Kronikk: De beste hodene

Kronikkforfatter er Gunnar Bøyum, Adm. Dir. i Aspelin Ramm.

Da jeg var ferdig utdannet for over tredve år siden, var ikke det som eiendomsutvikler. Den utdannelsen fantes ikke. Og det var ikke så rart, for byutvikling som bransje eksisterte heller ikke midt på 80-tallet. Det vil si, bortsett fra en gjeng glade optimister (eller gale opportunister) som akkurat da rullet gravemaskiner og bulldosere ned til Aker Brygge for å gjøre ingen tidligere hadde gjort i Norge: Kjøre i gang et storstilt, privat byutviklingsprosjekt.

Mye har skjedd siden den gang. I dag tilbyr NMBU på Ås masterstudier i eiendomsutvikling, NTNU har det samme, og en rekke andre høyskoler og universiteter har kommet på banen med relevante tilbud. Dette skjer samtidig som bransjen selv har gjennomgått en radikal endring. Private eiendomsaktører har gått fra å være cowboyer på jakt etter kortsiktig profitt til å bli samfunnsbevisste, profesjonelle bedrifter. Vi har fått flere solide aktører som har bygget opp kompetanse og kredibilitet gjennom å gjennomføre komplekse og ambisiøse byutviklingsprosjekter. Og vi ser at bransjen har begynt å formalisere kunnskapen og styrke sin egen fagtradisjon gjennom glimrende tiltak som Ung i Næringseiendom, der over 700 medlemmer i en tradisjonelt forgubbet bransje finner sammen for å utarbeide morgendagens løsninger.

Og det kan virkelig trenges. Nordmenn har lært seg å elske urbant liv i en slik grad at boligmangel er en utfordring i de største byene. Og norske byer, ikke minst Oslo med sine gigantsatsninger i Fjordbyen og Hovinbyen, har endret karakter og gått fra å være regionale knutepunkter til å bli internasjonalt orienterte storbyer. Dette fordrer en helt ny kunnskap og kompetanse for alle som arbeider med eiendom. Det handler om økonomi og forståelse av de ulike markedene. Men også om byplanlegging og arkitektur, om miljø og grønne løsninger. Du skal kunne noe om endrete mønstre innen samferdsel med tilhørende behov for nytenkning rundt infrastruktur. Og du skal ikke minst være i kontakt med den norske mann og kvinnes sosiale preferanser, kultur for varehandel og behov for service og tjenester og ikke minst kulturtilbud.

Det vi snakker om her er intet mindre enn den kunnskapen som kreves for at byene våre fungerer slik vi ønsker det.

Vi i Aspelin Ramm er levende opptatt av disse spørsmålene. Og for å gjøre noe med den mangeårige tendensen jeg beskriver ovenfor, tror jeg det er viktig at vi ikke bare tenker som enkeltstående aktører, men som bransje. For vi er sikre på at jo flere aktører som blir dyktigere, desto bedre er det for de enkelte selskapene.

Vi må derfor innrømme at vi har skumle baktanker når vi engasjerer oss i initiativer som City-Glød-prisen som deles ut fors første gang på årets Citykonferansen eller Aspelin Ramm Prisen, som de siste årene har blitt gitt til beste Master-oppgave innen by- og eiendomsutvikling under Oslo Urban Arena. Det er ikke nødvendigvis for å rekruttere disse menneske selv vi holder på med dette, men fordi vi rett og slett er sikre på at alle profitterer på at bransjen fylles med talent. Og med det mener jeg ikke bare bransjen i seg selv – men samfunnet som sådan. Eiendomsbransjen skal bli en bransje som unge flinke mennesker finner attraktivt å jobbe i.

For det vi jobber med her er ikke bare verdiskapning i ordinær forstand. Eiendomsutvikling er jo det faget som legger rammene for hvordan vi lever livene våre. Og for at dette fagfeltet skal få den annerkjennelsen og oppleve det samarbeidsklimaet det fortjener i møte med det offentlige, er det nødvendig at en av undertegnedes mangeårige drømmer omsider kan gå i oppfyllelse: Nemlig at byutvikling ikke forblir et fag der folk ramler tilfeldig inn i på vei fra en bransje til en annen. Men at dette er noe folk vil. At dette er en bransje som studenter går inn i som et aktivt valg. Der et mangfold av mennesker og tilnærminger kommer sammen.

Kort sagt, at det er de beste hodene som vil bygge byene våre.