, må entreprenøren varsle byggherren. Ved slik varsling skal entreprenøren avvente til han får instrukser fra byggherren om hva må gjøre. Dette såfremt det ikke er snakk om fare for øyeblikkelig skade hvor entreprenøren må handle med en gang slik vi har beskrevet ovenfor.

Dette betyr at i tilfeller hvor det er fare for skade f.eks. ved varslede ekstremvær, og det ikke er tale om øyeblikkelig skade, skal entreprenør varsle byggherre og avvente instruks fra denne. Byggherren må derfor være forberedt på dette og ta grep om varselet og i samarbeid med entreprenøren forsøke å finne en løsning. Deretter skal entreprenøren følge opp instruksene fra byggherre og iverksette tiltak. Gjør entreprenøren det på en aktsom måte er han ikke ansvarlig hvis det skulle oppstå skade i ettertid på tredjemanns eiendom. Varsler han derimot ikke byggherren, og skade oppstår som følge av manglende varsel fra entreprenør, er det entreprenør som er ansvarlig. Da er både manglende varsel og uaktsomhet to selvstendige grunnlag for ansvar hos entreprenør.

Hva med annet enn selve konstruksjonen, slik som materialer og utstyr? Sikring av dette normalt ikke byggherrens ansvar. Det betyr at hvis manglende sikring av utstyr medfører skade på tredjemanns eiendom er det et ansvar entreprenøren må bære. Dette er naturlig ettersom det er entreprenøren som styrer og kontrollerer byggearbeidene, og dermed har ansvaret for det som skjer på byggeplassen. Unntak gjelder hvis partene har forskjøvet ansvaret eller rollefordelingen i kontrakten eller den andre parten har opptrådt erstatningsbetingende. Det er derfor viktig å være bevisst på at endringer i kontrakten kan få utilsiktede konsekvenser..

Det er av ovennevnte grunner også svært viktig at entreprenøren har sine forsikringer i orden – noe han også oftest er forpliktet til etter kontrakten.

Kostnadene

Spørsmålet er videre hvem av parten som bærer kostnadene. Etter standarden er det den parten som har interesse av at tiltaket iverksettes som skal betale de nødvendige kostnadene. Dette betyr med andre ord at det er den parten som etter kontrakten er ansvarlig for å dekke skaden som skal betale for tiltakene.

Standarden er slik at det ofte vil bli entreprenøren som har interesse av sikre fordi det er entreprenørens ansvar å ivareta kontraktsgjenstanden inntil overtakelse. Entreprenøren kan derfor i utgangspunktet ikke kreve denne typen tap dekket av byggherren, men må eventuelt fremme krav mot eget forsikringsselskap. Det vil trolig – for å unngå konflikter og ta høyde for fremtidens vær – være nyttig om man i en revisjon av standardkontraktene og i utsatte områder vurderer hvordan dette skal håndteres.

Særlig om skader på utenforstående

Standarden har bestemmelser som regulerer ansvaret mellom partene for det tilfelle at entreprenørens aktivitet forårsaker skade på miljø, tredjemanns person eller eiendom. Sistnevnte er f.eks. aktuelt dersom materialer eller utstyr osv. ikke er tilstrekkelig sikret og velter, blåser eller på annen måte forårsaker skade på tilliggende eiendommer. Hvem har da ansvaret for skaden? Er det byggherren eller entreprenøren? Etter standarden er det byggherren som er ansvarlig for skade på tredjemanns eiendom hvis entreprenøren har opptrådt i overensstemmelse med kontrakten. Unntak gjelder hvis entreprenøren ikke har overholdt varslingsplikt. Av dette kan vi trekke den konklusjon at entreprenøren ikke er ansvarlig såfremt han har fulgt fremgangsmåten etter kontrakten eller instrukser fra byggherren på en aktsom måte.

Oppsummert – hva bør gjøres?

Ut fra disse utgangspunktene fremstår det også som rimelig at hovedregelen må være at entreprenøren sikrer byggeplassen. Det vil imidlertid i fremtiden bli nødvendig å vurdere hvorvidt kontrakter som gjelder arbeid i nærheten av eller i spesielt utsatte områder (ras, flom, vind mv.) bør inkludere bestemmelser eller vederlagsmodeller ut over force majeure reguleringene som tar høyde for risikoen ved ekstremvær-hendelser. Modeller for dette så i forbindelse med Covid-epidemien og krigsutbruddet i Ukraina, der partene delte på de økonomiske konsekvensene. Herunder kan vurderes om det skal inntas eget vederlag i rigg og drift kapitlet for prising av ekstraordinære sikringstiltak som skal foretas uansett eller i gitte tilfeller – og hvor byggherren bestiller nødvendige arbeider eller beredskap. Dette både for å øke sikkerheten, sikre verdier mot skade både forberede disse og ikke minst skape forutberegnelighet for partene dersom en slik hendelse skulle inntre. Det kan også hende at forsikringsselskapene vil kreve en type regulering av dette ansvaret. Ved en revisjon av de sentrale standardene for entreprise på land bør det også vurderes om det skal gjøres justeringer i gjeldende reguleringer, hvor man helt eller delvis trekker dette ut av force majeure bestemmelsene og ser hen til en risikofordeling ala grunnforhold eller prosjektering.