Artikkelforfatterne er advokat og partner Ingrid Sævold Moe og senioradvokat Ingrid Kyvig i Harris Advokatfirma.
Dommen fra Høyesterett den 3. desember 2024, har ifølge Høyesterett «fått preg av å være en pilotsak på området» og klargjør rekkevidden av meldeplikten etter bygningsloven av 1965 § 84. For mange kan dette gi mulighet for å få omgjort tidligere pålegg og erstatning for økonomiske tap.
Saken i korte trekk
Saken gjaldt en 76 kvadratmeter stor brygge på betongsøyler i Bergen, oppført mellom 1974 og 1978. Bergen kommune hadde pålagt rivning og tvangsmulkt i 2020, med hjemmel i dagens plan- og bygningslov. Staten hevdet at bryggen var ulovlig oppført uten byggemelding etter § 84. At bryggen var ulovlig ble bestridt av eieren, West Coast Invest AS, som mente at slike brygger ikke var meldepliktige på 70-tallet.
West Coast fikk medhold i at pålegget var ugyldig av alle tre rettsinstanser. Tingretten mente at det var meldeplikt, men at staten ikke hadde bevist at melding ikke var sendt (på grunn av praksis og arkivsituasjon i Bergen på 70-tallet). I Lagmannsretten vant West Coast frem med at brygger ikke var meldepliktige. Høyesterett kom til samme konklusjon.
Høyesteretts vurdering
Avgjørende var om brygger som denne var omfattet av meldeplikten for “andre varige konstruksjoner og anlegg” etter § 84. Dommen trekker frem flere viktige poenger:
Klarhetskrav for inngrep: Retten påpekte at meldeplikt utgjør et inngrep i eiendomsretten. Hensynene til klarhet og forutsigbarhet tilsier at det må legges stor vekt på ordlyden.
Hovedregel om at private brygger ikke var omfattet
Dommen etablerer en hovedregel for at «normale» husbrygger, som ikke var ment for bruk «ut over den enkelte eiendoms behov» ikke var meldepliktig.
Høyesterett tolket ordlyden «andre varige konstruksjoner» innskrenkende, i lys av de andre eksemplene i ordlyden; «kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg».
Det uttales at størrelse ikke nødvendigvis var avgjørende, men presiseres at lovgiver nettopp nevnte «kaianlegg» som var «større kai/brygge, typisk med anlegg for lasting og lossing». Hvis tiltak «ikke avvek så mye» fra eksemplene at de «klart falt utenfor», måtte man tolke tiltaket basert på lovens formål.
Fellesnevneren ved eksemplene er da sentralt. Høyesterett skriver at tiltakene
«typisk benyttes i næringsdrift eller offentlig virksomhet og/eller være tilgjengelige for en større krets av personer. Flere av tiltakene har sikkerhetsmessige sider, og de vil på grunn av størrelse og bruk kunne påvirke arealforvaltningen i området.»
For brygger til husbehov, som ikke avvek fra normal størrelse/karakter, vil momenter ifølge dommen være «plasseringen i landskapet, arealbruken i området, omfanget av terrenginngrep og bruksområdet».
Høyesterett viste også til at det ikke var meldeplikt for hytter, og at det da gav dårlig sammenheng i loven om bryggen som knyttet seg til hytten måtte meldes.
Den 76 kvm. store bryggen i Bergen ble ikke ansett vesentlig større enn det som var naturlig ut ifra forholdene på denne eiendommen. Det var ikke større terrenginngrep og sikkerhet, trafikk mv. ble ikke ansett problematisk. Bryggen var derfor ikke meldepliktig.
Hvilke årstall omfattes av vurderingen?
Høyesterett vurderer meldeplikt i perioden 1974 til 1978, og setter ikke en konkret dato for når meldeplikt for husbrygger ble innført.
Høyesterett viser likevel til at departementet «etter hvert» tolket loven slik at også mindre konstruksjoner enn lovens eksempler var omfattet, og at «Samlet sett ser jeg ikke bort fra at lovendringen i 1986 innebar en endring i rettstilstanden». Hvilken endring det her var tale om, konkretiseres imidlertid ikke. Om alle brygger var omfattet etter 1986 er ikke avklart.
Andre sentrale uttalelser:
– Om forvaltningspraksis: Departementspraksis fastslo i hovedsak meldeplikt for «brygger med plass til flere båter». Kommunal praksis synes variert. Det kan legges vekt på langvarig, omfattende og konsekvent forvaltningspraksis, men ikke alltid. Praksisen må ligge innenfor loven, være kjent via rundskriv etc, m.v.
– Om byggeforbudet på 70-tallet: Når det gjaldt forholdet til strand- og fjellplanleggingsloven, var bryggen i denne saken ikke omfattet av byggeforbudet i strandsonen, ettersom eiendommen lå i et tettbygd strøk. Høyesterett presiserer likevel at det er mye som taler for at bryggen også ville falt inn under et annet unntak i strandplanloven. Byggeforbudet gjaldt nemlig heller ikke for brygge til bebygd eiendom til sikring av eierens atkomst. Høyesterett påpekte videre at selv om strandplanloven og bygningsloven var separate regelverk, vil utgangspunktet være at brygger som var omfattet av unntaket for atkomstbrygger i strandlovgivningen, ikke var meldepliktige etter bygningsloven 1965 § 84.
Dommens betydning
Dommen har potensielt stor rekkevidde for eiere av eldre brygger i strandsonen:
Krav om omgjøring: Dersom du har fått pålegg om rivning eller bøter for brygger oppført før 1986, kan det være grunnlag for å få disse vedtakene omgjort som ugyldige. Oppføringstidspunkt, dagjeldende regelverk, størrelse og bruk kan være avgjørende.
Muligheter for erstatning: Økonomiske tap som følge av feilaktige vedtak kan gi grunnlag for å kreve erstatning fra staten eller kommunen. Tapet må dokumenteres grundig.
Større rettssikkerhet: Dommen presiserer at myndighetene ikke kan straffe tiltak som var lovlige etter sin tids regelverk, med mindre lovens krav var klart formulert.
En påminnelse til myndighetene
Høyesterett understreker betydningen av klare og forutsigbare regler i forvaltningen. Lagmannsretten omtaler inngrepssituasjonen enda mer utførlig. Dommen bør være en påminnelse om at dagens strenge strandsonevern ikke kan legges til grunn. Det må gjøres en grundig vurdering av dagjeldende regelverk og praksis før man igangsetter inngrep som rivning.
