Ukens Tips: Potensielle støttemottakere

Ulovlig statsstøtte må i utgangspunktet tilbakebetales og konsekvensene for mottaker kan bli alvorlige.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

I våre tidligere Ukens tips: Det offentlige som leietaker og Det offentliges salg og kjøp av eiendom har vi fremhevet viktigheten av at avtaler inngås i tråd med statsstøtteregelverket. Dette tipset om ulovlig statsstøtte omhandler grunnprinsippene i ulovlig statsstøtte. Et vilkår for at et tiltak kan anses å utgjøre statsstøtte, er at mottaker er et foretak i statsstøtterettslig forstand. Det er derfor nyttig å vite hvem som anses å være foretak, og dermed potensielle støttemottakere.

Hva er foretak?

Foretaksbegrepet er videre enn mange tror. I avtaler hvor det offentlige er involvert, er det viktig å avklare om avtalemotparten er å anse som et foretak i statsstøtterettslig forstand. For eksempel ved salg av offentlig eiendom, vil spesielle regler for gjennomføring av salgsprosessen komme til anvendelse dersom kjøper er et foretak.

Utgangspunktet for vurderingen, er om enheten kan sies å drive “økonomisk virksomhet”. Dette må bedømmes på bakgrunn av virksomhetens art. Økonomisk virksomhet er enhver virksomhet som består i å tilby varer eller tjenester på et marked.

Spørsmålet om støttemottaker driver økonomisk aktivitet er en særlig aktuell problemstilling i forbindelse med offentlig virksomhet. Også deler av stat eller kommune kan anses som mottaker av statsstøtte dersom de driver økonomisk aktivitet.

Enhetens rettsform, finansiering og organisering er ikke avgjørende. Det er heller ikke er et krav om at enheten er utskilt i et eget rettssubjekt. For eksempel kan en kommune anses som et foretak på et område, mens den samme kommunen ikke er et foretak på andre områder.

Det avgjørende for vurderingen er hvorvidt enheten deltar i et marked. Der enheten tilbyr en tjeneste i konkurranse med private aktører vil tjenesten normalt måtte anses som en økonomisk aktivitet.

Utøvelse av offentlig myndighet, for eksempel politimyndighet, omfattes ikke. Videre vil tjenester som er reservert for det offentlige og som ikke tilbys på et marked, som regel ikke anses som økonomisk aktivitet. Eksempler på dette kan være grunnleggende helse- og sosialtjenester og grunnutdanning.

Det er ikke noe krav om at virksomheten skal ha profitt som formål, men dette kan være et element i en totalvurdering. Det avgrenses i utgangspunktet mot ideell og ikke-økonomisk virksomhet, organisasjoner som kun ivaretar sosiale eller kulturelle funksjoner vil som regel ikke anses å drive økonomisk virksomhet. Slike organisasjoner kan imidlertid anses å drive (delvis) økonomisk virksomhet, selv om dette ikke ligger i deres kjerneområde. Dette kan være tilfellet for eksempel ved kommersiell utleie av kulturhus, ved at en idrettsforening leier ut sin arena mot betaling, eller ved at virksomheten delvis finansieres ved å tilby varer eller tjenester på et market.

Grensedragningen mellom økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet kan være vanskelig, og markedsforholdene kan utvikle seg og endre seg over tid. Man må derfor være forsiktig med å ukritisk legge gamle vurderinger til grunn.

———————

Ukens tips er en samling praktiske tips utarbeidet av Wikborg, Rein & Co. Tipsene vil bli publisert hver uke og er forfattet av advokater i Wikborg, Rein & Co.

Om forfatterne:

Jonn Ola Sørensen er partner i Wikborg Rein og leder firmaets fagområde for konkurranse og anskaffelser.

Vilde Hannevik Lien er fast advokat ved Wikborg Reins Oslo-kontor og er tilknyttet firmaets fagområde for konkurranse og anskaffelser.

Foto: Erik Burås/StudioB13

Powered by Labrador CMS