Utgangpunktet ligger i eiendomsrettens definisjon. Grunneiers eiendomsrett defineres som alle eierråderetter som det ikke er særskilt hjemmel for å unnta. Grunneier har altså som det klare utgangspunkt full råderett over egen eiendom, herunder rett til å ha den vegetasjon han selv ønsker. Spørsmålet blir følgelig om det likevel finnes et særskilt grunnlag for å gjøre unntak fra denne retten.
Eiendomsretten er kodifisert i Grunnloven § 105 og i tilhørende EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1. Spørsmålet blir etter dette hvilke regler som gjør unntak fra utgangspunktet om full råderett. I denne forbindelse går det et skille mellom privatrettslige og offentligrettslige regler. De mest sentrale privatrettslige lovreglene om trær og hekker finner vi i naboloven og grannegjerdeloven/gjerdeloven. Det er i hovedsak disse som vil gjennomgås i det videre. Likevel, er det viktig å være observant på at offentligrettslig regelverk, private avtaler, forlik og rettsavgjørelser også kan sette begrensinger i retten til å ha trær og hekker av en viss størrelse.
Hva gjelder offentligrettslige regler som gjør unntak fra den nevnte hovedregelen, er det spesielt aktuelt å være observant på begrensninger satt i kommune- eller reguleringsplan (i kraft av plan- og bygningsloven) og mulige begrensinger nedfelt i naturmangfoldloven. Som eksempel på det siste kan nevnes at hule eiketrær eller eiketrær med diameter over 63 cm er en såkalt utvalgt naturtype som er underlagt er særskilt vern. Som eksempel på det første, kan Oslo kommunes småhusplan punkt 6.7 nevnes, der det er inntatt en regel om beskyttelse av trær med stammeomkrets over 90 cm. Hva slags vern bestemmelsen gir og hvorvidt dens utforming er klar nok til å kunne fungere som en gyldig reguleringsbestemmelse, har vært omdiskutert. En oppklaring av disse spørsmålene vil forhåpentligvis komme i forbindelse med fremtidig ikrafttredelse av revidert småhusplan, som fortsatt ligger til behandling per i dag.
Trær – hvilke regler gjelder?
Den praktiske hovedregelen følger av naboloven § 3 første ledd:
«Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden, må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda. Kongen kan gjeva nærare føresegner om målingsmåten.»
Om man tar for seg småhusområder, er altså hovedregelen at et tre ikke kan stå nærmere huset eller hagen til naboen enn 1/3 av treets høyde. Det er ofte alternativet «hage» som her blir styrende, fordi de fleste boligeiendommer i småhusområder har opparbeidet hage rundt huset/hytten. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det kun er parkeringsareal eller en intern kjørevei på arealet som ligger mellom boligen og nabogrensen. I så tilfelle er det intet opparbeidet hageareal, som vil si at alternativet «hus» blir styrende i vurderingen.
I de tilfeller der det finnes opparbeidet hage utenfor den delen av huset som vender mot den aktuelle nabo, blir følgelig spørsmålet om treet står nærmere naboens hage enn 1/3 av trehøyden. Hva som er en tredjedel av treets høyde, er gjerne enkelt å konstatere. Men hva med avstanden mot nabo? Tar målingen utgangspunkt fra stammen eller fra ytterkant av trekronen? Dette er slått fast i forskrift fra 1961:
«Fråstandet til hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen skal målast i vassrett line frå næraste ytterkant på trestomnen. Når trestomnen ikkje hallar nemnande, kan målet takast i ei lagleg høgd frå bakken, men elles skal målet takast i ei høgd som svarar til halve trehøgda (sjå ovanfor) eller – om sjølve stomnen er lågare – i høgd med øvste punktet på stomnen».
Hovedregelen er altså at man måler fra ytterkant av trestammen på den siden som vender mot den aktuelle naboeiendom. Dersom det for eksempel står et 12 meter høyt tre på en eiendom, er kravet at ytterkanten av stammen på treet (vendt mot nabo) ikke må stå nærmere naboens hage eller hus enn 4 meter.
Selv om et tre står nærmere naboen enn denne regelen foreskriver, har grunneier likevel rett på å få beholde treet, dersom det er av nevneverdig (ikke bagatellmessig) betydning for naturmangfoldet eller for eieren av eiendommen å beholde treet, jf. ordlyden «nemnande om å gjere» i § 3. Hva ligger så i dette vilkåret?
I rettspraksis ser man at hensynet til biologisk mangfold, samt treets nytteverdi for grunneier er tillagt stor vekt i denne vurderingen. Et tres nytteverdi for eier kan for eksempel være at det hindrer innsyn, at det bidrar til å holde et skrånende terreng på plass, at det suger opp vann i et ellers vått område eller rene estetiske og trivselsmessige hensyn. Som illustrasjon tjener blant annet Borgarting lagmannsretts avgjøres i sak LB-2021-61379, der et stort lønnetre 1,3 meter unna naboens hage ikke ble ansett å være i strid med loven. Det ble blant annet uttalt at det var «ingen andre fullstore løvtrær, lønn eller annet, å se i nærområdet. I tillegg til å være friskt og vakkert og bidra til naturmangfold på stedet, ivaretar treet praktiske funksjoner for eier som vannoppsuging, binding av støv og skjerming for varme.» Rettspraksis viser for øvrig at økonomiske hensyn også kan spiller inn i vurderingen, når treet virker inn på verdien til eiendommen der det står.
Videre krever § 3 (1) at treet må være til skade eller særlig ulempe for nabo, for at det skal kunne kreves fjernet eller begrenset. Her viser rettspraksis at det har stor betydning om treet allerede eksisterte da nabo etablerte seg på stedet, eller om treet ble plantet i ettertid. I førstnevnte tilfelle har man ifølge rettspraksis i utgangspunktet ingen berettiget forventning om at treet ikke skal vokse seg større eller at det ikke skal fortsette å være der. I et slikt tilfelle blir for eksempel et gradvis tap av utsikt og et gradvis økende tilfang av løv fra naboens tre om høsten være noe som ofte vil ligge innenfor det man som nabo må tåle. Ulemper i form av raking av kvist og løv fra naboens trær, eller skygge fra trær deler av dagen, har dessuten ikke i seg selv blitt ansett tilstrekkelig til å være en «særleg ulempe» i § 3s forstand etter rettspraksis.
Konsekvensen av at et tre er i strid med § 3 første ledd, blir at nabo kan kreve retting etter § 10, som vil si at treet må reduseres i omgang eller fjernes. Det er ikke grunnlag for å kreve felling av et helt tre i kraft av § 10, dersom beskjæring er tilstrekkelig for å gjøre treets tilstand lovlig.
En annen praktisk regel følger av naboloven § 12, som sier at:
«Tre, greiner, og røter som stikk inn på granneeigedom og er nemnande til skade eller ulempe, har grannen rett til å kutta eller skjera av etter grenselina og eigna til seg. For tre og greiner gjeld dette berre når varsel er gjeve og dei så ikkje er borttekne innan rimeleg tid.»
Her har altså grunneier i de omtalte tilfeller, og etter varsel til nabo, rett til å selv fjerne vegetasjon som kommer over grensen fra nabo. Dette kan for eksempel være grener fra større trær som henger over grensen. Vilkåret «skade eller ulempe» setter terskelen lavt, og det vil typisk være tilstrekkelig at det hemmer lysinnslipp, ferdsel/bevegelse på eiendommen eller at det gir negativ innvirkning på egen bygningsmasse eller hage.
Det er imidlertid viktig å være observant på at naboloven § 12 ikke omfatter en rett til å beskjære hekk som vokser over nabogrensen, dersom hekken er omfattet av gjerdeloven. Hekker i nabogrensen må man tåle at vokser 0,5 meter inn på egen eiendom, som forklart under.
Til slutt, er det viktig å påpeke at trær som står lenger inn på eiendommen enn 1/3 av treets høyde, jf. naboloven § 3 første ledd, skal vurderes etter naboloven § 2, som sier at «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom». Her viser rettspraksis at det skal svært mye til for at et tre kan utgjøre en slik unødvendig eller urimelig skade eller ulempe, etter § 2. Grunnen til det er at trær som ikke faller innunder virkeområdet til § 3 første ledd, anses å ha en såpass rimelig avstand til nabo ut fra sin høyde, at det skal mye til for å fravike eiendomsrettens utgangspunkt om fri råderett.
Hva så med hekker?
Noen hekker reguleres av naboloven, mens andre av gjerdeloven. I henhold til rettspraksis, gjelder gjerdeloven nemlig ikke bare for gjerder, men også for hekker og steingjerder som fungerer som nabogjerde.
Så, hvilke hekker gjelder gjerdeloven for? Høyesterett slo fast i Rt. 1992 s.262 at gjerdelovens regler ikke utelukkende anvendes på gjerder som står eller skal stå i grenselinjen mellom eiendommer, men også på gjerder (og hekker) som ellers tjener som grannegjerde dem imellom. Den mest naturlige forståelsen av dette, er at i de tilfeller det står et gjerde i nabogrensen, med en hekk innenfor, så omfattes gjerdet av gjerdeloven, mens hekken av naboloven. Har man hekk istedenfor gjerde, er det derimot naturlig å se det slik at hekken tjener som et nabogjerde og dermed omfattes av gjerdeloven.
For hekker som ikke står i nabogrensen, og som ikke på annen måte tjener som nabogjerde, gjelder altså naboloven. Dette følger for øvrig av naboloven § 3 annet ledd annet punktum.
Hvor store hekker tillates så etter de ulike lovene?
Gjerdeloven:
For hekker etter gjerdeloven, kan nabo motsette seg at den vokser mer enn 0,5 meter inn på egen eiendom. Nabo kan altså ikke beskjære nabohekk lenger inn enn til 0,5 meter over grensen til sin eiendom. Regelen følger av § 4 annet ledd, som sier at gjerdet
«skal setjast i delelina, ikkje lenger inn på grannegrunnen enn på eigen grunn, og ikkje lenger inn enn 0,50 meter.»
Dette vil for øvrig si at man kan plante en hekk mot nabo uten nabos samtykke, dersom senter av hekken plasseres nærmere egen eiendom enn naboens eiendom.
Hva gjelder høyden på hekken, blir vurderingstemaet om hekken er «uturvande eller urimeleg til ulempe eller lyte på granneeigedom», jf. § 4 første ledd. Ordvalget gir anvisning på en bred og konkret helhetsvurdering der ulempene for nabo må ses opp mot fordelene for grunneier. Jordskifteretten er for øvrig det primære tvisteløsningsorgan i slike type saker, hvor naboene ikke kommer til enighet.
Naboloven:
For hekker som ikke står i grensen mellom eiendommer eller som ikke tjener som nabogjerde, gjelder naboloven §§ 2 og 3, som er gjennomgått over. Det følger en spesialregel av § 3 annet ledd som sier at:
«Hekk som er lågare enn 2 meter, er ikkje ulovleg etter denne paragrafen.»
Dette vil si at høyden på en hekk som ikke tjener som nabogjerde, men som f.eks. står like innenfor gjerdet, lovlig kan strekke seg opp til to meter. Er hekken høyere enn to meter, må den vurderes opp mot naboloven § 2 (ikke § 3 første ledd, jf. LG-2020-029736). Her blir spørsmålet om hekken utgjør en unødvendig eller urimelig skade eller ulempe for nabo.
I lagmannsrettens dom fra 2020 ble en hekk ansett å være i strid med § 2, som en unødvendig ulempe, med blant annet denne begrunnelsen:
«Da Sæthre kjøpte eiendommen, var utsikten spektakulær, og den utgjorde en vesentlig motivasjon for kjøpet av nettopp denne tomten. Sett fra Sæthres naturlige uteplass i hagen, blir sjøutsikten merkbart redusert av hekken.»
Rettens flertall besluttet at hekken måtte reduseres til en høyde på to meter, etter en konkret helhetsvurdering. Slik som i vurderingen etter naboloven § 3 (1), må man etter § 2 veie naboens ulemper opp mot grunneiers (og eventuelt naturmangfoldets) fordeler av hekken. Tidsmomentet har som man ser også stor betydning i så måte.
Fravikelighet
Reglene i både naboloven og grannegjerdelova er fravikelige dersom det finnes annet særskilt rettsgrunnlag, jf. § 1 i begge lover. Lovene kan altså fravikes avtale eller forlik naboer imellom, rettskraftig dom, eller ved planbestemmelser som kommunen gyldig har vedtatt. Det er derfor et godt råd til enhver grunneier som sjeneres av naboens trær og hekker å undersøke grunnboken og reguleringsplanen, m.v. for slike særskilte rettsgrunnlag.
Artikkelen er skrevet av advokatfullmektig Martine Torp Astin v/ Forvis Mazars Advokater
