Ukens tips: Utgiftene ved tvangsinnløsning av aksjonærminoriteten

Aksjelovens regler om morselskapets rett til å tvangsinnløse aksjonærminoriteten aktualiseres i en tid der investering i næringseiendom er attraktivt. Enes ikke majoriteten og minoriteten om de innløste aksjenes verdi, skal verdien fastsettes ved skjønn. Da oppstår spørsmålet om hvilken part som skal bære utgiftene ved skjønnet.

Tvangsinnløsning skjer i morselskapets interesse, og lovens hovedregel er at morselskapet skal bære minoritetens sakskostnader og utgifter til skjønnsrettens medlemmer.

Hovedregelen er ikke unntaksfri. Skjønnsretten kan pålegge minoriteten å dekke egne kostnader og skjønnsutgiftene. Terskelen for å pålegge minoriteten å betale skjønnsutgiftene er høy. Avgjørelsen i Oslo tingretts skjønn i “Martin Linges vei- saken”, viser likevel unntakets praktiske betydning, og illustrerer at unntaksregelen kan forhindre ubegrunnede skjønn.

Saken gjaldt tvangsinnløsning av minoriteten i selskapet Martin Linges vei 33 AS, eieren av Statoilbygget på Fornebu. Morselskapet tilbød en pris per innløste aksje som etter selskapets syn gjenspeilet selskapets underliggende verdier. Minoriteten avslo tilbudet og begjærte skjønn. Skjønnsretten fastsatte verdien per aksje til en pris som var lavere enn morselskapets opprinnelige tilbud. Saken ble således vunnet i sin helhet av aksjemajoriteten.

For skjønnsretten krevde morselskapet at minoriteten måtte bære egne sakskostnader og skjønnsutgiftene. Retten gav, på grunnlag av sakens spesielle omstendigheter, morselskapet medhold. Statoilbygget er Martin Linges vei 33 AS´ eneste aktivum, og byggets verdi bestemmer alene selskapets underliggende verdier. Byggets eneste leietaker er Statoil. Fastsettingen av prisen var av den grunn en nokså enkel øvelse, det påpeker også skjønnsretten. Verdsettingen ble ytterligere forenklet ved at selskapet hadde kjøpt bygget drøye halvannet år før tvangsinnløsningen. Eiendommens verdi på dette tidspunktet var derfor sikker, og verdien på tvangsinnløsningstidspunktet kunne i utgangspunktet forankres i den. Videre forelå det to uavhengige verdsettingsrapporter fra eksterne aktører, avgitt i tidsrommet mellom det opprinnelige oppkjøpet og tidspunktet for tvangsinnløsningen. Det var også handlet i selskapets aksjer i perioden forut for innløsningen. Byggets og de innløste aksjenes verdi var på den måten dokumentert. All dokumentasjon var tilgjengelig for minoriteten, og saken var godt opplyst forut for skjønnsbegjæringen.

Skjønnsretten påpekte at minoriteten derfor hadde de nødvendige opplysningene til å kunne kontrollere at den tilbudte prisen reflekterte full verdi av selskapets underliggende hovedaktivum, og dermed at den var i samsvar med aksjeloven. Minoriteten konstruerte i stedet et krav bygget på en verdsettelsesmetodikksom avvek fra alminnelige beregningsmetoder for verdifastsettelse av eiendommer og eierselskaper. I følge tingretten burde saksøkerne og i det minste deres advokat forstått dette, og påla derfor minoriteten å bære både egne omkostninger og skjønnsutgiftene.

Minoritetsaksjonærene var så misfornøyd med omkostningsavgjørelsen at de anket, først til lagmannsretten og så videre til Høyesteretts. Ankeutvalg nøyet seg ikke med å avvise anken, men forkastet den med den begrunnelse av den åpenbart ikke kunne vinne frem! Dette var de to forfatterne av denne artikkel naturligvis tilfreds med, etter at de i tingretten hadde omtalt saksøkernes krav som et tilfelle av “claims engineering” som domstolene burde slå ned på.

———

Ukens tips er en samling praktiske tips utarbeidet av Wikborg Rein Advokatfirma AS. Tipsene vil bli publisert hver uke og er forfattet av advokater i Wikborg Rein Advokatfirma AS.

Om forfatterne:

Hedvig Bugge Reiersen (Ph.D.) er fast advokat ved Wikborg Reins Oslo-kontor og er tilknyttet firmaets fagområde for selskapsrett.

Haakon Blaauw (H) LL.M. er partner i Wikborg Rein og er medlem av firmaets M&A-gruppe.

Foto: Erik Burås/StudioB13