Fundamental misforståelse av regelverket årsak til kommunens moms-policy?

Som begrunnelse for at kommunen ikke skal overføre momsbeløpet til utbygger, fremholder byråd byråd Hanna E. Marcussen at det vil føre til et økonomisk tap for kommunen. Det vises til merverdiavgiftskompensasjonsloven § 5 hvor det fremgår at “Det totale beløp som kompenseres etter § 3 skal som hovedregel finansiering gjennom reduksjon i overføringene til kommunene“.

Det kan synes som om kommunen forstår denne bestemmelsen slik at det foretas en krone for krone reduksjon av de statlige overføringer til kommunene når de krever momskompensasjon. Det er ikke korrekt. Det er ingen direkte kobling mellom inntektstrekket for den enkelte kommune og det konkrete kompensasjonsbeløpet kommunen mottar. Trekket i statlige overføringer skjer på grunnlag av nøkkeltall som ble fastsatt da dagens momskompensasjonsordning ble innført i 2004.Finansieringsmodellen er beskrevet på følgende måte i St. prp. nr. 1 (2003/2004) pkt 4.2.1:

“Ordningen finansieres av kommunesektoren selv. Ordningen blir finansiert gjennom en engangsreduksjon i kommunens frie inntekter. Eventuell økt kompensasjon i fremtiden som følge av økt kjøp av merverdiavgiftspliktige varer og tjenester fra kommunesektoren finansieres gjennom økte merverdiavgiftsinntekter.”

Les også: – Marcussen mangler kunnskap

Les også: – I utakt med intensjonene

Trekket i statlige overføringer er altså det samme for kommunen, uansett om den krever mye eller lite i momskompensasjon. Denne ordningen beskrev vi i også i vår artikkel 3. oktober 2016.

Misforståelsen forklarer imidlertid i stor grad kommunens policy. Hvis kommunen tror at momskompensasjon gir lavere overføringer fra Staten er det isolert sett forståelig at den ikke vil inngå momsavtaler uten at kommunen får “noe mer” igjen fra utbygger, eksempelvis høyere standard. Det forklarer til en viss grad også hvorfor kommunen ønsker å betinge seg momskompensasjon uten at noe av fordelen deles med utbygger.

Selv om man legger kommunens forståelse til grunn (at momskompensasjon leder til reduserte statlige overføringer) har byråd Marcussen imidlertid fremdeles ikke kommentert rimeligheten i å pålegge utbyggere ekstra plikter. Blant annet må utbygger fremlegge revisorbekreftede regnskap som kommunen skal bruke for å kreve momskompensasjon. Det er vanskelig å se grunnen til dette dersom kommunen uansett mener dette er et “nullsumspill”.

Med tanke på at momsavtaler har blitt forholdsvis vanlig i mange kommuner, og at regelverk og konsekvenser for kommunen må ha blitt grundig vurdert, er det underlig at Oslo kommune ikke har stusset ved sin konklusjon og undersøkt nærmere.

Les også: Estate-artikkel skaper ståhei i bystyret

Les også: Marcussen slår tilbake

Marcussen henviser også til at EØS- avtalens bestemmelse om forbud mot ulovlig statsstøtte må ivaretas.

Momskompensasjonsordningen er tidligere vurdert av ESA og den 3. mai 2007 traff ESA vedtak om at en mindre del av kompensasjonsordningen var i strid med statsstøtteregelverket. Som følge av dette ble kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr 4 innført, som gjelder tilfeller hvor kommunen driver virksomhet i konkurranse med private ikke-kompensasjonsberettigde virksomheter. Som følge av denne endringen er kompensasjonsloven nå, etter vår mening, i samsvar med statsstøtteregelverket.

Uansett kan ikke dette regelverket benyttes som argument for at kommunen skal nekte å betale den kompenserte merverdiavgiften til utbygger som faktisk har båret kostnaden. Dersom kommunen mener at momsavtaler kan innebære elementer av statsstøtte, må løsningen være å ikke inngå momsavtaler med utbyggere, ikke la være å betale kompensasjonsbeløpet videre til utbygger.

Det kan synes som om Oslo kommunes beslutningsgrunnlag i denne saken bygger på en misforståelse av regelverket, noe som er svært uheldig.

Tone Gjertsen er advokat og partner Eiendom, plan & bygg i Advokatfirma DLA Piper Norway DA. Siv Merethe Øveraasen er assosiert partner Skatt i Advokatfirma DLA Piper Norway DA.

Les også: – Foruroligende at byrådet endrer politikk i en sak som er bystyrebehandlet