Vedlikehold og vanskjøtsel

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Oslo bys innbyggere er stort sett lov-lydige og anstendige borgere, men noen klarer ikke å vandre langs den smale sti. De liker å ta fram sprayboksen og gå løs på trikkeholdeplasser, t-baner, husvegger og annet som maling kan feste seg ved. Dette opprører flertallet av byens borgere og politikerne – av ulike farger – har vært forente i sin kamp mot tagging og graffiti. Kommunen holder sin fane høyt og skryter av at de fører en null-toleranse-politikk på dette feltet. Men burde ikke en slik standhaftig holdning forplikte? Burde den ikke også gjelde kommunen selv?

Egne løfterBurde ikke kommunen være bundet av løftet om nulltoleranse, og sørge for at all offentlig eiendom var godt vedlikehold og ikke så ut som søppel? Det omvendte kan imidlertid se ut til å være virkeligheten. Oslo kommune har perfeksjonert den systematiske vanskjøtsel av egne eiendommer. I sine bestrebelser på å selge Tøyenbadet lot byrådet denne prakteiendommen stå og forfalle, noe som gjorde at ingen private kjøpere lot seg friste. Her var det ikke snakk om å sminke bruden før salget, her var det om å gjøre å ramponere henne. Nå har det politiske presset kombinert med fraværet av privat kjøpelyst, gjort at kommunen må ruste opp og renovere badet. Prisen blir mye høyere enn den ville ha vært hvis normalt vedlikehold hadde vært praktisert.

Lang listeIngierstrand bad vansmektes også. Dette praktfulle bade- og forlystelsesanlegget fra 1930-tallet er en perle i norsk funkisarkitektur og burde vært elsket av eierne. Men helt andre følelser ser ut til å dominere. Listen er lang og vond, og omfatter ikke bare store anlegg; også i det små svikter kommunen fundamentalt. Et eksempel er hva som skjer med eiendommer som kommunen avsetter til sitt Ungbo-prosjekt. I Vålerenggata ligger to tregårder fra slutten av 1800-tallet. Den ene fikk en brannskade og ble så tømt for beboere. Etter et par år bestemte kommunene seg for å renovere den, og satte inn håndverkere som satte den i stand. Det andre trehuset var ikke ødelagt av brann, ergo ble det ikke rørt. Det var bare forfalt som et resultat av manglende vedlikehold. Trehus som ikke males, ødelegges ganske raskt. Det rørte ikke håndverkene, og for hver dag som går nærmer det seg kondemneringsstatus. I dag er dette huset i særklasse bydelens dårligste vedlikeholdte hus. Det er en skam i en hver tenkelige forstand. For by-delens beboere som pusser og skraper på sine egne hus, som feier og måker, som vedlikeholder seg halvt i hjel, er dette den ypperste formen for respektløshet. Oslo kommune demonstrerer for sine innbyggere en type moral som de ellers ikke tillater for andre. Jeg er personlig mer plaget av at hus faller fra hverandre fordi eierne ikke gidder å passe på dem, enn graffiti på slitte murvegger. At det er våre egne myndig-heter som utøver denne vanskjøtselen er uhyre pinlig.

Aha-opplevelserNå finnes det imidlertid håp. Skolebyråden i Oslo har skjønt at dårlig vedlikehold er dårlig økonomi. Han har uttalt at kommunen i dag må betale formidable summer for unnlatelsessyndene i vedlikeholdet av skolene på 1980- og 1990-tallet. Nå trenger man ikke være spesielt begavet for å erkjenne gyldigheten i et slikt resonnement. De aller fleste helt normale mennesker vet at det er slik, det er derfor godt vedlikeholdt bygningsmasse er regelen der folk selv eier. Imidlertid er ikke Oslos politikere helt normale, og derfor må vi juble når de får denne formen for aha-opplevelser.Ennå mer kunne vi fått å juble for den dagen kommunens ledelse bestemte seg for at vedlikehold er normalt, og skal foregå helt uavhengig av aksjoner og presseoppslag. I lengden blir det patetisk å straffe fjortenåringer som sprayer ned hus-fasader når man selv lar de samme fasadene falle sammen. Å leve som man lærer er krevende, men i lengden det eneste som gir legitimitet.