Departementet innsnevrer arealformålet «industri»

Etablering av datasenter, og særlig datasenter som benyttes til utvinning av kryptovaluta, har i lys av den senere tids strømpriser skapt bølger i det politiske landskapet – både lokalt og sentralt. Motstanden mot etablering av kraftintensive virksomheter har skapt diskusjoner om kommunens handlingsrom for å hindre virksomhetene gjennom bruk av plan- og bygningsloven. Departementets uttalelse 16. februar i år er foranlediget av et spørsmål fra Statsforvalteren i Nordland om hvilke muligheter kommunene har til å avslå søknader om etablering av datasenter i områder regulert til arealformålet «industri».

Basert på en gjennomgang av et begrenset rettskildegrunnlag, legger departementet til grunn at arealformålet «industri» i plan- og bygningslovens forstand er forbeholdt virksomheter som innebærer «produksjon av varer». Datasenter faller etter departementets syn derfor ikke inn under arealformålet «industri». I stedet skal datasenter ifølge departementet reguleres til arealformålet «annen næring». Dersom denne tolkningen av arealformålet «industri» er korrekt, og tolkningen blir fulgt i praksis, kan dette få store og utilsiktede konsekvenser.

I første omgang vil standpunktet få konsekvenser for utbyggere av datasenter. En gjennomgang av reguleringsformålene for de mest kjente datasentrene viser at både bransjen og kommunene har ansett datasenter for å være «industri». Uttalelsen kan, om den legges til grunn, føre til at tillatelser til nyoppføring av datasenter i industriområder er avhengig av dispensasjon eller omregulering. I ytterste konsekvens kan uttalelsen også få betydning for lovligheten av allerede oppførte datasenter, selv om disse er bygget i samsvar med en tillatelse. I så fall kan det bety påfølgende erstatningsansvar for kommunene.

Departementets uttalelse vil imidlertid også kunne få stor betydning for eiere og utviklere av industritomter generelt. Industriformålet i plan- og bygningsloven har i tidligere lovgivning vært et overordnet arealbruksformål som omfatter et bredere spekter av næringsvirksomheter enn produksjon av varer. Vår erfaring er at denne forståelsen er fulgt av både kommuner og utbyggere etter dagens plan- og bygningslov, og at denne forståelsen ligger til grunn for regulering av en rekke nærings- og industriparker. Departementets standpunkt kan, dersom det legges til grunn for tolkningen av eksisterende planer, innebære en betydelig innsnevring av hvilke virksomheter som lovlig kan etablere seg i disse parkene.

Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved hvilken relevans og vekt departementets tolkningsuttalelse bør ha ved tolkning av industriformålet i de enkelte arealplaner. Tolkningsuttalelsen er gitt på grunnlag av et svært begrenset rettskildegrunnlag. Uttalelsen bygger på to uttalelser fra juridisk teori, som gir en ulik beskrivelse av industriformålets anvendelsesområde. Det avgjørende for departementets standpunkt synes derfor å være betegnelsen på industri etter næringsstandarden SN 2007. Relevansen av sistnevnte for det aktuelle tolkningsspørsmålet er diskutabel, og departementet drøfter heller ikke det faktum at næringsstandarden selv påpeker at «grensegangen mellom industriproduksjon og andre sektorer i klassifiseringssystemet kan være noe uklar». Departementet drøfter heller ikke kommunenes praktisering av arealformålet, til tross for at dette ble løftet frem som et relevant moment i Statsforvalterens spørsmål. Sett i lys av det grunnleggende kravet til klarhet og forutberegnelighet, som gjelder ved tolkning av reguleringsplaner, er det derfor grunn til å være forsiktig med å legge departementets standpunkt ukritisk til grunn.

Artikkelforfatterne er advokatfullmektig Lene Nevermo Hanssen og senioradvokat Bård K. H. Berge i Arntzen de Besche Advokatfirma