Ukens Tips: Ansvar for forurensning

I utgangspunktet er all forurensning forbudt, og det følger av generalklausulen i forurensningsloven § 7 første ledd at “Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning”. Dersom det først er oppstått forurensning i strid med loven, skal den “ansvarlige” treffe nødvendige tiltak for blant annet å stanse, fjerne eller begrense virkningen av forurensningen, eller å avbøte skader og ulemper som følge av forurensningen. Tiltaksplikten gjelder uavhengig av om forurensningsmyndighetene retter et pålegg mot den ansvarlige eller ikke.

Forurensningsmyndighetene kan kreve å få uhindret tilgang til en eiendom hvor forurensning har oppstått, eller det er fare for at det kan skje, og dokumenter mv. kan kreves fremlagt. Dersom forurensningsmyndighetene har grunn til å tro at det foreligger grunnforurensning, kan de pålegge den ansvarlige å undersøke saken. Avdekker slike miljøundersøkelser at det foreligger ulovlig grunnforurensning det er nødvendig å gjøre noe med, kan det gis pålegg om opprydning til den ansvarlige.

Som følge av de strenge pliktene som påligger den “ansvarlige”, og de muligheter forurensnings-myndighetene har til å gi pålegg, har det betydning hvem som blir ansett som den “ansvarlige”. At grunnprinsippet i miljøretten er at forurenseren betaler, utelukker ikke at også andre kan ansvarliggjøres.

Høyesterett konkluderte i Grindalen-dommen (RT 2012/944) med at grunneieren alltid er ansvarssubjekt, eventuelt ved siden av andre, og at det bare er i helt spesielle tilfeller dette kan tenkes ikke å gjelde. I lys av Høyesteretts uttalelser i Hempel-dommen (RT 2010/306) vil det også kunne hevdes at alle som har vært grunneiere siden forurensningen fant sted, såkalte “mellomliggende” eiere, i ytterste konsekvens vil kunne være et ansvarssubjekt.

Valget av pliktsubjekt blant kretsen av alle dem som i prinsippet kan være den ansvarlige etter loven, beror på forurensningsmyndighetenes skjønn. Med mindre noen andre klart peker seg ut som nærmere til å foreta effektive tiltak, kan det i praksis være svært vanskelig å få satt et slikt vedtak til side i domstolene.

Selv om aksjeselskapsformen som utgangspunkt begrenser ansvaret for aksjeselskapets virksomhet, har Høyesterett i Hempel-dommen (RT 2010/306) konkludert med at et morselskap kan anses som den ansvarlige selv om det var datterselskapet som hadde eid eiendommene hvor det var avdekket forurensning. Dette gjelder både pålegg om miljøundersøkelser og opprydning, jf. Hempel II-dommen fra Gulating lagmannsrett (LG 2013/210482).

Som det fremkommer ovenfor, vil kretsen av hvem som kan anses som “den ansvarlige” være vid, og avgjørelsen vil da bero på forurensningsmyndighetenes forsvarlige skjønn.

Ukens tips er en samling praktiske tips utarbeidet av Wikborg Rein Advokatfirma AS. Tipsene vil bli publisert hver uke og er forfattet av advokater i Wikborg Rein Advokatfirma AS.

Om forfatterne:

Kaare Andreas Shetelig er partner i Wikborg Rein og er leder for firmaets fagområder for tvisteløsning og miljørett.

Andreas Mello-Kildal er fast advokat ved Wiborg Reins Oslo-kontor og medlem av firmaets Næringseiendomsteam.

Foto: Erik Burås/StudioB13