Juss:
VIKTIG MED OVERSIKT: Utleiere og leietakere bør ha god oversikt over reguleringer og fallgruver når man inntar bestemmelser i avtalene om rett til videre muligheter for å forlenge leieforholdet etter avtalens utløp, skriver advokat Tonje Bellingmo Onsøien.
Dette bør du vite om forlengelsesklausuler i næringsleiekontrakter
Forlengelsesklausuler er ofte en kilde til konflikt dersom klausulenes innhold ikke er utformet på en presis og klar måte. Klausulen innebærer en regulering av partenes rett til å forlenge avtaleforholdet, eller en rett til å forhandle om slik forlengelse.
Utleiere
og leietakere bør derfor ha god oversikt over typiske reguleringer og
fallgruver når man inntar bestemmelser i avtalene om rett til videre muligheter
for å forlenge leieforholdet etter avtalens utløp.
Ved
eventuelle kjøp av næringseiendom er det også viktig å ha kontroll på om det
løper leieforhold på eiendommen med slike forlengelsesklausuler, da det kan ha
påvirkning på den videre plan for forvaltning og drift av bygget. Et praktisk
eksempel er erfaringsmessig at en slik klausul kan vanskeliggjøre en
forhandlingssituasjon, da en rett til forlengelse kan være i strid med kjøpers
plan for videre utnyttelse av eiendommen.
For
en utleier kan en forlengelsesklausul ha stor verdi i form av stabile
leietakere og mindre ledighet av lokale. På en annen side kan en uheldig
utformet forlengelsesklausul ha store negative konsekvenser for utleier på
sikt. Denne type reguleringer innebærer langvarige begrensinger i eiers egen
rådighet over eiendommen. Og særlig dersom man ikke i den opprinnelige avtalen
har sikret rett til å justere leien, vil en forlengelsesklausul kunne ha svært
ugunstige økonomiske konsekvenser.
Loven
har ikke selv noen regler om denne type reguleringer, og det må derfor avtales
eksplisitt i hvert enkelt avtaleforhold for å være gjeldende. Utgangspunktet er
derfor også full avtalefrihet når det kommer til utforming av klausulene.
Forlengelsesrettighetene
kalles også ofte «opsjoner», «fortrinnsretter» eller «fornyelsesrettigheter». Begrepene
er ikke entydige, og kan føre til uenigheter og konflikter dersom det er uklart
hva rettighetene faktisk innebærer. I rettspraksis er det imidlertid ikke gitt
avgjørende betydning hvilket begrep som brukes i avtalen. Det er likevel vår
klare anbefaling at det angis tydelig angis hva partenes mener og legger i den rettigheten
som avtalen, og på hvilket tidspunkt og vilkår klausulen kan påberopes eller
utøves.
Forskjellen
mellom forlengelsesrett og forhandlingsrett
Vi
kan kategorisere forlengelsesrettene i hovedsakelig to typer rettigheter:
1. Ubetingede forlengelsesretter til å
forlenge leieperioden
2. En rett for leietaker til å forhandle
om forlengelse av leieperioden
En
forlengelsesrett kan utformes på forskjellige måter og har ikke et forutbestemt
innhold. Et eksempel kan være en klausul som angir «Forlengelsesrett til å
fortsette å leie på samme vilkår som tidligere». I praksis er den vanligste
reguleringen å fortsette å leie på samme vilkår, med markedsregulering av
leien.
Forhandlingsrettigheter
medfører derimot kun at utleier er pliktig til å forhandle med leietaker om
forlengelse, men ingen plikt til å videreføre leieperioden om enighet ikke
oppnås innen en angitt frist. Fordelen med denne type regulering er at partene
kan bli enige om betingelsene og leien før forlengelsesretten benyttes. Dette
reduserer risikoen for tvister om fastsettingen av vilkårene, men gir også
følgelig leietaker en mindre sikkerhet for at leieforholdet blir fornyet og på
hvilke vilkår.
Forlengelsesklausuler
– en potensiell kilde til tvist
Reguleringer
som egentlig skulle sikre forutberegnelighet og trygghet for utleier og
leietaker, kan ofte bli en kilde til konflikt ved avtale om forlengelsesretter,
opsjoner, forhandlingsretter og fortrinnsretter. Dette kan få negative
økonomiske og praktiske konsekvenser for partene.
Vi
i Codex ser at de fleste tvister går ut på hva som ligger i klausulen som man
har avtalt. I bransjen brukes de ulike begrepene for slike klausuler noe om
hverandre. Vi anbefaler derfor at man i kontrakten sier eksplisitt og tydelig hva
som ligger i den retten man har avtalt. Dette nettopp fordi den ene parten kan
tenke at begrepet har et annet faktisk innhold enn den andre. Leietaker vil for
eksempel gjerne hevde at man har avtalt en rett til videre leie, men utleier
vil ofte hevde at det kun er avtalt en rett til forhandling.
Partene
kan også havne i en langtekkelig diskusjon og rettslig prosess om man ikke har
regulert i kontrakten hva som skal gjøres dersom partene ikke blir enige om
reforhandlede vilkår. Begge parter er derfor tjent med en forlengelsesrett som
er utvetydig i både hva den går ut på, hvordan den skal utøves og hvordan
uenighet skal løses.
Artikkelforfatteren
er advokat i Codex Advokat Oslo.