Ny Høyesterettsdom om direktekravsadgang i entrepriseforhold

Våren 2011 inngikk Statsbygg som byggherre avtale med Atlant Entreprenør AS som totalentreprenør til å forestå rehabiliteringen av midtbygningen ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Atlant Entreprenør inngikk kontrakt med Bright Arkitekter AB som underentreprenør for arkitekt-, bygg- og VVS-fag, som deretter inngikk avtale med to underrådgivere, Bright Rådgivende Ingeniører VVS AS og Bright Rådgivende Ingeniører.

Den 11. april 2014 ble det åpnet konkurs i Bright Arkitekter. Atlant Entreprenør fremmet etter konkursen direktekrav mot underrådgiverne for angivelige feil og mangler ved prosjekteringen. Kravet var totalt på ca. 11,6 millioner kroner.

Kontrakten mellom Atlant Entreprenør og Bright Arkitekter var inngått etter NS 8402, som ikke har noen bestemmelse om direktekrav mot underrådgivere slik flere andre standardavtaler har (f.eks. NS 3430, NS 3431 og NS 8405). Partene var enige om at det i norsk kontraktsrett ikke er etablert en alminnelig ulovfestet direktekravsrett.

Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til, var om totalentreprenøren likevel kunne rette sitt krav direkte mot underrådgiverne basert på domstolskapt rett. jf. særlig Rt. 1998 s. 656 (Veidekke-dommen).

LES OGSÅ: Dette kan koste dyrt i utviklingsprosjekter

Høyesterett tillot ikke en direktekravsadgangHøyesteretts flertall, Knut H. Kallerud, Erik Møse og Karl Arne Utgård, kom til at det i saken ikke forelå en direktekravsadgang etter ulovfestet rett. Sentralt for Høyesterett var at en eventuell direktekravsadgang ville innebære plikter for noen som ikke var part i avtalen, at partene hadde benyttet en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav og at det dreide seg om profesjonelle parter som selv måtte ta konsekvensene av sitt valg av kontraktsformular.

Høyesterett la også vekt på at det i saken heller ikke forelå tungtveiende reelle hensyn som tilsa at entreprenøren ble tillatt å rette direktekrav mot underrådgiverne. Spesielt ble det lagt vekt på at kravene helt ut skulle vært dekket av forsikring.

Ny rettsutvikling?Høyesterett foretok en bred vurdering og analyse av foreliggende rettspraksis og lovgivning om ulovfestede direktekrav. Basert på analysen, kom Høyesteretts flertall til at adgangen til slikt direktekrav står sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt, men at det likevel ikke er grunnlag for å konstatere en alminnelig rett til å fremme slikt direktekrav:

“Generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke- dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold.”

Høyesterett uttalte deretter at det basert på den enkelte sak kan være grunnlag for å godta en rett til direktekrav i et videre omfang enn tidligere, dvs. også ut over tilfellene som i Veidekke-dommen:

“Er forholdene som i Veidekke-dommen, vil det altså være grunnlag for direktekrav. Jeg er imidlertid åpen for at det etter en konkret vurdering i den enkelte sak kan ligge til rette for å godta rett til direktekrav i et videre omfang enn det som ble gjort i de tidligere dommene.”

Høyesterett kom videre til at om direktekrav skulle godtas i saken, ville det være utslag av en rettsutvikling heller enn med grunnlag i en etablert “bakgrunnsrett”:

“Dersom direktekravsrett godtas i vårt tilfelle, er det altså – slik jeg ser det – utslag av en rettsutvikling. Det er dermed ikke tale om å falle tilbake på bakgrunnsretten på kontraktstidspunktet, men å anvende en ny bakgrunnsrett som etableres gjennom dommen.

Heller ikke dette er nødvendigvis avgjørende. Som jeg allerede har gitt uttrykk for, er jeg ikke fremmed for at det kan være grunnlag for å utvide direktekravsadgangen noe gjennom domstolspraksis.”

Årsaken til at Høyesterett likevel ikke ville tillate direktekrav, skyldtes at det forelå flere tungtveiende momenter som talte imot slikt krav.

LES OGSÅ: Ukens Tips: Standard byggekontrakter

Betydningen for andre saker

Basert på Høyesteretts avgjørelse skal det mellom profesjonelle parter mye til for å tillate en direktekravsadgang basert på ulovfestet bakgrunnsrett. Det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det foreligger noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis.

Synspunktet til Høyesteretts flertall innebærer likevel at momenter i den konkrete saken kan gi grunnlag for å utvide direktekravsadgangen gjennom domstolspraksis, og at saksforløpet i Veidekke-dommen (jf. underentreprenørens “særlig stilling“) da ikke alene er bærende for hva som skal til for å tillate slikt direktekrav.

Dommen ble avsagt 27. november.

Artikkelforfatteren er senioradvokat i Kvale Advokatfirma DA.