Ukens Tips: Rett fakturaadressat

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

I kommersielle avtaleforhold vil partene som regel være enige om hvem som skal dekke kostnadene tilknyttet innkjøp av en eiendel eller tjeneste. Partene bør imidlertid allerede i første omgang sørge for at kostnaden formelt faktureres til og dekkes av rett selskap, for å sikre fradragsrett både skatte- og avgiftsmessig.

Hva gjelder merverdiavgift, følger det av merverdiavgiftsloven § 15-10 (1), jf. bokføringsforskriften delkapittel 5-1, at inngående merverdiavgift må kunne dokumenteres med bilag for å kunne være fradragsberettiget. Korrekt dokumentasjon er således en forutsetning for fradragsrett, i tillegg til at den som betaler er forpliktet etter avtaleforholdet mellom partene.

Av bokføringsforskriften delkapittel 5-1 følger det blant annet at kjøper i fakturaer skal angis ved navn og adresse eller organisasjonsnummer, og at selger skal angi “MVA” bak organisasjonsnummeret dersom det faktureres med merverdiavgift. Dersom kjøperselskapet ser at det hefter feil ved den utstedte fakturaen, slik at bokføringsforskriftens krav ikke er tilfredsstilt, bør kjøperselskapet umiddelbart kreve fakturaen rettet.

Unntak fra ovennevnte kan tenkes i såkalte “Rundskriv 40”-tilfeller hvor to eller flere parter erverver driftsmidler i sameie eller der en av partene pådrar seg driftskostnader som er felles for partene. Dette vil kunne være tilfellet i senterforeninger, eller i eierseksjonssameier med både boligseksjoner og næringsseksjoner. Fordeling av kostnadene etter “Rundskriv 40”-metoden vil i slike tilfeller kunne sikre fradragsrett for de av de deltakende partene som har fradragsrett, selv om fakturaen er stilet til kun en av partene. Fordelingen gjennomføres ved at den som mottar fakturaen viderefakturerer til den enkelte sameier/deltaker, og kopi av original faktura vedlegges sammen med en fordelingsliste. Bruk av denne metoden bør som regel vurderes nærmere før den benyttes.

Hva gjelder skattemessig fradragsrett, vil problemstillingen som regel være om tilknytningskravet i skatteloven § 6-1 er oppfylt. Det klare rettslige utgangspunktet er at kostnader skal tilordnes (og faktureres) den skattyter som etter det underliggende forhold er forpliktet til å dekke kostnaden, selv om partene gjennom avtaler har “flyttet” kostnaden over på et annet selskap.

I konsernforhold er det således viktig at kostnadene faktureres direkte til det selskapet som har størst nytte og relevant tilknytning til kostnaden. Et morselskap vil som hovedregel ikke kunne oppnå fradrag for en kostnad som skulle vært dekket av datterselskapet, selv om det er avtalt mellom konsernselskapene at morselskapet skal dekke kostnaden. Morselskapets tilknytning til kostnaden vil i slike tilfeller ofte være for svak. Eksempelvis vil morselskapet ikke kunne dekke kostnader tilknyttet vedlikehold av datterselskapets eiendom; dette er en kostnad som skal tilordnes datterselskapet.

Oppsummert bør den som mottar en faktura kontrollere at denne oppfyller relevante krav i bokføringsforskriften, samt vurdere hvorvidt fakturaen gjelder kostnader som etter avtalen og/eller de reelle forhold skal dekkes av fakturamottakeren.

—————-

Ukens tips er en samling praktiske tips utarbeidet av Wikborg, Rein & Co. Tipsene vil bli publisert hver uke og er forfattet av advokater i Wikborg, Rein & Co.

Om artikkelforfatterne:

Anders Myklebust er partner i Wikborg Rein og medlem av firmaets Næringseiendomsteam.

Jens Aas er senioradvokat ved Wikborg Reins Oslo-kontor og medlem av firmaets Næringseiendomsteam.

Foto: Erik Burås/StudioB13