Vederlagsjustering som følge av force majeure? Nå har Høyesterett sagt sitt

Saken sto mellom Indre Østfold kommune som byggherre og Boger Bygg AS som totalentreprenør, i en kontrakt basert på NS 8407. Totalentreprenør hadde fremsatt krav om vederlagsjustering basert på myndighetstiltak utløst av Covid 19-pandemien. Sakens kjerne var spørsmålet om totalentreprenør har krav på vederlagsjustering som følge av force majeure. Ingen av kravene førte frem.

Sakens krav knyttet til force majeure

Totalentreprenør fremmet tre krav som var basert på myndighetstiltakene som var foranlediget av Covid-19. Dette var krav om vederlagsjustering for økte kostnader til:

- Forsering,

- forlenget rigg og drift, og

- smittevernstiltak

Kravet knyttet til forseringskostnader var avledet av totalentreprenrørens krav om fristforlengelse, som totalentreprenøren mente var avslått. Totalentreprenøren hadde derfor iverksatt defensiv forsering.

Forseringskravet var dels forankret i forseringsbestemmelsen i NS 8407 punkt 33.8 og dels i NS 8407 punkt 15.2. Bestemmelsen gir totalentreprenøren rett til å påberope seg endringsreglene dersom det etter inngivelse av tilbudet skjer enderinger i lover eller forskrifter, eller det fattes enkeltvedtak som «innebærer at de avtalte kravene til prosessen (...) må endres».

For de øvrige krav var det sentrale rettslige grunnlaget NS 8407 punkt 15.2.

Byggherren gjorde gjeldende at Covid-19 er en ansvarsfritaksgrunn, for både byggherre og totalentreprenør. I relasjon til forseringskravet gjorde byggherren gjeldende at ingen av vilkårene var oppfylt. Det ble anført at totalentreprenør ikke hadde krav på fristforlengelse fordi det ikke var påvist at det ville oppstå forsinkelse på kritisk linje, eller mot dagmulktbelagte frister. Det var derfor verken påvist årsakssammenheng, eller et legitimt behov for forsering.

Covid-19 som force majeure-begivenhet og virkeområdet til NS 8407 punkt 33.3

Lagmannsretten la til grunn at Covid-19 var en force majeure-begivenhet – i alle fall for kontrakter som ble inngått før pandemien inntrådte – slik som var tilfellet i denne saken.

Lagmannsretten behandler deretter forholdet mellom NS 8407 punkt 33.3 (force majeure) og NS 8407 punkt 15.2. Det følger av NS 8407 punkt 33.3 første ledd at:

«Partene har krav på fristforlengelse dersom fremdriften av deres forpliktelser, hindres av forhold utenfor deres kontroll, så som ekstraordinære værforhold, offentlige påbud og forbud, streik, lockout og overenskomstbestemmelser.»

Bestemmelsen nevner uttrykkelig at offentlige påbud og forbud er en force majeure-begivenhet.

Lagmannsretten kom til at NS 8407 punkt 33.3 uttømmende regulerer spørsmålet om når en totalentreprenør kan kreve fristforlengelse som følge av en force majeure-begivenhet, hva enten begivenheten leder til myndighetstiltak eller ikke. Det følger av bestemmelsens femte ledd at partene ikke har krav på justering av vederlaget som følge av fristforlengelse etter bestemmelsen.

Lagmannsretten konstaterer at punkt 33.3 femte ledd avskjærer vederlagsjustering «som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelse». Totalentreprenør har krav på tid, men ikke krav på justering av vederlaget – i alle fall ikke for vederlagskrav som følge av forlenget byggetid.

Den part som skal erlegge en ytelse har krav på fristforlengelse, men ikke krav på vederlagsjustering. Dette innebærer at hver av partene bærer egne kostnader som følge av en relevant force majeure-hendelse, herunder egne kostnader i forlenget byggetid. På den annen side eksponeres ikke totalentreprenøren for dagmulkt.

Etter vårt syn er dette en riktig tolkning av bestemmelsen. Ordlyden er klar, og fortolkningen underbygges av reelle hensyn. Reglene om force majeure regulerer rettsvirkninger av begivenheter utenfor partenes kontroll. Konklusjonen synes også å være i samsvar med etablert juridisk teori.

Lagmannsretten reiser videre spørsmål om ordlyden i punkt 33.3, «som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelsen», åpner for at kostnader som ikke er en konsekvens av forlenget byggetid kan kreves dekket etter andre bestemmelser i standarden – som for eksempel NS 8407 punkt 15.2. Ved behandling av dette temaet påpekes at force majeure-begivenheter nærmest alltid vil føre til økte kostnader, for begge parter.

Lagmannsretten reiste også spørsmål om hvorvidt merkostnader, som følge av at det offentlig vedtar nye reguleringer og pålegg som går ut på å endre opprinnelig avtalte ytelser, kan tenkes å bli fanget opp av NS 8407 punkt 15.2 og således bli en byggherrerisiko. Spørsmålet kom imidlertid ikke på spissen ettersom totalentreprenørens krav knyttet til økt renhold og desinfeksjon var basert på myndighetsanbefalinger, ikke myndighetspålegg. NS 8407 punkt 15.2 fikk derfor ikke anvendelse.

Etter vårt syn ville resultatet blitt det samme i saken også for det tilfellet at de generelle anbefalingene var gitt som myndighetspålegg. Generelle myndighetspålegg som i prinsipp rammer byggherrer, totalentreprenører og samfunnet for øvrig på samme vis, må anses omfattet av force majeure-begrepet.

Bestemmelsen i NS 8407 punkt 15.2 må ses i lys av regelen i punkt NS 8407 14.4 som regulerer situasjonen der nye myndighetskrav endrer kravet til «kontraktsgjenstanden».

NS 8407 punkt 15.2, og punkt 14.4, bør forbeholdes myndighetstiltak som rammer byggeprosjektet konkret. Dette synes også å være i samsvar med etablert juridisk teori, og også de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsene.

Byggherrer er tjent med at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller relevante myndighetskrav ved overtakelse, også i de tilfeller det kommer nye myndighetskrav underveis i byggeprosessen. For eksempel nye støykrav knyttet til oppholdsområder som må løses med innkassing av balkonger. Det er rimelig at byggherren betaler for merkostnadene ved dette.

Krig, kontrakter og force majeure – leveringsproblemer hos underleverandører

Alternativet kunne være at totalentreprenør leverer i tråd med de krav som gjaldt da tilbud ble inngitt, uten å ta hensyn til nye myndighetskrav som kommer til underveis i prosessen. I et slikt tilfelle må byggherren i etterkant besørge at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller nye lovkrav. Dette siste vil være uheldig både av prosjekt- og samfunnsøkonomiske hensyn.

I relasjon til kravet knyttet til sykepenger/karantene, påpeker også lagmannsretten at de begrensede utgiftene til dette heller ikke er å anse som en merkostnad som er en byggherrerisiko.

Etter vår vurdering ville resultatet blitt det samme også for det tilfelle utgiftene ikke var å anse som begrensede. En sondring mellom begrensede og ikke-begrensede utgifter, har heller ikke støtte i ordlyden.

Lagmannsrettens vurdering av krav på fristforlengelse – kritisk linje

Krav om dekning av forseringsutgifter forutsetter blant annet at totalentreprenør har krav på fristforlengelse. Det følger av NS 8407 punkt 33.1 første ledd at «Totalentreprenøren har krav på fristforlengelse dersom fremdriften hindres» av byggherreforhold.

En tilsvarende formulering fremgår av punkt 33.3: «Partene har krav på fristforlengelse dersom fremdriften av deres forpliktelser hindres av forhold utenfor deres kontroll (…)».

NS 8407 punkt 33.5 gir nærmere regler om beregning av fristforlengelse, og det fremgår der at: «Fristforlengelsen skal svare til den virkning på fremdriften som forhold nevnt i 33.1, 33.2 eller 33.3 har forårsaket (…)».

Det følger av ordlyden at det må være årsakssammenheng mellom den relevante begivenhet som påberopes, og den fristforlengelse som kreves. Dette er også i tråd med Høyesterett sine retningslinjer i Hab-dommen, HR-2019-1225-A, jf. avsnitt 66 og avsnitt 106 flg..

Ved drøftelsen av kravet til årsakssammenheng viser lagmannsretten til retningslinjene i Hab-dommen, og fastslår deretter at det er totalentreprenør som må påvise «at det foreligger årsakssammenheng mellom pandemien og forsinkelse på reell kritisk linje i prosjektet».

Lagmannsretten definerte kritisk linje (noe upresist) slik:

«Den kritiske linjen er en kjede av koblede aktiviteter som påvirker prosjektets sluttdato direkte. Rekkefølgen av slike aktiviteter kan ikke legges om uten at dette får betydning for fremdriften. En hindring som ikke påvirker kritisk linje og heller ikke fremdriften, vil for eksempel være der totalentreprenøren uforstyrret kan utføre andre arbeidsoperasjoner, eventuelt på andre steder i bygget enn opprinnelig planlagt.»

Totalentreprenøren hadde ikke påvist forsinkelse på kritisk linje, og var derfor ikke berettiget til fristforlengelse.

Om artikkelforfatterne:

Per Gustav Lilleaasen er partner, Martine Skaar er advokat og Henrik Behrens er advokatfullmektig, alle Advokatfirmaet Føyen AS.