Utlegg på vegne av konsernselskap: Unngå at fradragsretten går tapt

Dommen er svært formalistisk og legger til grunn at det ikke er fradragsrett ved viderebelastning av kostnader i konsernet, med mindre det er inngått forhåndsavtaler om dette før kostnadene pådras.

Om dommen

Saksforholdet har sin bakgrunn i sammenslåingen av SATS (eid av danske Tryghedsgruppen) og Elixia (eid av Altor mfl.). De to eiergrupperingene inngikk en 'Combination Agreement' som forutsatte at det skulle skje sammenslåing over tid og gjennom flere trinn. Den nye strukturen skulle etableres ved at et nytt selskapet, HFN Group AS, skulle fungere som et holdingselskap for begge de tidligere konsernene. Det var reflektert i avtalen at dersom sammenslåingen ble gjennomført skulle transaksjonskostnadene bæres av dette selskapet. I motsatt fall skulle kostnadene fordeles etter en fastsatt nøkkel.

HFN Group AS overførte imidlertid sitt eierskap til et nytt heleid datterselskap (som ble til SATS ASA). Denne transaksjonen var ikke omtalt i 'Combination Agreement'.

I perioden mellom inngåelsen av 'Combination Agreement' og closing ble det pådratt om lag 45 millioner kr i ulike kostnader, i dommen angitt som følger:

· Juridisk, finansiell og kommersiell due diligence

· Transaksjonskostnader (datarom, forhandlinger etc.)

· Utarbeidelse og oppfølging av konkurransemelding

· Planlegging av sammenslåingen, herunder organisering, drift av IT-systemer og strategisk planlegging for den kombinerte gruppen, ekstern og intern kommunikasjon om sammenslåingen

· Kommunikasjonsrådgivning

De innleide rådgiverne hadde kontrahert med Altor, som løpende la ut for disse kostnadene. Etter at de konkurranserettslige forholdene var avklart, sendte Altor en faktura tilsvarende de samlede kostnadene til SATS ASA.

Skattekontoret nektet SATS ASA fradragsrett for noen del av kostnadene. Selskapet vant frem i tingretten, men tapte i lagmannsretten. I lagmannsrettsdommen konkluderes det med at kostnadene ikke skatterettslig kunne tilordnes SATS ASA, ettersom selskapet ikke var privatrettslig forpliktet til å betale for tjenestene. 

For ordens skyld presiserer vi at retten ikke vurderte om øvrige vilkår for fradragsrett var oppfylt.

Om tilordning av kostnader

Det skatterettslige tilordningsbegrepet handler om hvem som er skattepliktig for en inntekt og, motsetningsvis, hvem som eventuelt kan fradragsføre en kostnad. I tråd med rettspraksis har man tatt utgangspunkt i "hva som er den underliggende realiteten", jf. Herkules-dommen (Rt-2015-1260, avsnitt 50). I praksis har dette kriteriet blitt forstått slik at det ikke nødvendigvis må foreligge en ubetinget privatrettslig forpliktelse til å dekke kostnaden før den pådras.

I SATS ASA-dommen inntar lagmannsretten en langt mer formalistisk tilnærming og konkluderer med at SATS ASA ikke kunne tilordnes kostnaden fordi det ikke hadde en privatrettslig forpliktelse til å dekke kostnadene. Det er verdt å merke seg at lagmannsretten mener at denne forpliktelsen må foreligge før kostnadene pådras:

"Etter lagmannsrettens syn må en slik muntlig avtale være inngått før forpliktelsen til å betale for tjenestene overfor leverandørene av tjenestene oppsto, for at kostnadene skal tilordnes Sats ASA med skatterettslig virkning. Kostnaden, og den tilhørende retten til fradrag, oppstår samtidig med forpliktelsen til å betale kostnaden, jf. skatteloven § 14-2 andre ledd. En etterfølgende avtale inngått etter at kostnaden er pådratt, får ikke betydning for den skatterettslig vurdering.

( … )

En annen vurdering kunne vært aktuell dersom partene forut for tjenestekjøpene hadde inngått en avtale om at den endelige kostnaden skulle dekkes av Sats ASA. At det var Altor som i første omgang la ut for kostnadene, ville i et slikt tilfellet ikke være avgjørende. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort at en slik avtale ble inngått forut for at betalingsforpliktelsene oppsto."

Betydning

Enn så lenge er dette en enkeltstående dom, men dersom den blir stående er det ikke lenger tilstrekkelig å se hen til hvilket selskap som i realiteten har nytte av en kostnad. Det må også etableres rettslig bindende avtaler mellom de aktuelle selskapene før kostnaden pådras. Dette kan typisk være tilfellet hvor et morselskap pådrar seg kostnader ifm. en budaksept man etter hvert skal transportere til et datterselskap. Dersom morselskapet i en innledende fase pådrar seg kostnader som ellers ville ha vært fradragsberettiget i datterselskapet, f.eks. emisjonskostnader, bør det inngås en avtale mellom selskapene som gir datterselskapet en plikt til å dekke kostnadene før de er pådratt.

Selv om dommen konkret omhandler ulike former for transaksjonskostnader, er rettens begrunnelse generell og vil kunne ramme også kostnader hvor ett selskap løpende dekker driftskostnader for et annet. Det er grunn til å anta at skattemyndighetene vil benytte dommen, om den blir stående, som grunnlag for å avskjære kostnader også utenfor transaksjonsområdet. I flere slike tilfeller vil det ofte være naturlig å konstatere at det foreligger en avtalerettslig binding på annet grunnlag, men for å kunne dokumentere forpliktelsen i ettertid vil det uansett være tryggest om det inngås en klar avtale.

Artikkelforfatterne er advokat og partner Thomas Øslebø (tv) og advokat Eyvind Sandvik i Arntzen de Besche.