Aktuelt:
STÅR FORAN ØKONOMISK KOLLAPS: Russland, her Moskva.
Dette skjer når bankene får bank
Bank- og finanssystemet i Russland står foran stupet. Slik gikk det i Norge da bankene kollapset for en del år tilbake.
Russlands invasjon i Ukraina har pågått i over en uke, og det er lite som tyder på at stridighetene blir avsluttet med det første. Sanksjonene som er innført overfor Russland har sørget for at det russiske bank- og finanssystemet vakler, og det er i realiteten bare et spørsmål før vi ser fullstendig kollaps i økonomien i Russland.
De fleste kjenner uttrykket «sikkert som banken» og eierskap i banker anses som en trygg investering. Ikke minst for banker hvor staten eier en del av aksjene, som er tilfellet med den russiske banken Sperbank. Den russiske stat eier drøyt 50 prosent av aksjene i Sperbank, de resterende aksjene er fordelt på private og institusjonelle investorer.
Banken har røtter helt tilbake til 1841 og er i dag Russlands største bank, med mer enn 250.000 ansatte fordelt på mer enn 16.000 kontorer.
Norges Bank Investment Management (NBIM), best kjent som Oljefondet, hadde ved årsskiftet en eierpost på 0.97 prosent i Sperbank. Ved nyttår var denne aksjeposten verdsatt til seks milliarder norske kroner.
De siste dagene har aksjekursen i Sperbank falt som en stein, og på London Stock Exchange er verdien av selskapet så godt som nullet ut.
Spørsmålet er så hva som skjer hvis – eller når – Sperbank går konkurs.
Se til Norge
Mot slutten av 1890-årene var det oppgangstider i Norge, med ellevill eiendomsspekulasjon og utlånsvillige banker. I perioden 1895 til 1899 økte boligprisene med 73 prosent. En rekke nye banker så dagens lys i kjølvannet av boomen, støttet av velvillige aksjonærer.
I juni 1899 gikk trelast- og entreprenørfirmaet Chr. Christophersen konkurs, med en gjeld på mellom 12 og 14 millioner kroner. Dette tilsvarte 20 prosent av statens utgifter i budsjettåret 1897-1898.
Konkursen kom som lyn fra klar himmel og resulterte i at alle ville ha inn det de hadde utestående. Markedet falt sammen, og krakket var et faktum.
Konsekvensene var svært store. Seks nystartede banker gikk konkurs i kjølvannet av det som senere er kjent som Kristiania-krakket. Kristiania Delkrederbank kastet inn håndkleet allerede i 1901, og i løpet av ett år var alle de valgte medlemmer av direksjonen i Kristiania Delkrederbank gått konkurs eller var åpenbart insolvente.
Norsk Vexel- og Landmandsbank gikk konkurs i 1902. Aksjonærene, som i alt hadde innbetalt 375 kroner per aksje, hvorav en vesentlig del etter at banken var rammet, fikk tilbakebetalt 60 kroner. Industribanken ble radert ut samme år.
Bankene som overlevde, fikk en ny post i regnskapene: overtatte byggelånspanter. Dette var eiendommer hvor banken hadde tiltrådt pantet, fordi låntaker ikke hadde greid sine forpliktelser. Bankene ble ikke kvitt eiendommene på mange år, og i årene etter krakket var nye eiendomskunder fullstendig uønsket i banklokalene.
Boligprisfall
I 1900 var antall byggeanmeldelser mer enn halvert i hovedstaden. Mens byen tidligere var sentrum for innflytting og vekst, flyttet nå folk ut av byen. Og det i hopetall:
De neste fem årene flyttet 23.000 mennesker ut av hovedstaden. Eierne av leiegårder opplevde at etterspørselen etter leieboliger sank til et historisk lavnivå. Utleierne måtte redusere husleiene dramatisk, ofte helt ned til null, og selv da fikk man ikke fylt opp byggene. For å hindre forfall, skal folk ha blitt tryglet om å bli boende for å hindre forfall. Folk kunne velge og vrake i ledige leiligheter.
Boligprisene i byen falt med hele 59 prosent, etter at markedet praktisk talt hadde steget kontinuerlig siden 1810. Det tok mange tiår før prisene igjen var tilbake på samme nivå som i 1899.
Folk flyktet ikke bare fra hovedstaden. Utvandringen fra Norge til oversjøiske land, som var under 5000 i 1898, steg til over 20.000. Arbeidsløsheten steg helt frem til 1910.
Krakket satte naturlig nok en kraftig støkk i gårdeierne. Byggingen av nye leiegårder stoppet nesten helt opp, og ble ikke gjenopptatt før i 1930-årene. Året 1899 representerte dermed et vendepunkt for hovedstadens private leiegårdsmarked.
Sanksjonene mot Russland vil åpenbart ramme den økonomiske aktiviteten i Russland. Allerede nå ser vi at rubelen har falt betydelig, mens renten er doblet – for å støtte rubelen. Inflasjonen vil slå sterkt inn på alle i landet. Noe lignende så vi i Norge under første verdenskrig. I denne perioden steg boligprisene i løpende priser. Men på grunn av at alle andre priser steg, var konsekvensen at boligene falt i verdi. I perioden 1914 til 1921 ble verdien av den norske gjennomsnittsboligen halvert.
Russland vil trolig se mye av det samme, men det virkelige kaoset vil vi først se hvis bankene i landet går over ende. I likhet med Norge og andre land har Russland et banksikringsfond, Deposit Insurance Agency of Russia (DIA). Innskuddsgarantien gjelder for beløp opp til 1,4 millioner rubler for privatpersoner, mens det er egne regler for innskudd i regi av virksomheter. Hvis DIA ikke er i stand til dekke innskuddsmidlene, sier det seg selv at krisen vil forsterkes ytterligere.
